Søndagsåpent på Barman gård

Det lukter litt svinesti, og det er ikke så rart for det er nemlig det vi står ved. De to mangalitsa-svinene storkoser seg, de grynter og slafser og smatter på grisers vis. Fôret de får er mye frukt, potet og sitrusfrukt fra dagligvarebutikker, frukt som normalt ville blitt kastet. Kraftfôr setter de også pris på, og grønt gress å spise.

Det er søndagsåpent på Barman gård, og det betyr at både store og små besøkende får lære litt av hvert om livet på gården.

Lager potetland

Som takk for maten, sørger svina for alldeles ypperlig pløying og vending av jorda, som de også har gjødslet.

– Her blir det nye potetlandet vårt, sier Ole Andreas Leiheim, han forteller at denne spesielle rasen med ullsvin kommer fra Ungarn.

– Disse er utegangere og er ute hele året. Avlen i Norge er ganske smal, og det vi har nå på gården er to jenter, vi får en gutt nærmere jul og da blir det flere, sier han.

Denne stilige typen gris er kjent for et svært delikat kjøtt, det er marmorert og ettertraktet fra restauranter og til å lage produkter som Serranoskinke. De er buttere, tykkere og mindre i formen enn vanlig gris, og slaktevekten ligger på mellom 75 og 100 kilo når de slaktes om høsten.

Rundlurt av gris

Ungene hører storøyde på, de synes grisene er noen rare skapninger.

– Ulla er som stålull, den brukes ikke til noe, sier bonden, som selv har fått erfart at gris er supersmarte dyr.

– Det er ufattelig sant at de er smarte. Jeg har blitt rundlurt av gris, humrer bonden som hadde vanlig norsk gris tidligere. Med det sterke trynet klare en av grisungen å ta seg ut av innhegninga og stakk bort til hundeinnhengninga for å herje med hundene. Så sprang den kjapt tilbake og ventet på at bonden skulle komme og kjefte på hundene for gjøingen. Grisefestlig!

– I fjor hadde jeg for første gang en SFO-klasse her på omvisning, og da jeg skulle vise dem smågrisene var alle borte, hele flokken hadde stukket til skogs. Griser er utrolig glupe, sier han.

Nærkontakt

Hver søndag er det omvisning og eventyrstund på gården, og tiltaket er utrolig populært.

– Vi er de eneste i nærområdet som har denne typen tilbud, det nærmeste ellers blir Sollund gård i Alsvåg, sier Lerheim som driver Barmann gård sammen med kona Kristin Simonsen.

– I fjor hadde vi Åpen gård, som vi annonserte og reklamerte litt for. Da kom det 400 stykker, og derfor har vi heller gått over til å ha søndagsåpent hver uke. Med så mange mennesker får du ikke den nærkontakten, det er bedre å ha omvisning med mindre grupper, sier han.

Også for barna er det gjevt, å få tid til å virkelig være rundt dyrene og lære om de. Shetlandsponniene blir håndforet med gras, ikke noe kan få et pikehjerte til å banke som synet av en hest.

I gårdsbutikken er det mye spennende å kjøpe, og her serveres kaffe og vafler og ungene får ei eventyrstund i grillbua, der bonden selv leser eventyr.

– Det er litt utenfor komfort-sonen, men det går bra. Forrige gang var det eventyret om pannekaka, denne gangen de tre bukkene bruse. Det skal egentlig være tre ulike stemmer i den fortellinga, men jeg tror jeg bare klarte én og en halv, ler han, men beretter stolt om god respons fra ungene.

Får jukset litt- takket være hestemøkk

Kristin Simonsen har utrolig grønne fingre, og for de voksne er ei omvisning i drivhuset interessant. Her vokser alt fra agurker til honningmelon, det står fine små stiklinger av diverse kålplanter og ganske store tomater. Og en liten åker med maisplanter.

– Vi bygger opp kasser og fyller de opp med 80 centimeter med hestemøkk. Etter to uker går det varmgang i den, og da har jeg jord oppå og planter nedi i mars. Den varmeeffekten gjør at vi får jukset litt, og startet dyrkingen tidlig uten å ha varme på i drivhuset. Det eneste som må tilføres er lys, for det er det lite av i mars, forklarer hun.

Det er en ypperlig metode, ikke bare sparer man elektrisiteten som det går mye av for å varme et drivhus, de får også brukt den ressursen hestemøkka utgjør.

Også ute testes ulike permateknikker for dyrking, Hugd-metoden er funnet opp av en tysker. Med den blir det lagt store avbarkete stokker rundt dyrkingsområdet, og også her er naturgjødsel brukt.

– Når disse stokkene råter blir de porøse og holder godt på vannet. Akkurat i denne har jeg plantet jordbær, men også bærbusker stortrives i slik kultur, sier Kristin.

Hun dyrker alt fra bondebønner til rødbeter, svartkål, grønnkål og lilla broccoli, squash og gresskar i et utall varianter, bondebønner og mange andre bønner, kålrot og salater og ulike urter. Alt blir en rikholdig kjøkkenhage.

– Vi gleder oss til gresskarene, smiler hun som stortrives med dyrkingen i det trivelige drivhuset. Her vokser til og med stiklingen av et pæretre.

Frø-bergere

Kristin er med i en gruppe som heter Norwegian Seed Savers.

– Vi forsøker å bevare gamle sorter og sorter som ikke er så vanlige, og deler både frø og planter med hverandre, sier hun.

En spennende art som skal testes i år er fem ulike sorter Sibirtomat, tomatplanter som skal være barske nok til å vokse utenfor drivhuset.

– Det blir artig å se om vi får de til å vokse i Vesterålen. Det har litt med kapasiteten i drivhuset også å gjøre, det blir fort fylt opp, sier hun med et skjelmsk smil.

Alle som har sådd en frøpakke, vet nøyaktig hva hun mener. Hvem skulle tro at det ble så mye av det?

– Noe av kålroten skal jeg selge, men det blir nok i hovedsak av de artene som ikke er så vanlige å finne i dagligvarebutikkene, for jeg kan ikke konkurrere med prisen på kålrot på Rema, sier hun.

Matglade ender

Ved andedammen vralter et par som til forveksling ser ut som stokkender.

– Arten heter Rouen, de er avlet fram i Rouen i Frankrike for å få bedre kjøttfylde. Og det får de, hvis de får ubegrenset tilgang på mat eter de seg så tykke at de ikke klarer å gå. Det er en balansegang, sier hun.

Denne arten ender kan ikke fly, men det hender de gjør seg en liten avstikker som på søndag morgen da de vraltet ned til veien for å hilse på gåsa som er komme i hundrevis av til Vik.

– Vi hadde opprinnelig en masse forskjellige høns og fjærkre, men de er gått over i historien i det vi kaller den store julemassakren. 1. juledag hadde reven vært her, og tatt kraftig for seg, sier hun.

Alpakkaene på gården er gjeterdyr, og de varsler med høye hyl om det kommer rev.

– Det har vi faktisk opplevd, og da føyk hønsene i dekning, den eneste som ble stående igjen var kalkun-hannen. De er flinke varslere av rovdyr, men det går ikke an å ha bare en alpakka sammen med en saueflokk, fordi de trenger flokken sin og det å være flere, sier Kristin.

Storøyd sjarm

Du store alpakka! Ungene smiler av fryd når de får komme inn og håndfôre gårdens tre staselige alpakka-hanner, to valaker og en hingst.

– Det er jo det som er opplevelsen, å få komme på innsiden av gjerdet, sier bonden selv.

Alpakkaen er med sitt nysgjerrige og vennlige vesen ypperlig egnet rundt barn. Atlas, Kalypso og Rein har en storøyd sjarm, der de spankulerer rundt.

– Siden vi har en premiert hingst, Atlas har vi kjøpt ei hoppe som kommer hit i slutten av mai, slik at vi kan avle på dem, sier Kristin.

Tiril Regine Pettersen og Maja Nesse mater alpakka-trioen og er begeistret. De forteller begge at de synes gårdsbesøket er stor stas.

– Alpakka er mitt yndlingsdyr, jeg har møtt en sånn en gang før. De er skikkelig søte i ansiktet, sier Tiril.

Åtte dager gamle, og myke som silke

Inne i fjøset ligger to åtte dager gamle kje av rasen mohairgeit. De to brødrene er allerede utrolig spreke, og som unger flest nysgjerrige. Mohairgeitene gir ei fantastisk ull.

– Det er litt spesielt, fordi det kjeet som er beige i fargen er den eneste i Norge med den fargen, de er vanligvis hvite. Derfor har vi lyst til at han skal få formere seg videre, sier Kristin.

I båsen bak går ei svanger mohairgeit, og jentene faller helt i staver over de søte kjeene, som snuser rundt og gjør små merkelige krumspring.

– Får vi lov til å holde de? spør Tiril og får ønsket innvilget, og løfter forsiktig det lille kjeet.

– Han er så utrolig myk og fin!