HAGEN: Christoffer og sønnen Halvar i hagen ved huset i Sigerfjord i 1987. Foto: Privat

Jeg treffer Christoffer på Sortland Storsenter, nærmere bestemt i VOL og Sortlandsavisa sine lokaler. Etter flere dagers mas har han endelig fått skviset inn et portrettintervju i timeplanen sin.

For selv om Christoffer Elllingsen ble pensjonist 1. september, ligger han ikke på den berømte latsiden av den grunn.

– Jeg tror jeg har funnet noe av hemmeligheten til en vellykket pensjonisttilværelse for min del. Jeg våkner sjelden en dag uten å ha dagsplanen klar, sier 65-åringen.

Ellingsen er kledd som vanlig: Dongeri, flanellskjorte, tørkle i halsen og de karakteristiske runde brillene. Han er som han ser ut, nemlig en sosialist.

– Dette har vel med hvor jeg er vokst opp. På et småbruk og blant arbeidsfolk. Da jeg vokste opp i Sigerfjord var det fabrikker der hvor vi unger ofte var. Lekte og hjalp arbeiderne. Etter at jeg reiste ut, og kom heim i ferier, var det å stikke innom å slå av en prat med gammelkara. Det var spirer som ble plantet i praten og samværet med dem. Jeg har aldri hatt ambisjoner om karriere og egen rikdom, sier han og fortsetter:

– Familien på sju hadde ikke flust med penger, men vi hadde det vi trengte. Føttene var planta på jorda. Da jeg senere var heldig å få kontakt med folk som hadde studert marxisme, hadde jeg et verdensbilde som gjorde det lettere å skjønne teorien. Appellen i teorien traff noe som støtta en indre bevissthet, sier han.

Kunne blitt oljemann

Men Christoffer Ellingsens liv kunne vært helt annerledes. Etter militæret begynte han og bestekompisen fra Sigerfjord på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, på forløperen til det som senere ble den oljerelaterte linja. Bestekompisen ble headhunta av Shell og er i dag en pensjonert, tidligere fremtredende oljeingeniør. For Christoffers del ble yrkeskarrieren en helt annen.

– Jeg hoppet av studiet. Jeg kjente rett og slett at dette ikke var noe for meg. Det var noe som skurret, sier han.

Bruddet kunne ikke vært mer tydelig. Det var nærmest en flukt. For Christoffer sluttet ikke bare, han stakk av. Til bygda Lebesby i Finnmark hvor han var lærervikar og fritidsleder på internatskole. Her kom han i kontakt med mennesker som delte hans syn på verden og politikk.

– I Lebesby var det faktisk flere «suffere» (SUF forløperen til AKP, kalt m-l-bevegelsen) og det ble mange politiske diskusjoner i den til tider isolerte bygda i mørke nattetimer. Mange store verdensproblemer ble løst uten at de forsvant i mørke og snøkov. Tida der satte sine djupe spor i en 22-åring.

Da han i 1973 flyttet til Tromsø for å bli lærerstudent, ble han med i det som senere ble AKP (Arbeidernes kommunistparti) sin studentorganisasjon. Dette skulle også få en markant innvirkning på veien Christoffer tok videre i livet.

For i årene som fulgte levde han et intens liv med studier og politisk aktivitet nesten døgnet rundt.

– En rekke av oss studenter, lot politikken styre mer av livet. En sentral del av marxismen slår fast at det er arbeidsfolk som må være ledende i kampen for sosialisme. Vi måtte ut der arbeidsfolk var.

Da han sluttet som lærerstudent i 77, var det klart at Christoffer skulle bli en del av folka på «gølvet» i fiskeindustrien.

Han begynte å jobbe på Nordøya Fiskeindustri.

– Her skulle jeg lære mer sjøl og påvirke i vår retning på arbeidsplassen og ikke minst i fagbevegelsen. Det var ikke bare enkelt. Det ble heftige greier. Jeg kom inn der som ung idealist og møtte på mange måter veggen. Det var 90 ansatte av garvede, stolte voksne damer på fileten, og erfarne, drevne menn på kaia. Det å prøve få gjennomslag for ideen om arbeidsfolk som den store krafta til å forandre samfunnet, var ikke et lettsolgt budskap, sier han.

Likevel klarte Christoffer, i alle fall ifølge han selv, å oppnå tillit og kameratskap.

– Jeg ble sjøl skolert gjennom praksis i årene jeg jobbet der. Noen av min egne ideer nådde fram, og jeg fikk kompiser, sier Christoffer.

Turbulent tid

Å være sosialist på 70-tallet på ytterste venstre var ikke bare-bare. Den kalde krigen var på høyden og Christoffer og hans kamerater ble sett på som venner av Sovjet og alt som var mørkt og farlig. Propagandaen var voldsom på den tiden.

– Vi delte ut løpesedler ved fabrikkporten under streiker og fikk til tider så øra flagret. Men både jeg og andre fikk etter hvert også tillitsverv i klubbstyrer og fagforening.

– Det mange ikke hadde fått med seg, var at m-l-bevegelsen hadde tatt fullstendig avstand fra Sovjetunionen. Vi så på deres fremferd i Øst-Europa som et bevis på at deres styresett var forkastelig.

Mens de fikk flere tillitsverv blant arbeidsfolk, ble overvåkningspolitiet mer og mer interessert i dem. Makta i Norge så på dem som en trussel – noe vi som vi i dag kanskje ville kalle et «suksesskriterium».

– Det var ikke alltid like artig. Vi ble synlig overvåka. Mappa fra overvåkningspolitiet viser også det. Det var ikke alltid like gøy å få skjellsord slengt etter seg i sene nattetimer på tur hjem fra byen.

Men til forskjell fra utvikling til terrororganisasjoner, blant annet i Tyskland (Bader Meinhof m.fl., red. anm), tok kommunistpartiet i Norge en ikkevold-linje.

– Det var nøye diskutert innad i organisasjonen at vi ikke skulle utøve vold for å få frem våre synspunkter. Vår oppgave var å overbevise folk gjennom argumenter og praksis. At vi ønsket voldelig revolusjon, var noe motstanderne våre brukte for å stemple oss som datidens terrorister.

Farvel Tromsø

Christoffer stortrivdes i Tromsø. Han fikk være del av en organisasjon som han følte ville være med å forandre verden. Men da datteren Kjærsti kom til, vel ett års tid etter han og kona Sigrid giftet seg, overtalte hun som tromsøværing ham om at fremtiden deres lå i Vesterålen.

Slik ble det og i 1983 var de flyttet inn i et hus de hadde pusset opp i Sigerfjord. Samme år som Christoffer fikk sitt første eksamenspapir etter gymnas, fagbrev som tømrer, fikk de sønnen Halvar i 1986.

Samme år begynte han også i Sortland kommune som sosialvaktmester. Dette gikk ut på å bistå folk som trengte hjelp hjemme med å utføre alt fra plenklipping til små ombygginger.

Dette var den første stillingen av en slik art i Sortland. Dermed vanket det en artikkel og et intervju i Bladet Vesterålen. Her sa han at jobben for det meste besto av å hjelpe damer med bistandsbehov som ikke hadde mann «med det meste» og at han tok fem kroner timen.

– Over alt jeg kom etter oppslaget, møtte jeg damer som sa «Du, gubben er borte et par dager, fem kroner timen, for hva som helst», sier han og ler.

– Fristende, men det ble aldri slike frynsegoder. Kommunen hadde jo sitt etiske reglement.

I flere perioder i de tretti årene han jobbet i kommunen fortsatte han sitt politiske engasjement. Nesten ti år som fagforeningstillitsvalgt og så som politiker for Rød Valgallianse og senere med endra navn til Rødt.

– I 1995 kom vi inn i kommunestyret og siden den gang har vi gått fra to prosent til nesten ti prosents oppslutning.

Posisjon i opposisjon

Ellingsen og partiet har vært en evig vaktbikkje blant politikerne i Sortland og har ofte endringsforslag. Aldri redd for å stikke seg ut og aldri redd for å bli upopulær.

– I tillegg til enkeltsaker er måten vi opptrer på politisk noe som kanskje er det vi snakker mest om i Rødt. I Bodø har vi varaordfører og i Tromsø og flere andre kommuner i Nordland mange sentrale posisjoner. Hvordan vi håndterer et samarbeid med Arbeiderpartiet for eksempel, tenker vi nøye gjennom til enhver tid.

Dette kan være med å forklare hvorfor Ellingsen og hans partifeller av og til forbløffer representanter fra opposisjonen og posisjonen med sin tydelige fristillelse fra posisjonen i Sortland.

– Vi opptrer helt bevisst. Vi har noen samarbeidsavtaler. Det ene er valget av ordfører og valgteknisk samarbeid ut over det.  Så har vi en samarbeidserklæring. Den står vi knallhardt på. Ellers er vi enige om å finne felles løsning i de store økonomiske spørsmålene. Vi ønsker også å samarbeide så langt det lar seg gjøre ut over det, sier Ellingsen.

Men så kommer det et men.

– Utgangspunktet vårt er ideologisk. Derfor vil det alltid være saker vi ikke vil være enig i. Det er viktig for oss å fremme saker sjøl om vi ikke nødvendigvis får flertall for det. Vi vil vise en annen retning og fremstå som uavhengige også i en del viktige problemstillinger, sier Ellingsen.

– Vi var derfor særdeles fornøyd med valgresultatet i fjor fordi det ga oss plass i formannskapet ut fra egen styrke og ikke avhengighet av andre.

Og det at de fremstår som uavhengig, er viktig, mener han.

– Vi vil at folk skal oppfatte oss som uavhengige og uredde for å ta konfrontasjonene som vil komme. Det fører også til at vi ukentlig får flere henvendelser fra folk som ikke nødvendigvis har stemt på oss på saker de ønsker vi skal ta opp. Jeg tror på bakgrunn av alt dette at Rødt har en viktig rolle i Sortlandssamfunnet.

Engasjementet

Han er kjent som kanskje den mest engasjerte og kunnskapsrike politikeren i Sortland. Selv hevder han at det de fremmer ikke nødvendigvis bestandig er godt nok forankra. Men at han er godt forberedt, skriver mange leserinnlegg sammen med andre fra Rødt og er over gjennomsnittet engasjert, er det liten tvil om.

Nå som han har bedre tid, vil det føre til at han setter i gang enda et gir?

– Jeg må vel passe meg for å ikke virke sutrete og masete og kanskje heller tenke mer kvalitet fremfor kvantitet fremover, sier han og ler.

Men hva er det som fører til hans vedvarende engasjement som sosialist i et samfunn styrt av markedskrefter og kapitalisme.

– Jeg tenker nok litt rundt om hvorfor jeg bruker så mye tid på å drive politikk på lokalt nivå i et samfunn som styres av helt andre krefter enn det mine visjoner bygger på. Sortlandssamfunnet er likevel et av de beste samfunnene som fins i dagens verden. Ser vi globalt på det, er det likevel ikke mulig å fortsette på samme utviklingsvei. Det går både på at alt skal gjøres til en brikke i et kapitalistisk marked og ikke minst forbruk og forsøpling av jorda. Klimaendringene er på sikt den største trussel. Kampen for framtida må føres i alle lokalsamfunn og om Rødt kan bidra til at Sortland blir en modell, er ingenting bedre enn det. Jeg jobber for å få frem våre synspunkter i enkeltsaker ut fra en slik helhet og for folks interesser etter vår vurdering, sier han.

Engasjementet beskriver han slik:

– Jeg er ikke fjellklatrer, jeg dykker ikke og hopper ikke fallskjerm. Politikken og engasjementet mitt skaper situasjoner der jeg utfordrer meg selv og av og til balanserer på tynn is. Det fører også til at jeg tilegner meg kunnskap. Det trigger meg i hverdagen og bidrar til å drive meg videre.

Fremtida i Sortland

Om Christoffer var enehersker i Sortland. Hvordan ville da kommunen sett ut?

– Jeg mener at lokaldemokrati er viktig. Folks engasjement er grunnlag for godt et samfunn. All snakk om kommunesammenslåing er bare en måte å skape større forskjeller og ta vekk lokal styringsrett, sier han.

– Jeg skulle gjerne gjort noe med måten vi driver på. For eksempel brutt med det at vi får inn store kjeder som kommer hit og bygger store varehus som har det samme vi har her fra før. Det er ressurssløsing og klimafiendtlig. Folk sin arbeidskraft ville blitt bedre tatt vare på med en mer produktiv fremtidsrettet tilnærming.

Han mener også demokratiet burde blitt bedre.

– I stedet for skattelette skulle det vært skatteskjerping for de rike. Det ville bidra til mindre forskjeller mellom folk. Vi burde ha flere tilrettelagte, gratis sosiale aktiviteter. Så burde det dryppe mer til fellesoppgaver i Sortlandssamfunnet. At vi for eksempel ikke skal makte å drive tilstrekkelig antall demensplasser og styrke innholdet i skolen, er nærmeste en skandale.

Men for at alt dette skal skje, mener Ellingsen at kampen må fortsette og de største spørsmålene får vi ikke løst før hele det økonomiske systemet endres.

– Det er jo det vi jobber med, å endre oppfatningen og tankesettet. Å vise en annen måte å styre på.

Og slutt på politisk engasjement blir det ikke med det første.

– Jeg har sagt at jeg skulle gi meg etter denne perioden. Jeg er ikke like sikker nå. Om jeg kan bidra til å få hjelpe andre til å fortsette jobben vi har begynt på, vil jeg kanskje fortsette. Det politiske engasjementet ut over det parlamentariske vil jeg fortsette med enten det er for et oljefritt LoVeSe, fagforeningsarbeid, internasjonalt solidaritetsarbeid eller andre saker jeg er engasjert i. Det vil jeg fortsette med så lenge det er kvess i meg.

Foreløpig ser det ikke ut som dette «kvesset» er på tur å sløves med det aller første.