De som hadde billett til lørdagens operafest, med Lofoten og Vesterålen orkesterforening sammen med fire stjernesolister, fikk seg en opplevelse vel verdt pengene.
Dirigent for de store anledninger
Det hele startet med en maktdemonstrasjon fra orkesteret, dirigert av en ekstremt entusiastisk Halldis Rønning - og ettersom kvelden gikk sin gang, ble det tydelig at Rønning var den aller største stjerna. Sjelden har en dirigent hatt en så enorm tilstedeværelse og kommunikasjon med publikum, selv om mesteparten av konserten tilbringes med ryggen til dem.
Hun fikk fram det beste i orkesteret, og det sier ikke lite. For kvelden var også en enorm triumf for orkesterforeninga. De skriver om seg selv at de er et semiprofesjonelt orkester - etter i kveld kan de nok stryke "semi". Orkesteret er stort, men klarte likevel kunststykket å høres enda større ut.
Det var så mange nyanser, så mange detaljer i musikkbildet at du kunne hørt konserten mange ganger, og hørt forskjellige ting hver gang. Og hele forestillingen var så profesjonell at man kunne lukke øynene og innbille seg at man satt i selveste La Scala i Milano, i stedet for Møysalen i Sortland.
Rørende og mektig
Det var virkelig en operafest publikum fikk høre lørdag. En variert blanding av musikkstykker fra operaens verden - både raske numre, som fra Carmen (hvor orkesteret virkelig fikk skinne), og noen av de vakreste ariene operaverdenen har å by på - for eksempel Händels "Lachia ch'io pianga" fra operaen Rinaldo.
Her briljerte både mezzosopran Marianne Beate Kielland og orkesteret. Sangen var så vakker at ikke en lyd var å høre i Møysalen, utover magien fra scenen.
Alle solistene viste hva de hadde å by på - det var både sårhet, styrke og sensualitet. Operasolistene var heller ikke redde for å være humoristiske - for eksempel da portugisiske Paulo Ferreira latet som han drakk opp alles champagneglass etter at de åpnet en flaske på scenen for å feire, da konserten var ferdig.
Det var flere gåsehudnumre under showet. Undertegnede ble rørt til tårer av Hege Monika Eskedal som sang "Rusalka" - sang til månen - men det aller vakreste nummeret av dem alle, var faktisk det rent instrumentale "Intermezzo" av Mascagni, i begynnelsen av andre akt. Det er nok et bevis på at orkesteret, med Rønning i spissen, var de som virkelig løfta kvelden - og selv stjernesolistene ble stilt i skyggen.
Sjelden har det vært så selvsagt at kvelden skal avsluttes med trampeklapp. Og sjelden har Vesterålen hatt grunn til å være stoltere av å ha så mange flinke musikere, som etter i kveld.