Stasjonsmesteren

Glen Pedersen (34) eier Stasjonen bar, et treningssenter, driver med ventilasjonsmontering, eiendomsutleie, brøyting og er konsertarrangør. - Jeg tror pappa ville vært stolt, men også holdt meg litt i ørene, og ment det ikke er nødvedig å drive med så mye på en gang.
Sortland

– Målet mitt er å gjøre alt like gjennomført som det han gjorde.

Glen Pedersen (34) kikker et lite sekund ned på underarmen, som prydes av et stort portrett av en mann med briller.

– Det er fortsatt en lang vei å gå. Pappa var meget flink til å stå på. Skulle det gjøres noe, skulle det gjøres ordentlig. Alt jeg foretar meg, vil jeg gjøre på en måte som ville gjort han stolt. Og det preger nok mye av det jeg gjør i dag, sier han.

Pappa Inge døde uventet i 2008, da hjertet sviket. Noen år etter dro Glen til Miami Ink-programleder Ami James’ studio i New York, og fikk et evig minne av sitt store forbilde på armen. 

Glen lener seg tilbake i en svart skinnsofa på utestedet Stasjonen. På bordet foran han ligger Dr. Alban og kikker opp i taket. Ansiktet hans er trykket i stort format på en bunke plakater som fortsatt ikke er hengt opp. Om noen uker er det nærmere 1.000 sortlendinger 90-tallshelten kikker på, når Stasjonen bar arrangerer 90-tallsfest i idrettshallen. I fjor solgte den samme gjengen ut Samfunnssalen med E-Type som trekkplaster. Glen forventer minst like fullt hus i år.

– Det er helt spesielt å få være med på å skape noe slikt, sier han.

Inn med morsmelka

Han holder et godt grep rundt mobiltelefonen, noe han skal gjøre gjennom hele intervjuet. Kanskje ikke så rart for en mann med så mange jern i ilden.

Glen ga seg på elektrolinja på Melbu etter ett år, og fikk smaken på arbeidslivet. I dag eier han tre bedrifter og har totalt 35 stykker i arbeid på Stasjonen Bar, i treningssenteret AthleticNor og i GP Invest. 

– Det at du må jobbe og stå på om du skal komme deg noen vei, det tror jeg nok har kommet inn med morsmelka, sier Glen.

Han forteller om den gangen han var 18, og alle kompisene fikk hjelp hjemmefra til å kjøpe seg bil. Det fikk ikke Glen.

– Jeg synes det var skikkelig dårlig gjort. Alle andre kjørte rundt med egne biler, mens jeg måtte sykle eller gå.

Etter et par år i arbeidslivet kunne Glen imidlertid kjøpe sin aller første nybil.

– Den kostet 450.000 kroner. Det var enormt mye penger den gangen. Da sa pappa til meg at dette var grunnen til at jeg ikke fikk bil hjemme da jeg var 18. «Du har lært noe. Du har jobbet for det du vil ha», sa han. Og det skjønner jeg verdien av nå.

18-timersdager

Det er GP invest han driver med på heltid. Enkeltmannsforetaket ble omgjort til AS i 2015, og i dag, halvannet år etter, har han åtte ansatte i bedriften. I tillegg til utleie av eiendom og brøyting om vinteren, driver de med ventilasjonsmontasje, i hovedsak for GK Norge. Oppdragene strekker seg langt utover kommunegrensa, og de reiser mye.

– Det har ekspandert litt, kan du si. Planen var at det fortsatt bare skulle være meg i bedriften, men så fant vi et marked som var ledig, og som trengte mer folk, sier han. 

Glen er gjerne ute på montasje på dagtid. På kvelden og natta må kontorarbeidet unnagjøres.

For arbeidskraumen fra Vestmarka er 15–18 timers arbeidsdager helt vanlig. Han er ofte å se med handsfree i øret.

– På en vanlig dag blir det fort opp mot 50 telefonsamtaler. På vinteren, midt i brøytesesongen, kan det bli 250. Det er mye å holde tråden i, sier han og smiler.

– Skal du drive noe, må du også følge det opp, og du kan ikke være redd for å jobbe. Jeg har ei som sitter hjemme og venter på meg om dagene, og det er slett ikke hver dag jeg er hjemme. Hun er fantastisk. Det er nok ikke alle som hadde godtatt det.

Men det er et valg han har tatt, sier Glen.

– I en oppstartsfase må man ofre litt fritid, ellers tror jeg ikke man kommer så langt. Ting starter ikke av seg selv.

– Det blir ikke for mye?

– Jo. Noen ganger har jeg kjent på at veggen har vært ganske nær. Til nå har jeg svart med å kjøre på med noe nytt, og presse meg forbi veggen, sier han og stopper litt opp.

– Men selv om jeg kjenner på kroppen at det av og til kan bli litt mye, så synes jeg det er fryktelig artig.

Det hjelper nok heller lite på arbeidsmengden at han liker svært godt å ha kontroll. Den daglige driften av baren og treningssenteret har han heldigvis overlatt til andre, men han holder kontakten og har stadig en finger med i spiller. Han tar vakter på Stasjonen i helgene, brøyter og monterer – og gjør det meste kontorarbeidet selv, med litt hjelp fra regnskapsfører.   

Trening og uteliv

Treningssenteret AthleticNor startet han sammen med to andre i 2013, etter mange henvendelser fra kompiser om ønsket om et annet tilbud enn det som da var på Sortland. Nå er han av ulike årsaker eneste aksjonær i senteret, som nærmest er i ferd med å bli et lite helsehus med fysioterapeuter, snart naprapater og en førstehjelpsbedrift.     

– Jeg har vært snar og hoppet til der jeg har sett noe interessant og sett økonomisk lønnsomhet, sier Glen.

– Er det lønnsomhet i alt du driver med?

– Nei, det er det ikke. Det jeg lever av er GP Invest. Du blir ikke rik i utelivsbransjen, sier han.

Sammen med makker Glenn Johansen tok han over Stasjonen fra de fire opprinnelige gründerne som startet stedet i 2008. Med to åpningsdager i uka, er det klart at de driver med små marginer. Ekstra tøft ble det da en av de tidligere ansatte gjorde et betydelig underslag ved bedriften for halvannet år siden. For en allerede hardt presset økonomi, var det så vidt bedriften kom seg helskinnet ut av situasjonen.

– Vi har hatt flere tøffe runder. Underslaget kostet oss 250.000 kroner, og kanskje mer. Det er en meget stor knekk i en så trang bransje. Nå tror vi at vi er kommet oss opp av grøfta og har stø kurs fremover, sier han.

Konsertarrangør

Noe hemmelighetsfull røper bareieren at det over nyttår vil skje mye med Stasjonen. Lokalene skal freshes opp, og det blir store forandringer.

– Vi har planer om å være her i mange år til, sier han.

Litt mer penger og mye glede er det å hente i de litt større arrangementene. Trekløveret Johansen, Pedersen og Rudi Hansen har de siste årene hentet en rekke stand up-komikere og kjente artister som Stage Dolls, Joddski, Sirkus Eliassen, Senjahopen og E-type til Sortland. I høst kommer Jaa9 & OnklP og Dr. Alban. I desember har de også leid Øksneshallen på Myre, for et større arrangement som de ikke vil røpe mer om foreløpig.

– Vi har hatt en litt annen målgruppe enn arrangører kanskje ellers har på Sortland. Det handler både om egen smak, men er også basert på klientellet vi har og hva de er interessert i, sier Glen. 

– Hvis du skulle booket den ultimate favoritten, hvem ville det vært?

– Bon Jovi. Det er nok ikke realistisk, men det hadde vært veldig artig å få til.

Kirkeeier

Glen er ikke den som stikker hodet mest fram i mediene, men det gjorde han så til de grader i 2012, da han og kompis Rudi Hansen fikk et innfall – og plutselig sto som eiere av den gamle metodistkirka i Sigerfjord. Historiene om de to kompisene som hadde kjøpt sin egen kirke, gikk landet rundt, både i aviser og på tv. Faktisk ble de også intervjuet av en tyrkisk avis.

– Vi vet vel fortsatt ikke helt hva vi tenkte på, men det var veldig artig der og da. Vi ville bare hjelpe budrunden litt i gang, og tok visst litt for hardt i, sier Glen.

Dagen etter ble de oppringt av eiendomsmegleren som gratulerte de med kirkekjøp. Når de så eide kirka, og fikk tenkt seg litt om, var planen å gjøre den om til boliger.

– Men vi har rett og slett ikke hatt tid til å gjøre noe mer med det. Kommer den rette kjøperen, er vi villig til å vurdere salg, sier Glen.

Må ha troa

Vi nærmer oss slutten av intervjuet, og Glen holder fortsatt fast i mobilen. Om noen timer setter han seg på flyet, og unner seg en sjelden langweekend med samboer Karoline i Oslo. Før han går, lurer jeg veldig på hva der er som driver han.

– Å se at man får ting til, sier han.

– Og hvis folk tror at jeg ikke får noe til, så må jeg motbevise det.

På den ene håndleddet har han ei tatovering til. «Don’t stop believing», står det, som i Journey-låta.

– Du må ha tro på det du gjør, for å komme noe sted, sier Glen.

– Hva gjør du om fem-ti år?

– Jeg har sagt hjemme at grunnen til at jeg jobber så mye nå, er at jeg skal kunne lene meg litt tilbake og være mer til stede når jeg får unger og blir eldre. Da fikk jeg til svar at det ikke blir særlig mer fritid av å stadig starte opp nye ting, sier Glen og ler.

– Tror du faren din ville vært stolt av deg i dag?

– Ja, det tror jeg. Men jeg tror også han ville holdt meg litt i ørene, og ment at det ikke var nødvendig å drive med så mye samtidig.