Kvinneforeningene la selve grunnlaget for det offentlige velferdstilbudet innen helse

– Historia om Kunstnerhuset er også ei historie om kvinnfolk som samfunnsbyggere, sier historiker Åsa Elstad. Da huset ble bygget, ble det starten på en tilbud som fikk stor betydning for folks helse.

Åsa Elstad tok for seg kunstnerhusets innholdsrike historie. Det er også fortellinga om kvinnfolk som tok grep og sørget for at både syke og fødende fikk forsvarlig hjelp.  Foto: Tone M- Sørensen

Sortland

I andre etasje på Kunsterhuset henger Jane Willassen sin fotoutstilling som viser bilder fra tida da Kunstnerhuset var fødestue. Historiker Åsa Elstad brukte kvinnedagen til å fortelle om historia til Kunstnerhuset.

– Den er ei fortelling om kvinnfolk som samfunnsbyggere, og om en innsats som fikk stor betydning både for barn og familier, sier hun.

Kunstnerhuset ble bygget i 1910, på ei tid der de aller fleste levde som fiskerbønder, altså av fiske og landbruk. På denne tida rammert sykdommen tuberkulose mange unge voksne, og ettersom slike husholdninger i stor grad var avhengig av felles innsats, rammet dette familier hardt økonomisk. Noe offentlig tilbud innen helse fantes ikke her i regionen for syke, men på nasjonalt plan tok man fatt for å møte sykdomsutfordringen. Problemet var bare at hjulene gikk alt for sakte.

Ble et folkeopprør ført an av kvinnene

– Det som skjedde var at det ble et folkeopprør, man hadde ikke tid til å vente på at der skulle komme en nasjonal plan for innsats. Kvinneforeningene som ble dannet var en del av denne folkeaksjonen og i Nordland mellom 1910 og 1920 ble andelen sanitetsforeninger tredoblet, sier Elstad.

På Sortland var det Gerhardine Tomine Ellingsen, søster til Georg Ellingsen som tok fatt. Hun hadde utdannet seg til sykepleier i amerika og hadde tidligere drevet et sykehus i Brooklyn. 42 år gammel tok hun initiativet til byggingen av huset, hun drev senere også Sortland pensjonat, nå Sortland hotell noe som hun fikk kongens fortjenstmedalje for.

– Gerhardine henvendte seg til kommunen for å få støtte de bidro med 1000 kroner, så det var ikke så verst for byggekostnaden totalt kom på 6000 kroner for huset. Et legepar som bodde på Sortland var også viktige, to distriktsleger og noe så sjeldent som en kvinnelig lege, Julie og Elias King, sier Elstad.

Alle ga penger

Da Georg Ellingsen restaurerte bygget på Sortland som er kjent som kompaniet, dukket det opp mye gammel dokumentasjon i veggene, til glede for historikeren. Her er det nedtegnet hvordan innsamlingen til byggingen av sykestua gikk til.

– Alle som i næringslivet var med og bidro med penger. Men noe av det jeg synes er rørende, er at alle ga. Selv ugifte kvinner, som på den tida var dårlig stilt ga penger. I tegningsinnrykket med oversikt over innsammlinger er der ei ugift arbeiderske fra Vik som ga 50 øre til byggingen. Mens ei kårkone gav 1,25 øre, sier Elstad.

– Å oppholde seg på sykestua kostet 1,20 øre i døgnet, så  det er klart, du var bra sjuk om du var her. Marie Johnsen, som var 19 år gammel var utdannet sykepleier og hun hadde ansvaret for alt, både pleie og mat, sier hun.

Synne Susann Slettbakk og Mari Bajonett Nielsen-Grøn fikk med seg fotoutstillinga i 2. etasje på Kunstnerhuset.  Foto: Tone M. Sørensen

 

Sanitetsforeningene spilte en avgjørende rolle, her ble penger samlet inn ved at kvinnene omsatte det de kunne, håndverk og baking til klingende mynt gjennom basarer der man tok lodd. Sanitetsforeningene var også viktige, ettersom de hadde som satsing ikke bare å få bygget sykestuer men også å få utdannet, ansatt og lønnet nye sykepleiere.

Enorm betydning

– Folk gav kull og mat til sykestua, her var plass til 20 pasienter,  dette var noe som hadde enorm betydning for folks helse. For Gerhardine var støtten fra brødrene viktig, men også det at hun hadde ei så sterk forening som sanitetsforeninga i ryggen, sier Elstad.

I 1914 ble tuberkulosehjemmet Lihallen bygget i Sigerfjord, og sykestua ble etter hvert omgjort til fødestue med fast ansatt jordmor. Etter hvert ble driften vanskelig, og i fødestua ble drevet fram til 1957,  overtok det offentlige.

– De som bygde opp dette tilbudet, bygde opp institusjoner som etter hvert ble overtatt av det offentlige. De la grunnlaget for det som har utviklet seg til offentlige helsetilbudet vi har i dag, og dette har betydd enormt mye for folk, slår Elstad fast.