Slutt på idyllen i Hakkebakkeskogen

Forvirring og fortvilelse i skogen

Vesterålen teaters «Hakkebakkekrakket» er langt fra Egners idyll. Men stykket lykkes heller ikke helt med å framstå som noe særlig mer enn en voksnere, humoristisk vri.

De andre dyrene gjør opprør når de skjønner at rovdyrene har lurt dem.  Foto: Jenny Dahl Bakken

Sortland

Vesterålen teater så ut som de stortrivdes på scenen fredag kveld, da de opptrådte med «Hakkebakkekrakket» i gammelkinoen på rådhuset. Det var også stor stemning blant publikum. Det er tross alt det viktigste.

Når det er sagt, var det ikke alltid godt å si hva som var målet med forestillinga for foreninga, utover å ha det moro.

Det er ikke noe galt i å ha det som mål - men det virka tidvis som om stykket ville si noe mer, om kyniske markedskrefter, om trender i tiden, om grådighet, om svake ledere, og mye annet. Problemet var at det ikke lyktes. Det ble for tilfeldig, eller for overflatisk. Her må det nevnes at det i stor grad er noe manusforfatter Gunnar Germundson må ta æren, eller skylda, for.

Idyllen sprekker

Før jeg går nærmere inn på det jeg syns var noen av svakhetene ved forestillinga, bør plottet oppsummeres.

Handlinga foregår i Hakkebakkeskogen etter hendelsene i Egners berømte fortelling. Bamsefar styrer skogen med Bestemor skogmus som den som i virkeligheten bestemmer. Skogmusa er en slags tante Sofie som er veldig opptatt av at lover og regler følges. Bamsefar selv er en heller svak leder, mest opptatt av å kunne leve bedagelig resten av sine dager.

Skogsmusa gjør seg fort upopulær med sitt regelrytteri.  Foto: Jenny Dahl Bakken

Samtidig er rovdyrene i skogen lei av at de ikke får leve ut sin sanne natur. De tar et oppgjør med vegetarmoralismen fra originalhistorien, og krever sin rett til å spise kjøtt. Dette er musene, av forståelige grunner, svært skeptiske til.

Rovdyrene er lei av å sulte og å nektes maten de vil ha, så de klekker ut en plan for å i det minste sikre seg makt og mat på andre måter. De legger ut på en ekspedisjon for å skaffe seg gullregn, som er valutaen i skogen. Så betaler de de andre dyrene for mat, uten å informere om at gullregnen vil råtne og bli verdiløs om noen uker.

Forvirrende elementer

Dette er, i korte trekk, historien. Det er ingen "happy ending" - det hele ender med at skogsmusa, som har irritert de andre med sjefinga si, ofres til ulven for å få ro i skogen. Samtidig feirer rovdyrene at de har fått overtaket i skogen.

Bamsefar virker mest av alt å være opptatt av å kunne leve bedagelig resten av livet, men det er ikke lett, når både skogsmusa og Mikkel rev ønsker å bruke makta hans til sin fordel.  Foto: Jenny Dahl Bakken

 

Historien i seg selv kan være noe forvirrende. Det er mye som foregår på én gang. Tidvis prøver den seg på å være noe mer enn en litt fjollete røverhistorie med utgangspunkt i Egners univers, men da er det ikke så enkelt å forstå hva budskapet er. Rovdyrene oppfører seg ganske kynisk, blant annet ved å ville kjøpe skogens døde, og når dette påpekes, svarer de med: «Den som kritiserer markedskreftene er enten gammeldags, misunnelig, kommunist eller lat.» Forsåvidt i seg selv et godt stikk til debatten om markedskreftenes plass i samfunnet i virkeligheten, men linja framstår noe løsrevet og kun som et humoristisk element.

Rovdyrene er ikke de slemme i stykket - det er kanskje litt av poenget, i en mer voksen variant av historien er det ikke svart/hvitt. Det gjør likevel at det blir vanskelig å se om stykket er ment som et stykke med samfunnsbrodd, eller kun fjas og fanteri.

 

Humor under beltestedet

I stykket introduseres en karakter som ikke er med i Egners variant, nemlig ulven, her i form av en slags russisk dominatrix med pisk og lærbekledning. Om stykket kan sies å ha en antagonist, må det være henne.

Ulven er nok et eksempel på det samme - er den russiske ulven introdusert som en slags kommentar til ulvedebatten i Norge, og ulvens genetiske opphav? Hva med høna som søker asyl, er det ment å knyttes opp mot asyldebatten, eller bare tull? Dette er ikke lett å forstå.

Rovdyrene ser en mulighet til å skaffe seg litt kjøtt, når Klatremus selger det hun (i stykket er Klatremus en jente iført paljettskjørt) tror er sin avdøde grandtante.  Foto: Jenny Dahl Bakken

 

Disse referansene og vitsene kan likevel oppfattes ganske intelligente, og viser et skråblikk på samfunnet. Det står i skarp kontrast til mesteparten av humoren i stykket, som mest av alt er varianter av dobbeltbunnede ordspill om "mus" og "høne", med vitser av typen: «Hva er forskjellen på en høne og en mus? Høna har fjær på musa, mens musa har hår på høna.»

Alt i alt gjør dette at når stykket er ferdig, er man ikke helt sikker på hva man har sett: russerevy, amatørteater, skoleavslutning, intern humor i stort format, samfunnssatire eller noe helt annet.

Samtidig har stykket også mange referanser til både andre Egner-stykker og popkulturen, som fungerer godt.

Befriende harselas

Det må også sies at det er noe herlig befriende ved å se Egners univers harselert med på dette viset. Det er uhøytidelig, og gir et helt nytt syn på historien vi alle kjenner til. Stykket har i stor grad blitt omfavnet av teaterverdenen, og sjangeren trenger slike stykker - ofte framstår teater både pompøst, gravalvorlig og selvhøytidelig, og det er deilig å få noe helt annet enn dette servert på en scene.

Når alt kommer til alt, virker det som om både publikum og skuespillerne koste seg. Dermed kan teaterforeninga si seg godt fornøyde med kvelden.

Ensemblet fikk stående applaus.  Foto: Jenny Dahl Bakken