Mikaelas yogadrøm ble virkelighet

Som yngst av seks søstre lærte Mikaela Backman å gå sine egne veier, men det tok lang tid før hun fikk troen på seg selv.
Sortland

– Jeg er overrasket av at det går så bra. Nå kan jeg for første gang ta ut en ordentlig månedslønn fra bedriften min, sier Mikaela Jonna Sofia Backman.

Et pusterom i byen

31-åringen fra den lille, svenskspråklige byen Nykarleby sørvest i Finland tar imot SortlandsAvisa på kontoret sitt i andre etasje i det gamle sparebanklokalet i Kjøpmannsgata. Her ligger Backman Klinikken, og finnen sitter foran skrivebordet, med et bilde av sønnen på bordet og en fysioterapibenk like ved.

Rommet ved siden av er stort og nokså tomt for ting, men brukes av Backman som yogarom, og stearinlysene og stjernene på veggene gjør at man slapper av bare ved å entre rommet.

– Jeg synes fysioterapi er en like stor kunst som yoga, der man må bruke forskjellige metoder for å bedre kroppen, sier Mikaela på sin finsksvenske dialekt.

Hun driver med begge deler, en kombinasjon som ikke er veldig vanlig.

For noen uker siden kunne hun feire bedriftens ettårsdag.

– Jeg må tilby noe som ikke andre kan tilby. Målet mitt er at dette skal være et pusterom i byen, som en kunde har omtalt det som.

Streng barndom

Yogaen har også hjulpet Mikaela selv mye gjennom livet.

Men først til starten. Flere tilfeldigheter førte til at Mikaela Backman nå bor på Sortland. Det startet i Nykarleby, hvor Mikaela vokste opp med hele fem storesøstre.

– Det har vært lærerikt å være yngst i den store søskenflokken. Jeg har sett hva søstrene mine har gjort bra og mindre bra – og lært av det. De har vært med på å styrke meg noen ganger, mens andre ganger føler jeg at de bare har hindret meg. Men vi har en veldig fin kontakt i dag, sier Mikaela og legger til at spesielt eldstesøsteren har vært viktig.

– Hun har vært som min andre mamma innimellom.

Mikaela kommer fra det finske bibelbeltet, og det har preget henne.

– Mamma er ganske konservativt religiøs, og jeg har mange venner som er religiøse. Jeg er oppvokst delvis i pinsekirken, og jeg følte at de normene ikke passet meg. Den svart-hvite tenkemåten, med at enten er ting rett eller galt, det trodde jeg ikke noe på. Jeg hadde mange diskusjoner med mamma opp gjennom årene om tro og filosofi og fant ut at jeg hadde en annen tankemåte.

Mikaela følte en enorm frihet da hun flyttet til Miami som 19-åring for å jobbe som au-pair. Senere, etter at bacheloren var i boks, reiste hun i 2009 jorden rundt som backpacker.

– Jeg kjente veldig på at jeg ville bryte ut av det livet jeg vokste opp med. Jeg hadde lyst til å oppleve ting, lære nye tenkemåter og bare være så åpen som mulig. Disse reisene var noe av det viktigste jeg har gjort i livet, sier Mikaele.

Like åpen var hun ikke for å skape seg et norsk liv – til å begynne med.

Utbrent på Sortland

Året er 2010. Mikaelas finske kjæreste gjennom ni år får seg jobb i Drammen. Hun er skeptisk til å flytte med til Norge, men Mikaela lar seg til slutt overtale. Hun jobber ett år i fysioterapitjenesten i Drammen, før hun begynner å studere fysioterapi ved Norges idrettshøyskole i Oslo. Det tar ikke lang tid før det blir slutt med kjæresten etter ankomsten til Norge, men i Oslo treffer hun en sortlending, og i 2012 får de sønnen Jonah sammen. I bibelen er Jonah det femte av små profetene i Det gamle testamentet, der han ble kastet på havet og slukt av en stor fisk.

– Jeg var bestemt på at jeg ville gi ham det navnet, det er nok noe av få ting jeg har med meg fra barnetroen.

Året etter, i 2013, flytter den lille familien nordover til Sortland.

– Det var faktisk jeg som ivret for å flytte nordover. Jeg føler Vesterålen er mer meg enn det Drammen var, sier Mikaela.

Men også etter denne flyttingen tok det ikke lang tid før det ble slutt med kjæresten, og denne gangen ble det svært ensomt for den finske jenta.

– Etter at det ble slutt, var jeg helt tom. Forholdet hadde nok gjort noe med meg og min egenverdi. Jeg så på meg selv som veldig liten. Det var selvdestruktivt, og jeg hadde små tanker om hva jeg egentlig kunne klare her i livet.

Hun var så utmattet at hun ikke orket noen ting.

– Jeg hadde ikke bil, så jeg syklet og gikk. Jeg kunne bruke opp all energien min bare på å gå og hente sønnen min i barnehagen. Det var helt forferdelig, et mareritt å være så utslitt og å føle seg så alene. Jeg hadde ikke noe familie her og var mye mer alene enn jeg er nå.

I tillegg følte hun seg avhengig av ekskjæresten, siden han hadde bil.

– Det stresset meg enda mer å måtte be ham om hjelp når jeg skulle noen steder. Jeg følte det var en veldig låst og grusom situasjon.

Redningen

Mikaela var sykemeldt i to uker i denne perioden. Til slutt fant hun ut at hun var nødt til å gjøre noe konstruktivt for å forandre situasjonen.

– Redningen ble at jeg endret holdning til hvordan jeg så på meg selv.

Endringen begynte da hun begynte på en tre måneder lang praksis på Norsk idrettsmedisinsk institutt på Ullevål stadion i Oslo.

– Det viktigste var at jeg kom meg litt bort fra Sortland i den perioden og fikk fokusere på å bygge meg opp igjen. Da jeg kom til Oslo, kunne jeg sitte på toget og hente meg inn igjen. Mange positive tilbakemeldinger på praksisen hjalp også, og jeg begynte å tenke på at jeg faktisk er bra i det jeg gjør. Oppholdet i hovedstaden var med og bidro til at ting ble bedre igjen, mener Mikaela.

Hun startet for lenge siden på en mastergrad i idrettsfysioterapi og var fast bestemt på å fullføre den. Staheten og utålmodigheten måtte hun også endre på for å få det bedre.

– Det var først i mars i år jeg bestemte meg for å droppe masteren, eller i hvert fall legge den vekk en stund. Jeg er egentlig veldig sta. Har jeg bestemt meg for noe, vil jeg ikke gi meg før det er gjort. Men jeg tror yogaen har lært meg å ta en ting av gangen, så med nytt firma og Jonah å ta vare på, bestemte jeg meg for at de to tingene var nok. Bare det å være mamma er jo egentlig en heltidsjobb.

Eget firma

Mikaela jobbet som vikar på Sortland Fysioterapi til oktober 2015. I tillegg jobbet hun på Sortland mat & vinhus og hadde yogatimer på Stamina Sortland frem til mai i år, da hun kunne satse for fullt på eget firma.

– Jeg kunne ikke være vikar i lengden. Selv om jeg prøvde, hadde jeg ikke klart å spare opp penger. Jeg startet opp uten startkapital, og det har derfor vært viktig for meg å ta det stegvis.

Etablererkurset har hun ikke tatt før nå, gjennom Fabrikken næringshage, som hun deler lokaler med.

– Det første året har derfor vært «learning by doing», det har vært som en markedsundersøkelse for å se hva folk vil ha og finne ut hva jeg kan tilby som ikke andre har.

Viktigst mener hun det er at hun har både yoga og fysioterapi, siden det ikke er så mange som kombinerer de to. Men det er først nå hun tjener penger.

– Ivar Tjønsø fra Fabrikken næringshage har hjulpet meg masse og hatt troen på meg hele veien. Han kommer med oppbacking og gjør meg mer business-fokusert.

Blant annet har hun fått høre at hun må skru prisene opp på et nivå som gjør at hun tjener penger.

– Jeg må jo tjene penger på det skal bedriften overleve. Egentlig vil jeg bare hjelpe flest mulig, og det var nesten et problem. Jeg måtte jobbe med meg selv for å tenke at jeg faktisk fortjener å få lønn for det jeg gjør. Jeg har tross alt sju års utdannelse. Nå har jeg skrudd opp prisene litt, så jeg går i pluss.

Kunden

Monica Stafne synes til tross for prisøkningen at det er vel verdt å dra på Backmann Klinikken. Hun sitter igjen og snakker med Mikaela etter en kveldsyogatime. Monica var avdelingsleder for vesterålsavdelingen til Folkeuniversitetet Nordland og opplevde mye stress i jobben, med mange og krevende arbeidsoppgaver.

Stresset tok etter hvert overhånd, og hun ble utbrent og sykemeldt. Nå har hun sakte, men sikkert gått tilbake i jobb, i en stilling som studiekonsulent ved Folkeuniversitet. Hun mener yogaen og Mikaela har en god del av æren for det.

– En fysioterapeut som behandlet meg, spurte om jeg ikke skulle prøve yoga. Jeg hadde jo hørt om yoga, men trodde det handlet om å sitte i rare stillinger og sånt. Jeg kontaktet Mikaela i sommer, og allerede etter en uke merket jeg den største økningen: Stressnivået mitt senket seg, og jeg ble mer rolig og konsentrert. Jeg klarte å være til stede i det jeg gjorde, sier Monica.

Hun sier at det har hjulpet på andre vis også.

– Jeg er blitt mykere i kroppen, fått bedre pust og blitt kvitt stresset. Samtidig er yoga en form for trening, og jeg har gått ned i vekt. Og Mikaela er flink til å si på timene at «denne øvelsen kan dere gjøre hjemme».

– Men hvorfor betale for noe du kan gjøre hjemme?

– Jeg trenger noen som pusher meg, og det er lettere å gjennomføre timene når jeg er innstilt på å møte hver mandag og onsdag. Jeg er allerede på mitt tredje klippekort. Hjemme er det lett at det sklir ut, det er så mye annet man kan gjøre, og som tar all oppmerksomheten. Du kan få veiledning til hvordan man gjør en øvelse på Youtube, men der er det ingen som gir deg tilbakemelding om man gjør noe feil.

– Hvor mye tror du det psykiske har hatt å si for at helsen din er bedre av yoga?

– Yogaen hjelper meg både fysisk og psykisk. En annen grunn til at jeg opplever mindre stress nå, er at jeg er blitt bedre til å si nei til ting, sier Monica og ser opp på yogainstruktøren.

Mikaela nikker.

– Yoga er egentlig mental trening i stor grad. Den totale avspenning kan faktisk forandre nervesystemet i hjernen din, forteller instruktøren.

Resepsjonisten

Kundene har strømmet til såpass at Mikaela i sommer fikk inn en resepsjonist, Eva Jensen, som er på arbeidstrening fra Nav. Å styre med regnskap og kundehenvendelser ble mye jobb i tillegg til all fysioterapien og yogatimene.

Også Eva har hatt det vanskelig. Hun jobbet hardt i flere år. Til slutt fikk hun seg en knekk, der hun blant annet fikk angst, som hun har slitt med de siste årene. Men gjennom arbeidspraksis fra Nav fikk hun blant annet jobb på Vardia.

– Jeg har ingenting negativt å si om Nav, de har hjulpet meg mye, sier Eva, som måtte finne noe nytt da det ble annonsert at sortlandsavdelingen til Vardia skulle legges ned.

Hun hadde brukt en del yoga i behandlingen, og det fant hun ut at hun ville jobbe med. I sommer tok hun derfor kontakt med Mikaela for å høre om hun trengte hjelp. Og det gjorde Mikaela. Med Nav-tilskudd kunne hun kjøpe inn kontorutstyr til Eva startet på kontoret i slutten av juni.

– Det ble full klaff mellom oss. Vi forstår hverandre godt på så mange måter, sier Mikaela.

– Ja, og jeg har veldig lyst til å fortsette å jobbe her, legger Eva til.

Mikaelas firma er foreløpig bare registrert som et enkeltmannsforetak.

– Målet er å starte et AS neste år og ansette Eva for fullt. Jeg kunne ikke ha fortsatt med å gjøre alt selv. Den arbeidsmengden og stresset det medfører, ville gjort meg til en dårlig yogainstruktør. Nå, med Eva på plass, har jeg tid til å hjelpe kundene mine og bevare roen selv. Det har vært veldig skummelt å satse alt på en egen bedrift, men nå er jeg veldig fornøyd. Det har gått over all forventning, smiler finnen.

På nyåret tenker hun å satse enda mer ved å utvide timene og tilby styrke- og nakke-/ryggtimer på dagtid.

Endelig ferie

Mikaela har ikke bare fått sitt første firma det siste året. I sommer kjøpte hun sin første leilighet, i Myrullveien på Sortland.

– Da jeg kjøpte leilighet, var også det veldig skummelt. Jeg hadde nedvurdert meg selv lenge, bodd trangt og hatt veldig dårlig råd de siste årene. Det har ikke føltes godt i mammahjertet mitt, så jeg gikk til banken og søkte om lån. Da hadde det mye å si om de hadde troen på bedriften min eller  ikke. Jeg viste dem at jeg hadde hatt andre jobber ved siden av – at jeg hadde jobbet hardt. Den viljestyrken de så, gjorde nok at banken ga meg lån og viste meg tillit til at det jeg jobber med nå, har en bærekraft. Jeg ser på lånet som et konkret bevis på at det ikke bare er jeg som har troen på dette.

Foreldrene, særlig moren, er ikke like overbevist.

– Mamma synes yoga er rart og tror ikke på det, men jeg lar være å prakke det på henne. Det er greit at hun ikke har troen på det.

Mikaela tar juleferien i Finland. Og ferie er kjærkomment. Da hun dro til Spania med sin nye kjæreste i oktober, hadde hun ikke hatt en ordentlig ferie på mange år.

– Det var deilig å ta ferie. Jeg følte jeg kunne gi det som en belønning til meg selv etter langvarig, hardt arbeid. Og for at jeg har klart å oppfylle drømmen min om å starte egen bedrift.