Raymond Johansen fikk i fjor høst et jobbtilbud fra sin gode venn Petter Karlsen om å drive Bunnpris på Sortland. Det var et tilbud han ikke kunne si nei til.

– Da Petter ringte sa jeg ja med en gang. Jeg sa det til samboeren først dagen etter. Det var ikke like populært, sier 36-åringen med om lag fem år på baken i Bunnpris-systemet.

Men kjøp av ny hund var med å overtale Signhild og dermed pakket de to katter, hunden og resten av eiendelene og satte seg i bilen for å kjøre det 165 milene nordover fra huset i Sverige like ved Sarpsborg. For å forstå hvorfor dette skjedde, må vi først bli litt kjent med «særpingen» med det smittende humøret.

Lykkelig barndom

Raymond er født og oppvokst i Sarpsborg i Østfold på et sted som heter Lande. Her bodde han i det han kaller en arbeiderfamilie hvor mamma var husmor og pappa jobbet.

– Jeg vokste opp med gode og trygge rammer med masse kjærlighet. Vi hadde det ikke veldig romslig og var ikke særlig materialistisk. Men barndommen har jeg bare gode minner fra.

Etter tre år på allmennfag på videregående var Raymond skolelei. Dermed ble det ut i jobb. Og han glemmer ikke sin første jobb.

– Det var på Borg bryggeri i 1998. Der hadde jeg sommerjobb og jobba på tomflaskelageret. Jobben var ikke særlig glamorøs og bestod av å åpne gamle ølflasker og tømme ut innholdet. Men selv om glamfaktoren uteble, og det tør vi å skrive her når vi skriver om Wig Wams hjemsted, så mener Raymond han fikk verdifull arbeidserfaring ved Borg Bryggeri. Arbeidserfaring som ga han verdifull lære for livet.

– Jeg lærte at alt ikke kommer servert på et sølvfat her i livet. Jeg trivdes sosialt og jobbet hardt.

Og arbeidet ga frukter nesten umiddelbart. Fra en sommerjobb på gulvet var han en av to kandidater til en selgerjobb for bryggeriet i Sverige. Hans eldre konkurrent fikk jobben, men Raymond hadde allerede da forstått noe viktig. Nemlig at en ikke trenger skole og papirer for å komme seg frem i verden. En trenger kun hardt arbeid og ståpå-vilje.

Arbeidslyst

Dette med hardt arbeid er noe som er en gjengangsmelodi for Raymond fra han flyttet ut fra mamma og pappa da han var 18 år. Etter noen år i Sarpsborg ble han lokket til Vestfold av ei jente der da han var 25 år.  Etter det forholdet tok slutt traff han ei jente fra Molde og pakket snippesken og til rosenes by.

– Jeg tror mange var sjokkerte da. Jeg hadde jo alltid sagt jeg aldri skulle lenger vekk fra Sarpsborg enn til Vestfold, sier han og ler.

I Molde fikk han seg jobb ved Molde Fjordstuer som nattevakt.

– Det var i utgangspunktet bare en sommerjobb, men jeg tenkte jeg skulle gjøre det jeg er best til, nemlig å jobbe hardt å stå på.

Da sommeren var på hell kom hotelldirektøren og tilbydde han fast jobb. Siden kjæresten hans i Molde hadde små barn fant han imidlertid ut at en dagjobb kanskje var mer skånsomt. Derfor sa han ja da en jobbsøknad ved Bunnpris Elnesvågen, ei lita bygd utenfor Molde, førte frem til jobbtilbud. Han fikk ansvar for frukt og grønt og så begynte ballen for alvor å rulle fort.

Butikksjef

For etter en måned i jobben fikk Raymond beskjed om at han skulle til Trondheim på aspirantkurs i Bunnpris. Han dro opp uten egentlig å vite hva dette dreide seg om.

– Da kom sjefen for Bunnpris Norge inn og ønsket velkommen til aspirantskole for butikksjefer i nær fremtid. Jeg skjønte ingenting. Vi var 18 stykker der og 17 av de hadde enten vært assisterende butikksjefer i flere år eller nettopp blitt butikksjefer, sier Raymond og forteller om en litt klein følelse når han skulle presentere seg selv.

– Det ble en del sjokkerte ansikter da jeg fortalte at jeg jobbet tre dager i uken på Bunnpris Elnesvågen som frukt og grøntansvarlig, sier Raymond og ler.

Der og da var det imidlertid ikke så artig. Raymond var frustrert.

– Jeg skjønte ikke helt hvorfor sjefene mine ville bruke så mye penger på meg som dette. Kurset var over fire uker med hotellopphold og det hele. Det virket så lite gjennomtenkt og tilfeldig.

På kurset traff han Petter Karlsen, som seks års tid senere ringte han og tilbød han jobb på Sortland. De to fant fort tonen og ble gode venner.

– Vi så på butikkdrift på en veldig lik måte og vi hadde begge ambisjoner. Derfor utpekte vi oss nok og ble lagt merke til under kurset, forteller Raymond.

Og at han hadde blitt lagt merke til både av den ene og den andre skulle han få erfare kort tid etter.

Under den tredje uka på kurset snakket Raymond med butikksjefen sin. Hun fortalte da at hun var på jakt etter ny assisterende butikksjef i Elnesvågen.

– Det tente et håp hos meg. Kanskje skulle jeg få muligheten til et nytt steg, forteller han.

Vel hjemme på jobb i Elnesvågen får han beskjeden om at en annen ansatt har fått den jobben. Raymond blir enda mer forvirret.

Butikksjef Tone dro han så med seg til distriktssjefens kontor i Møre. Her fikk han sitt livs kanskje største sjokk.

– Tone fortalte på et møte med flere i ledelsen i Bunnpris Møre at hun ikke klarte å tilfredstille meg med arbeidsoppgaver og at jeg «ikke fikk den utviklinga jeg fortjente». Så la de fremfor meg tegningene på en Bunnpris-butikk rett over fjorden for Molde på Vestnes. «Bevis for oss de neste tre månedene at du duger, så er denne butikken din», sa de.

– Jeg satt der med hjertet i halsen. Etter noen få uker i Bunnpris ble jeg tilbudt min egen butikk.

Sjokket

Med det var Raymonds Bunnpris-eventyr i gang. 1. mars 2011 startet han i jobben på Vestnes og gjorde det særdeles godt. Butikken gikk godt og ledelsen var fornøyd med han.

– Det var helt klart en overgang fra det å sitte på kurs til det å lede en stab med folk og drive butikk. Jeg fant fort ut at det å drive dagligvarebutikk ikke er en jobb, men en livsstil. Det kreves utrolig mye. Min lederstil er at jeg skal være der og gjøre jobben. Jeg kan ikke kreve av mine ansatte at de skal vaske kasser, stå i kassa lørdag kveld eller vaske gulvet om jeg ikke selv kan gjøre det. Jeg leder med eksempel. Det er jeg opptatt av. En butikk er ikke bedre enn det svakeste leddet.

Etter noen gode måneder på Vestnes kom sjokket i desember 2011. En telefonsamtale fra Sarpsborg skulle snu opp ned på alt.

– Mamma ringte og fortalte at hun hadde fått kreft. Jeg fikk sjokk og måtte bare legge på. Jeg ropte noen ukvemsord. Jeg var forbanna rett og slett. At noen som bare var snill og god skulle få den sjukdommen var bare helt for jævlig.

Med morens sjukdom ble karriere og jobb i Møre og Romsdal meningsløs for Raymond. Distriktssjef Ole-Erik Berg forsto situasjonen og sa til Raymond at han forsto. Raymond jobbet ut oppsigelsestida si og dro så hjem igjen.

Etter tips fra nevnte Berg søkte Raymond på butikksjefjobb i Bunnpris Fredrikstad, en helt ny butikk som skulle åpne august samme år. Takket være hans innsats på Vestnes hadde Raymond nå ei høy stjerne i Bunnpris-systemet. Han imponerte også såpass gjennom tre intervjuer at han fikk jobben.

Med gutterommet som base bygget Raymond opp en stab og begynte å drive butikk. Samtidig vekslet tiden hans mellom jobb, å være med moren på sykehusbesøk og ta vare på faren. Han slet med angst og trengte støtte og hjelp for det.

Moren gikk gjennom to kreftoperasjoner for livmorkreft med spredning. Med andre ord var det nok å ta tak i.

– Det var en tøff tid hvor jeg ikke hadde mye tid for meg selv. Men familie er familie. Det er det som betyr noe. Jeg følte jeg måtte trø til for de to som hadde gitt meg så mye i min oppvekst. Det var helt naturlig å stille opp.

Etter et år med innsats på flere plan gikk det bedre med mamma og pappa. Dermed kunne Raymond oppfylle en drøm han hadde hatt lenge. Nemlig å flytte til Sverige. Han kjøpte leilighet 45 minutter fra jobben rett over grensa.

– Det tok en del tid å komme seg på jobb. Jeg kunne komme hjem klokken halv tre for så å stå opp igjen klokken halv fem. Det endte med at de ansatte kjøpte ei seng til meg som jeg hadde i garderoben.

I samme periode traff han Signhild. Hun begynte å jobbe for han og det utviklet seg raskt til et forhold. Snart hadde de kjøpt seg hus sammen i Sverige.

Vesterålen neste

Så en dag høsten 2015 kom en telefon fra Petter Karlsen. Vesterålen skulle bli neste stopp.

– Jeg sa jo ja med en gang og gjorde kanskje en liten feil der. Jeg sa fra til Signhild først dagen etter.

Det endte med at Raymond måtte kjøpe hund for å overtale henne. I tillegg var det to klare praktiske utfordringer.

– Signhild har to barn fra tidligere forhold som er 16 og 18 år gamle. Etter litt rådslaging med dem ble det klart at vi skulle flytte. Kontakten med dem skal opprettholdes og de kan komme på besøk så ofte de vil. Det skal nok gå bare fint, sier Raymond.

De 165 milene ble lange med stengte fjelloverganger og som nevnt et sprengt dekk like nord for Fauske.

– Vi satt i ei grøft ved en tunnel og så på lysene i fjellet og ventet på redningsbil. Det var i grunn ganske fint, sier Raymond.

De pakket to kattebur og en hund inn i tauebilen og ble fraktet til Bodø. Etter ei natt på hotell var de på veien med nytt dekk dagen etter.  På kvelden 1. nyttårsdag kom de frem til sitt nye hjemsted.

4. januar begynte han offisielt på jobben, men han hadde allerede vært på jobb noen dager for å forberede seg.

Bunnprisbutikken på Sortland franchise-eies av Petter Karlsen og Torgeir Hansen som har butikker på henholdsvis Leknes og Myre.

Ronny og samboeren har funnet seg godt til rette og har blitt tidvis bergtatt av regionen.

– Vi har snakka om hvor privilegerte vi er som får oppleve dette her. For noen uker siden hadde vi svigermor på besøk og tok henne med på en kjøretur til Andøy og Bø og fikk se hvor utrolig fint det er her. Slik natur og fire årstider i løpet av en dag finner du ikke sørpå.

Den gryende midnattssola har også for Raymond og samboeren vært det mest oppsiktsvekkende med livet i nord.

– Samboeren min vasker butikken på kveldene. Så vi dro ned en kveld her i titida. Som vanlig drøyde det før vi dro hjem siden jeg alltid finner noe å ta tak i på jobb. Så rundt halv to dro vi hjem om Sandstrand hvor vi bor. Samboeren la merke til den vakre solnedgangen i fjellene så vi stoppet opp slik at hun fikk ta bilde. Etter hvert skjønte vi at sola ikke gikk ned, men opp. Det er uvant kost for en søring, sier Raymond.

Det å sove er imidlertid ikke så lett.

– Vi har blacka ut alle vinduene på soverommet, men jeg sliter med å sove likevel. Dagene ender som regel med at jeg går ut og lufter bikkja og tar en røyk. Når det er så lyst og fint ute så blir det til at en våkner litt igjen. Så det blir vanskelig å sovne.

Håper på jobb

Om Raymond skulle fått et ønske oppfylt, hadde det vært at samboer Signhild skal få jobb.

– Det eneste hun har nå er at hun vasker butikken. Det i kombinasjon med at jeg jobber mye har gjort overgangen for henne vanskeligere enn for meg. Jeg kommer hjem fra jobb og er sliten og vil slappe av, mens hun er kjempeklar for å være sosial. Det at hun får jobb og får bygd et nettverk her oppe er veldig viktig.

Nå ser det ut som Signhild er på tur til å få seg jobb og Raymond kan senke skuldrene.

Selv trives han godt på Sortland og i jobben.

– Drømmen min i mange år har vært å drive en gourmetbutikk. Det får jeg lov til nå. Det vil ta litt tid før jeg får bygd den opp som jeg vil, men jeg er sikker på at når vi kommer inn med Norgesgruppen som leverandør om et år får vi det kanskje største vareutvalget i Vesterålen. Det gleder jeg meg til.

– Ellers så trives jeg veldig godt. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Det beste jeg vet er når en kunde går ut av butikken med et smil og han eller hun sier de vil komme tilbake igjen. Slike opplevelser gjør at jeg ikke angrer et sekund på at jeg dro hit.

Planen er å være i Vesterålen i 2,5 år til.

– Da får jeg tid til å bygge opp butikken over tid.

Stressa av fri

Raymond sier han blir stressa av å ha fri. Dagen hans starter som regel halv åtte og slutter klokken seks på kvelden. I tillegg blir det jobbing hver søndag.

– Det som er bra her er at jeg har gode ansatte og en strålende assisterende butikksjef. Jeg opplever nesten aldri at jeg får en telefon når jeg ikke er på jobb. Det er veldig fint.

Men hva gjør han for å slappe av?

– Jeg har nok på meg at jeg tenker mye jobb også når jeg ikke er på jobb. Men jeg er veldig glad i å fiske og gleder meg stort til å få noen dager på havet for å fiske her oppe. Da kobler jeg helt av og glemmer tid og sted.

Gifter seg

Men sommeren skal gi mer enn fiske. I juli gifter han og Signhild seg hjemme i Sarpsborg.

– Det har vært planlagt ei stund. Vi måtte endre det meste da vi fant ut at vi skulle flytte hit. Planen var å gifte oss i Sverige, men det er nå endra til Sarpsborg. Vi gleder oss, sier han.

Han gleder seg til å feire med venner og familie. Mamma har en kontroll igjen før hun kan bli erklært kreftfri, vennene står klare  til å feire de to og ungene til Signhild likeså. Så er det tilbake til Vesterålen og 2,5 år til med mørke, lys og kontrastenes rike.

– Jeg gleder meg. Dette har  vært et eventyr så langt, sier Raymond og smiler.