Oddveig Johansen fra Sortland jobbet som «pike» på Sortland sykestue i 7-8 måneder i 1956, året før hun begynte på sykepleien, og to år før sykestua brant. På det tidspunktet var hun 17 år gammel. Hun og den andre «piken» jobbet på kjøkkenet, vasket klær i kjelleren, badet pasienter og hjalp til der det var behov.

I tillegg jobbet ei oversøster der, Olaug fra Harstad, samt en barnepleier og en ufaglært ansatt til.

– De var veldig flinke. Jeg mener at alle jeg jobbet sammen med er døde nå, sier Oddveig.

Lang historie

Sortland sykestue, Kunstnerhuset, eller Gerdas hus, som det nå er foreslått kalt, har en lang historie. Huset ble bygget i 1910, med bestyrerinne Gerda Ellingsen i spissen. De første årene var huset kun en sykestue, før det senere også ble fødestue.

Les mer om husets historie i ukas SortlandsAvisa.

Neste år er det 60 år siden sykestua brant. Hun har ikke vært tilbake siden den gangen, men har ofte sett opp mot vinduene i den øverste etasjen når hun har gått forbi, og lurt på hvordan det ser ut i dag. Denne uka skal hun besøke huset igjen.

Guide gjennom huset

Huset så i 1956 ut stort sett som det gjorde i dag. Men rommene har definitivt en annen funksjon som kunstnerhus. Oddveig guider oss gjennom sykestua, slik det var i 1956:

– Oversøster hadde sitt rom til høyre opp trappa, i andre etasje. Rett frem var det et enerom, før det neste rommet hadde to senger. Deretter kom fødestua, så trappa opp til kvisten. Rommet bak trappa var rommet der de fødende lå, med fire senger og tilhørende kurver til barna. I rommet mot nord var operasjonssalen, der folk kom med småskader og sånt, forteller Oddveig.

Hennes historie er det ikke skrevet noe om tidligere, men Oddveig har tatt kontakt etter å ha lest reportasjen om husets historie i ukas SortlandsAvisa.

Da hun jobbet på sykestua i 1956, bodde alle de ansatte på hybler i huset. Oddveig bodde sammen med den andre unge «piken» i sørenden av kvisten. I nordenden av samme etasje bodde kokka.

– Det var lavt under taket. I dag hadde jeg nok følt at taket kom ned i hodet på meg der vi lå på divanene våre. Men da var vi unge og ikke så nøye på det, sier Oddveig.

Bårerom i sjåen på utsida

De to voksne ansatte bodde i rommet til venstre, med det samme man kommer inn ytterdøra, i første etasje.

– Men etter hvert ble det behov for flere sykeplasser, og da ble de to ansatte flyttet til det røde huset der frisøren TipTop holder til i dag. De bodde da i hybler i andre etasje mot nord, og frigjorde plass til to pasienter i sykestua, forteller Oddveig.

På det store rommet i første etasje, det som i dag er galleriet i huset, bodde fire-fem damer. I etasjene oppover lå det menn.

I første etasje lå kjøkkenet mot sør, slik det gjør i dag også. I rommet innom kjøkkenet var de ansattes spiserom, mens bad var like utenfor kjøkkenet. I kjelleren ble alt av klær og sengetøy vasket.

– Det hendte jo at pasienter døde, men vi hadde ikke bårerom i sykestua. Utenfor sykestua, på nordsia, sto det en sjå. Der var det laget et rom som vi satte bårene på. Da lå de der til alt var ordnet med begravelsen. Det var jo ikke noe kjølerom, så om sommeren måtte man skyndte seg.

Vaktordning

Morgenvakta begynte klokken 07 om morgenen, og varte til over middag. Etter at pasientene hadde fått mat, spiste alle ansatte sammen. Ettermiddagsvakta jobbet til etter kveldsmaten.

– I dag har du større grad av rang. Vi var ett, alle spiste sammen, blant annet. På kjøkkenet gikk vi vakter, samt at noen gikk i kjelleren og vasket klær i løpet av formiddagen. Vi måtte også stå for handlinga, så vi gikk blant annet på meieriet for å kjøpe melk.

Når de hadde fri, gikk de opp til hyblene sine. Akkurat hvor lange arbeidsdager de hadde, husker ikke Oddveig. Men hun bedyrer at de på ingen måte ble utnyttet.

– Det er nok mer av det i dag, spesielt om du er av typen som ikke klarer å si nei.

Lå i ei kommodeskuff

Hvor mange fødende som var inne, varierte. Oddveig er også, som så mange sortlendinger, født i huset.

– Da jeg ble født var det trangt om plassen. Jeg, og en til som ble født samtidig, lå tilføttes i en kommodeskuff.

Oddveig trekker stadig frem en ro som lå over huset. Det var koselig der, og de tok godt vare på hverandre, og på pasientene.

– Det var veldig koselig. Det kom inn ei dame som fødte sitt barn nummer seks. Vi ordnet det sånn at hun fikk være der litt lenger, fordi hun hadde så mye på gang hjemme. Jeg tenker på hvor godt det måtte være for henne å få være i ro. Hun hadde nok ikke fått middagen servert på mange år, ler Oddveig.

– Det var så mye mer menneskelig den gangen. I dag handler det for mye om penger, legger hun til.

Nytt, moderne sykehus

Da Stokmarknes sykehus åpnet i 1952, flyttet mange fødende dit. Det var imidlertid også en del fødsler på sykestua på Sortland frem til brannen i 1958.

– På sykehuset var det veldig fullt på denne tiden. Det var firemannsrom, men nesten alltid seks personer som bodde på disse rommene. Samtidig var det mer moderne på det nye sykehuset, sier Oddveig.

Det var ingen jordmødre som jobbet på stua, men flere som ble ringt etter når fødende kom inn. En av dem var Magda Marie Øksnes, som jobbet som distriktsjordmor i Sortland fra 1947.

I februar 1957 startet Oddveig på sykepleierutdanninga, og var ferdigutdanna i 1960. Deretter var hun hjemme med barn i seks år, før hun begynte hos Røde Kors, som da hadde tatt over sykestuedrifta, men i nye lokaler ved kirka, i 1967. Hun jobbet nattevakter i flere år, og hadde på det meste 34 pasienter å ta seg av – alene.

I 1972 begynte hun på legekontoret, og jobbet der, for to ulike leger, frem til hun gikk av med pensjon i 2003.

– Jeg kunne ikke ha tenkt meg et annet yrke. Jeg har vært så heldig, for vi følte at vi ble ivaretatt. Jeg har arbeidet i hele mitt liv, og har alltid vært glad i å arbeide. Det er sånn det skal være hvis man er frisk. Da bidrar man der man kan.