Produksjonen Until we meet again er støttet av Nordland fylkeskommune, Vestvågøy kommune, Vågan kommune og aksjonskomiteen for kulturfabrikken.
Thomas Voll har både koreografert og er danser i stykket, og med seg på scenen har han purunge Eiril Hagen Wahl.
Begeistret
Tine Surel Lange har komponert musikken, som også er viktig å stykket der det danses om psykisk helse. Lydbildet er til tider undervannsaktig, det er dramatisk og også veldig flott.
Og det er en fantastisk opplevelse å se samspillet til de to danserne. At to mennesker kan uttrykke så mye bare gjennom bevegelse og bruk av kroppen er besnærende.
Det danses om frustrasjon og kamp, fortvilelse, vilje, kjærlighet og medmennesklighet. Det vises styrke og letthet, glede og angs. Danseren Eiril Hagen Wahl er nesten vektløs over scenegulvet, Det er både veldig vakkert og litt vondt å se på når den psykiske helsen uttrykkes med bevegelse, mimikk og motorikk.
Det var et svært lite, men dertil begeistret publikum som overvar forestillingen, er vist for tredje og hittil siste gang.
Intervjuet psykisk syke
Thomas Voll fortalte etter at applausen var over, om hvordan han har arbeidet seg fram i sin kunst.
– I forkant at produksjonen har jeg intervjuet folk med psykiske lidelser og med bipolar lidelse, fordi jeg ikke ville fortelle min historie, men andre sin. Å fortelle min egen historie har jeg gjort gjennom kunsten de siste fire årene, nå ville jeg gjøre noe nytt, sier Voll.
Han flyttet til Henningsvær, uten noen utsikter til jobb og startet det han har drømt om, et eget dansestudio. I et halvt år var der to elever, Eiril Hagen Wahl var en av dem.
– Statistisk sett ville en av elevene falle fra, og jeg var veldig spent på hvem det kom til å bli, sier Voll, som roser den innsatsen og engasjementet.
Psykolog som rådgiver
– En ting er å ha foreldre som kjører til og fra øving, men noe annet er det å ha foreldre som ser verdien av å være med på en produksjon som denne. Og som lar meg få så mye tid sammen med henne. Jeg var veldig opptatt av at jeg ville ha et barn med, i rollen som pårørende, sier Voll som har flyttet til Svolvær med dansestudioet.
Arbeidet med produksjonen startet i fjor sommer, og de har hatt med psykolog underveis. 97 timer med øving er gått med, til perlen av ei danseforestilling. Mamma til Eiril, Rachel Hagen Wahl har både vært rådgiver og psykolog.
– Som veileder har hun gitt uvurderlig støtte. For meg som voksen kan det være tøft å gå inn i den tematikken, og da kan jeg bare forestille meg at det må være minst like tøft for et ungt menneske. For selv om det ikke er min historie så må jeg bruke noe av meg i den, noe må komme fra hjertet, sier han.
Egen metodikk
Voll arbeider etter en helt egen metodikk, og han er opptatt av å se hvert enkelt individ. Han har aldri støtte grupper enn ti i sitt studio, for å klare å se enkeltindividene.
– Jeg vet ikke helt hva min metodikk kalles, men jeg har vært kulturskoleelev selv og vet hva jeg ikke liker. Jeg er opptatt av det kunstneriske møtet med barn. Og kunst er ikke politisk korrekt, der kaller du en spade for en spade, sier han.
– Det å få følge opp enkeltindividet og se den enkelte, synes jeg er utrolig viktig. Og ikke minst verdien i hver enkelt, sier han.
Selv kommer Thomas Voll fra ei lita bygd, av det slaget der du blir uglesett om du ikke passer inn i den forhåndsdefinerte boksen. Det tente gnisten i danseren, som vil sprenge grenser med sin kunst. Og vise at alle passer inn.
– Alle har en verdi. Det er skummelt å vise hvem man virkelig er, både voksne og barn synes det. Jeg mener vi må tørre å vise hvem vi er, det viktige er at det kommer innefra, fra hjertet. Og det er det vi har prøvd å vise i dag, sier han.
Jenny Knutsen fra Myre og Brit Lindqvist fra Steinland var blant publikummerne som var begeistret.
– Jeg har sett Thomas før, og synes han er helt fantastisk, sier Jenny.
