– Jeg elsker å gå i marka, lese romaner, se filmer eller høre på musikk. Men etter en stund får jeg dårlig samvittighet, sier hun. Drar fingrene gjennom håret.

– Hvorfor?

– Fordi jeg ikke gjør noe til gangs. Jeg må gjøre noe nyttig. Slik er jeg oppdratt, og det er ikke så greit å fri seg fra. Jeg er jo pensjonist, har venninner som drar på turer og går på konserter, men jeg blir raskt slått av en uro om at jeg må gjøre noe nyttig.

Tunge, våte snøfiller gynger gjennom luften. Nede ved sjøkanten, nesten helt innest i Sigerfjorden, på Breines, står et gammelt tømmerhus fra slutten av 1800-tallet. Hvitmalt med signalgrønne vinduskarmer.

Her inne løses det verdensproblemer. Sånn på ordentlig.

Selv om hun gikk av med pensjon fra jobben i FN og UNESCO for 10 år siden, og i oktober trådte av som én av to presidenter i verdens eldste fredsorganisasjon, International Peace Bureau (IPB), har hun ikke trappet nevneverdig ned. Hun er for første gang på lenge uten lederansvar, men har nok å fylle tida med. Enten det er å jobbe dugnad på ungdomshuset UL Stortind i Sigerfjord, eller sitte i Roma og planlegge neste års stormøte mellom tidligere fredsprisvinnere, som rådgiver for Nobel Summits.

Utopi?

Hun er utvilsomt mer komfortabel med å snakke om sak enn person – selv om de nok henger tett sammen. Tre timer med Ingeborg Breines er en reise gjennom alle verdensdeler, gjennom fredsbevegelsens arbeid de siste 40 årene, i møter med ministre og fredsprisvinnere. Ingen spørsmål har korte og enkle svar – og vi beveger oss raskt fra fred og forsvar til klimaspørsmål, likestilling og fattigdomsforkjempelse. Alt henger sammen.

Hun har viet livet sitt til arbeid for likestilling, for fred – og det å bygge såkalt fredskultur. Til å få politikere og statsoverhoder til å skjønne at krig ikke løser noen verdens ting. At løsninga ligger i nedrustning, ikke opprustning. Hun tror ikke på militært forsvar, og skulle helst sett at NATO var nedlagt. At Jens Stoltenberg leder alliansen, at Norge har blitt en av verdens ti største våpenprodusenter og at hjemlandet hennes ikke vil støtte et forbud mot atomvåpen i FN – faller henne tungt for brystet.

– Fredsnasjon – forget it, sier hun oppgitt.

Ingeborg skulle ønske Norge var litt mer som Costa Rica.

– De var midt i en kjempekonflikt i Mellom-Amerika, og skjønte at uansett hvor mye de rustet opp, så ville de ikke kunne bli sterkere enn de store landene rundt seg. Så de bestemte seg for å legge ned forsvaret, forteller hun.

Utopi, sier mange om Ingeborgs visjoner. Særdeles naivt.

– Da sier jeg at det er utrolig nativt å tro at folk blir snillere av å bli bomba. Jeg tror at alle mennesker ønsker det beste for sine unger, for familien sin eller bygda si. Hvis de fikk lov til å ha et noenlunde verdig liv der de er, er det det de vil jobbe for. Men verden i dag er grassat urettferdig, og det er de enorme forskjellene som er farlig. De vil du ikke kunne løse militært.

Internasjonal karriere

Ingeborg sier hun er født med en sterk rettferdighetssans. I oppveksten på Breines sloss hun for de som ble plaget.

På den tida skulle hun bli flyvertinne. Det ble heller en internasjonal karriere få kan vise til. Men det har ikke vært et mål i seg selv.

– Er du gal? Jeg har vært heldig, fordi jeg kunne fransk og det plutselig var bruk for det jeg hadde jobbet med. Jeg måtte selvfølgelig vise at jeg var tilliten verdig, men det er nok mange flere som kunne gjort den jobben jeg har gjort, sier hun ydmykt.

UNESCO er FN-organisasjonen som jobber for fred og sikkerhet ved å fremme samarbeid om utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon på tvers av landegrenser. I 1993 ble hun ansatt som kvinnekoordinator ved hovedkontoret i Paris, og hadde frem til hun ble pensjonert i 2007 ulike lederstillinger ved kontorene i Paris, Genève og Islamabad.

– Det er ikke noen grunn til å glorifisere en internasjonal karriere. Det er de samme prinspippene som gjelder når du er direktør og leder ute, som når du er det lokalt, sier hun.

Ingeborg har beina godt plantet på jorda, med én fot i Oslo – hvor hun har leilighet, barn og barnebarn, og én i barndomsheimen i Sigerfjord.

Hun veksler på å bor her og der, men i en hektisk hverdag med hele verden som arbeidssted, har det til nå vært for tungvindt å bo innerst i en fjord i Nord-Norge over tid. Nå som hun ikke har lederverv lengre, håper hun å kunne være mer på Breines. Male huset, skrive bok, gå mer i marka, arrangere utstillinger, kurs og foredrag i det rødmalte naustet nedi «hagen».

– Jeg elsker å være her. Jeg elsker naturen og folket. Her har jeg familie og venner, røttene mine, sier hun.

Nært forhold

Over natta har det lagt seg et tykt, hvitt teppe over landskapet. Ingeborg serverer grønn te og legger frem et par hvite lester. Det er fyr i peisen. De gamle tømmerveggene i huset rommer alle barndsminnene.

Da som nå var hun et arbeidsjern – og hun sto på enten det var høyonn eller skolearbeid. Hun var bestemt på at hun ville studere, og reiste sørover som 18-åring. Dro til Frankrike og Oslo. Studerte idéhistorie, filosofi, fransk og kunsthistorie.

Der møtte hun også kunstner Harald Oredam, som hun var gift med i mange år, og som hun har barna Michael og Julie med.

Selv om hun har reist over hele verden, har hun alltid vendt tilbake til Sigerfjord, og da moren døde, tok Ingeborg over barndomsheimen.

– Vi hadde et nært forhold, sier Ingeborg, som vokste opp sammen med moren og besteforeldrene.

– Mamma begynte som kontordame ved Handelsskolen i Sigerfjord, men ble etter hvert både lærer og bestyrer. Jeg var full av beundring for henne. Hun var en skikkelig dame. Og hun var fantastisk flink med mine barn, og var støttende både for meg og dem.

Hun døde ett år etter at Ingeborg gikk av med pensjon i UNESCO. Da hadde de bodd sammen i ett år i Oslo.

– Er det er noe jeg ser tilbake på med en anelse sorg, så er det at jeg ikke ga mora mi mer tid. Jeg burde antakelig gått av ett år tidligere, for å være sammen med henne, sier Ingeborg.

– Også burde jeg sittet mindre og danset mer.

Trump

I stua ligger stabler med bøker. Flere har hun skrevet selv. Fra skrivebordet har hun utsikt mot fjæra og fjell.

– Hvordan jobber egentlig en fredsaktivist?

– Jeg reiser rundt og holder foredrag, skriver artikler, møter politikere og jobber for å påvirke der jeg kan. Fredsbevegelsen har ikke noe makt, kun det talte ord, sier hun.

Før hun kom nordover hadde hun foredrag på Re i Telemark, for noen uker siden på Sortland, denne uka venter to til.

– Det er masse snakkeoppdrag. Og jeg har tenkt hva i all verden jeg holder på med som går fra å jobbe internasjonalt til lokalt, men jeg har kommet frem til at kanskje det er ved å motivere ildsjeler lokalt at vi styrker fredsbevegelsen og faktisk kommer oss videre, sier hun.

– Hva slags følelse sitter du med i kroppen som fredsaktivist i dag?

Ingeborg tar en uvanlig lang tenkepause.

– Jeg kunne lagt meg på sofaen og tenkt at verden får gå sin skjeve gang, men det går ikke. Jeg har vært med på så mye, møtt så mye folk, vært med på så mange møter og lest om så mye forjævligheter at det har jeg ikke ro til å gjøre. Så lenge jeg er på føttene skal jeg bidra til at folk ser at vi må endre prioriteringene våre, og det ganske fort.

– Med krigen i Syria, flyktningekatastrofe, Trump og fremvekst av partier på ytre høyre fløy – er du bekymret?

– Veldig. Men ikke bare for ytre høyre. Jeg er bekymret for sosialdemokratiene som også har stått for opprustning, som ikke har klart å være et sikkelig alternativ. De har ikke hørt på folk som har blitt marginaliserte i globaliseringa. De har vært fullt og helt med på EUs premisser om fri flyt over grensene, og ikke sett at det først og fremst har vært til gode for de store selskapene, mens de små har fått det verre. Det er derfor jeg tror høyrekrefter og populister har fått et slikt gehør. Ikke primært fordi de snakker mot innvandring, men fordi de mener vi bør han noen grenser, hvor man selv rår over det som skjer. Det er storkapitalen jeg er mest redd for, og deres interesser har også sosialdemokratiene beskyttet, sier hun.

Ingeborg er fristet til å tenke tanken om at Trump kanskje er en redning. At det blir så ille at verden faktisk åpner øynene.

– Samtidig som jeg synes verden er helt forjævlig nå, og at de prioriteringene som gjøres er helt horrible, så tenker jeg at når ting blir så ille er det flere som begynner å stille spørsmålstegn om vi ikke burde gjøre ting annerledes. Jeg har nesten tenkt at tomtønna Trump kunne være et bra korrektiv til Vestens selvbilde, under forutsetning at han ikke blir lenge i posten, selvsagt, sier hun.

Sint, ikke motløs

Fredsbevelgensen opplevde stor optimisme på slutten av 90-tallet. Muren hadde falt, de fikk gjennom handlingsplaner for fredskultur i FN-systemet, militærutgiftene gikk ned og år 2000 ble det internasjonale fredskulturåret. Så kom 11. september 2001 og krigen mot terror, og Ingeborg og andre fredsaktivister måtte nærmest starte arbeidet fra scratch.

– Krigen mot terror ble en legitimering av all verdens militærvesen. For hver terrorist du dreper militært, kommer det 10 eller 100 nye, fordi de blir bombet av noe som er så uendelig mye sterkere enn dem. Fra å være inne i en bølge av optimisme, måtte vi begynne på nytt med å forklare at det ikke er militært forsvar som skal bygge fred i verden. Der er vi fortsatt. 11. september tok oss i total feil retning, mener Ingeborg.

– Kjenner du noen gang på motløshet?

– Ingrid Eide har vært sentral i Arbeiderpartiet, vært statssekretær og sittet i tre styrer av ulike FN-organer. Hun er en makaløs dame på over 80 år, som jeg har jobbet nært med. Her om dagen sa hun til meg at hun synes hun hadde levd forgjeves. Det var tøft for meg. Hun er så sterk og har stått sånn på hele livet. Hun får ikke lov til å si det. Men det kan virke litt sånn innimellom nå. Jeg tillater ikke meg selv å bli motløs, men jeg blir sint. Jeg skjønner ikke at ikke flere sier fra om at dette er en verden vi ikke vil ha, sier hun.

Valg.

Ingeborg har viet veldig mye av livet sitt til jobben, til verdensfred og de store tingene, og hun har de rundt seg som innimellom minner henne på om at også de små tingene i livet kan være meningsfulle.

– Jeg opplever det som en korreks, og jeg tar den. Det som har vært fantastisk med alle de jobbene jeg har hatt, er at jeg har fått anledning til å jobbe med noe jeg synes er viktig. Da får du en motivasjon som er veldig annerledes enn om du jobber med noe som ikke alltid gir deg noe. Men jeg har to barn og barnebarn, og masse venninner og venner, så jeg har hatt tid til det også, sier hun.

– Men skulle jeg ha brukt mer tid på barnebarn og venner? På mora mi, som var alene i Sigerfjord? Mer tid på å tjene penger, slik at jeg kunne fikse opp dette huset, i stedet for å jobbe frivillig? Det kan hende, sier hun.

Måten hun har valgt å leve på, gjør at hun føler hun må ta mer initiativ selv overfor venner og familie.

– Jeg har to steder som er hjemme, og jeg reiser mye, noe som gjør at venner og familie ikke alltid vet hvor jeg er. Da blir du heller ikke regnet med i det daglige. Jeg føler nok at for å opprettholde nærhet, må jeg ta noen flere initiativ selv, enn om jeg hadde vært på et fast sted og vært mindre travel.

Mer som Costa Rica

Av alle de jobbene hun har hatt, føler hun at hun har fått utrettet mest som direktør for UNESCOs kontor i Islamabad. En stilling hun ble tilsatt i 11. september 2001, som gjorde at hun også fikk ansvar for millioner av afghanske flyktninger.

– Jeg synes jeg brukte alt jeg kunne. Jeg jobbet nær flere av ministerne i Pakistan med kultur, utdanning, likestilling, vitenskap og kommunikasjon, samtidig som jeg jobbet med nødhjelp og alfabetisering. Topp prioritet var utdanning for alle. Det var en enorm analfabetisme der, forteller hun.

Og som kvinne over en viss alder, fikk hun respekt i alle lag – og i motsetning til sine mannlige kolleger – fikk hun tilgang til både manns- og kvinnemiljøer.

– Jeg kunne snakke med alle ministernes koner, som også var velutdannende, og jeg kunne få de med på ting jeg ikke hadde fått mennene deres med på. Som moden vestlig kvinne hadde jeg det helt utmerket i Pakistan. Jeg følte meg privilegert, sier hun.

– Hva er det som skal til da, for å skape fred?

– Hadde jeg hatt svaret på det hadde jeg fått Nobels fredspris, sier hun og ler.

– Vi må lage noen modeller som inspirerer folk. Hvem i all verden kan tenke seg å angripe Costa Rica, som ikke har én eneste soldat? Det ville vært en skam for evigheten. Norge kunne vært en slik modell som inspirerte andre, sier Ingeborg.

Ingeborg fyller 72 i år, og har vært pensjonert i 10, men hun er ikke i stand til å sette seg ned og bare godta at verden skakkjøres til neste generasjon.

– Hva tenker du om det å bli eldre?

– Det er en del av livet å bli eldre. Så lenge føtter og hau henger med, så er det helt greit. Men jeg har lyst til å ha krefter nok til å være nyttig en god stund til, sier Ingeborg.