– Vi har noe vi kaller for stjernestunder, sier Vivian Olaisen (52).

Den erfarne hjelpepleieren tar en slurk av kaffen, mens kollega og sykepleier Lisa Karlsen (34) følger opp:

– Det er de øyeblikkene hvor beboerne har det veldig bra, sier hun.

Det har så vidt begynt å lysne utenfor. Vi sitter på et kjøkken på Lamarktunet, inne på avdelinga Stabburet. Her, fordelt på boavdelingene Hemsen og Brygghuset, bor 12 mennesker som har kommet dit at de ikke lenger klarer seg selv.

De lever med en demenssykdom som angriper husken, særlig korttidsminnet. Mange har problemer med språket og har forandret personlighet.

De er ikke den de en gang var. Og det er tøft. For dem selv, men også for de pårørende.

Heldigvis er de i gode hender.

– En stjernestund kan oppstå når vi setter på musikk, når beboerne får et klart øyeblikk, danser og synger. Det kan være når en som ikke har pratet på uker, plutselig begynner å snakke under en middag, forklarer Vivian.

Mer i nuet

Vivian har jobbet i helsesektoren i 32 år, i 15 av dem med mennesker med demens. Lisa var ferdig utdannet sykepleier i 2010, og har jobbet ved Stabburet de to siste årene. Før det har hun jobbet som hjelpepleier, og vært innom både sykehus og hjemmesykepleien.

– Jeg hadde kanskje ikke trodd det før jeg begynte her, men jeg trives veldig godt med å jobbe med mennesker med demens. Det er en måte å jobbe på som krever at du er mye mer i nuet, at du evner å skape gode øyeblikk, sier Lise og fortsetter:

– Du må kommunisere på en helt annen måte når du jobber med folk som kanskje ikke selv vet hvordan de vil ha det, som ikke husker gårsdagen eller klarer å sette ord på ting. Da må du ha en helt annen tilnærming og observere mer, for å kunne gi dem best mulig omsorg, sier Lisa.

Ro

Dagen er ennå ung, og de fleste på avdelingen ligger fortsatt og sover. Mari-Ann Jensen, som har vært fast nattevakt i kommunen i 34 år, har hengt av seg de hvite klærne og gått hjem for å sove.

Formiddagsvaktene er på plass, og har rukket å få seg en kopp kaffe over et morgenmøte. De har gått gjennom rapport for kvelden før og natta, og har lagt en plan for dagen.

– På denne delen av avdelinga bor det bare seks. Det er ikke så mange, og det er også hensikten. Beboerne fungerer bedre med ro rundt seg, sier avdelingsleder Mona Sandvold.

Vivian kommer inn på kjøkkenet, arm i arm med en av beboerne.

– Er det du som skal vie oss? spør han Lisa og smiler.

Det serveres kaffe, brødskiver og små plastbeger med piller, mens det fortelles vitser og historier som dukker opp i minnet. Noen nesten for gode til å være sanne.

Lisa og Vivian smiler like hjertelig hver gang, selv om de har hørt den samme historien åtte ganger bare den siste halvtimen.

– God mårra, kor det går i dag? sier Vivian når en ny dame kommer traskende inn på kjøkkenet. Hun stryker henne lett over armen.

Morgenstell

Det varme lyset fra ei strålende morgensol lyser opp avdelinga. Beboerne har begynt å våkne.

Musikk settes på inne på ett av rommene. En kvinnestemme synger «Tio tusen röda rosor». Vivian og Lisa står på hver sin side av en seng, og vekker en dame med myke stemmer.

– Jeg skal vaske deg litt i ansiktet. Er det ikke godt? sier Vivian og stryker en fuktig klut forsiktig over ansiktet til den gamle.

Lisa holder henne i hånda. «Tango for to» kommer på.

De vasker og skifter. Tar på klær. Alt mens de forteller hva de gjør.

Lisa trekker opp gardinene, og den strålende sola lyser opp rommet.

– Har du lyst på skiva og kaffe? spør Vivian, selv om hun vet at det ikke er noe svar å få.

Vivian nynner, nå på «Hovedøen», og stryker dama over håret, før de tar tak på hver sin side og løfter henne over i en rullestol.

Leppestift

På et rom på andre siden av gangen ligger Johanne i senga si og smiler når Lisa kommer inn.

Rommet er nesten hjemmekoselig. Veggene er dekket med bilder. Av barn, barnebarn og oldebarn. På en liten puff står små leker, klar til neste besøk.

– Vi har det så fint her, sier Johanne og skryter av både rommet og de som jobber her.

– De e kjempemessig, sier hun.

Lisa hjelper henne inn på badet for å ta morgenstellet.

– Det e nu godt å bli stella med, høres det bak den grå døra.

Ut kommer Johanne i en lekker blå bluse. Lisa henter fram børste og leppestift, grer håret og farger leppene røde.

– Vi må jo pynte oss når vi ska i avisa, sier Lisa og avslutter med en sprut med parfyme.

Stell og skift er en del av jobben til de ansatte på sykehjem. Selv om Johanne synes det er helt greit, er det for mange vanskelig å slippe andre til på det vi gjerne opplever som mest privat.

– Du kan tenke deg selv hvordan det ville vært. Mange synes det er ubehagelig, og det kan være noe vi må bruke tid på. Det kan være en ekstra utfordring med mennesker med demens, fordi de ikke skjønner hva som skjer, og motsetter seg det. For oss blir det en naturlig del av jobben. Du blir vant til det. Men det gjelder å opptre med respekt, unngå å blotte de, og gjøre det så skånsomt som mulig, sier Lisa.

Døden

Sykepleieren fra Maurnes har erfaring fra sykehus, og likte seg der. Men hun foretrekker den kontakten hun som sykepleier får med beboerne på et sykehjem.

– På sykehuset er det inn og ut med pasienter hele tida, og du får ikke den samme pasientkontakten. Her blir du kjent med beboerne, og vet hvordan du kan gi dem best mulig omsorg. Å kunne hjelpe noen som selv ikke kan formidle hvordan de har det, det gir meg mye, sier Lisa.

Demens er en sykdom som oftest rammer eldre mennesker. Mange som kommer til avdelingen nærmer seg slutten av et langt levd liv. Dermed blir også døden en del av jobben til Vivian og Lisa.

– Jeg synes det er tøft når folk dør, selv etter så mange år i jobben, sier Vivian mens hun smører på en brødskive.

– Men mange ganger opplever jeg det som fint, og det høres sikkert rart ut. Men det er meningsfullt å gi omsorg til noen som nærmer seg slutten, sier hun. Lisa nikker og er enig.

– Det handler om å være til stede, tilby smertelindring og være der for de pårørende, sier Lisa.

Kommunikasjon

Det begynner å fylles opp på kjøkkenet. Noen spiser godt, andre har ikke matlyst. Noen prater, andre har nesten ikke språk igjen. Lisa og Vivian serverer mat og hjelper de som ikke får den i seg selv, deler ut medisiner, skjenker kaffe, leser aviser, følger til røykerom eller fotpleie.

Selv om lista over ting som skal gjøres er lang, gjør de alt med et smil, med varme og respekt.

Jobben på Lamarktunet kan by på rolige og harmoniske dager, men mange er også hektiske og byr på utfordringer.

– Mange med demens har ikke innsett sin egen sykdom, og kan bli utagerende når de ikke skjønner hva som skjer. Vi må ta oss tid, og forklare dem hva som skal skje. Det har blitt sagt at å jobbe med demens er som å jobbe med hendene på ryggen. Du må ta det med ro. Kommunikasjon er alfa og omega. De leser kroppsspråk. Om vi er travel og stresser, kan de bli redde og utagerende, sier Vivian, som har videreutdanning innen demens.

Deltidsproblematikk

I årene som kommer er det behov for at veldig mange flere enn i dag velger samme yrkesvei som Lisa og Vivian. Statistisk sentralbyrå har anslått at fram mot 2060 vil vi på landsbasis ha behov for dobbelt så mange ansatte i helse- og omsorgssektoren som i dag. De to ansatte ved Stabburet tror at det å tilby flere i helsesektoren fulltidsstillinger er avgjørende for å tiltrekke seg flere.

– Småstillingsproblematikken er nok noe som gjør at mange vegrer seg fra å velge dette yrket. Det er ikke mulig å leve av ei stilling på 40 prosent. Sortland har heldigvis jobbet for å gjøre noe med dette, sier Vivian.

I forrige uke begynte de ansatte på Lamarktunet med en ny turnus, som de håper skal hjelpe. I stedet for en turnus på seks uker, har de nå en årsturnus, hvor målet er å få bukt med deltidsproblematikken. Flere har gått opp i stillingsprosent og takket ja til noen ekstra helgevakter, blant andre Lisa, med mål om å bruke mindre innleide vikarer.

Mer tid

De to skryter av arbeidsmiljøet, og sier at studenter som er innom i praksis gjerne vil bli. De skryter til og med av sjefen. Det er åpenbart at de trives med jobben. Men det er en ting de gjerne skulle hatt mer av.

– Tid, sier Lisa.

– Det er alltid mye å gjøre med medisiner, blodprøver, pleie og stell. Jeg skulle ønske at det var mer tid til å gjøre både administrative ting, men særlig tid til å være mer sammen med beboerne, slik at vi løper mindre rundt og kan gå hjem med en god følelse.

– Hender det at dere ikke går hjem med en god følelse?

– Ja, det skjer at vi går hjem med en følelse av at vi ikke strekker til.

– Hva tenker du om at du selv skal bli gammel, og kan havne på et sykehjem som dette?

– Når du er så ung, tenker du lite på det. Men jeg tenker på foreldrene mine, sier Lisa.

– Det er jo ingen som ønsker å havne på sykehjem. Folk ønsker å klare seg selv hjemme. Men om det skjer når jeg blir gammel, håper jeg at jeg møter på snille pleiere. Det har så mye å si hvordan en pleier er i møte med beboerne, hvordan de blir sett og behandlet, sier Lisa.

Det er onsdag, og aktivitetsdag. Denne ene dagen i uka er det ekstra folk på, og de ansatte finner på noe sammen med beboerne. De kommer seg ut avdelinga, kan bake, lage mat, synge eller dra på kafé. I dag skal de steike karbonader og lage lunsj sammen.

– Selvsagt er det alltid rom for forbedring, men jeg tror beboerne har det ganske godt her, sier Lisa og smiler.