Danser om seksuell trakassering

Danser og koreograf Thomas Voll fremfører fredag kveld forestillingen «You might like me better if we sleep together» i Kulturfabrikken på Sortland. Forestillingen omhandler seksuell trakassering, og i motsetning til Volls tidligere forestillinger er denne basert på andres erfaringer.

Danser og koreograf Thomas Voll er opprinnelig fra Øksnes. Forestillingene hans har veldig vanskelige og såre tema, og frem til nå har disse vært basert på selvopplevde ting. – Jeg har selv slitt veldig mye og kjent på stigmatiseringen fordi jeg er homofil. Når man da har fått hjelp av profesjonelle folk og kommer ut på den andre siden, ser man på det på en helt annen måte, sier han.  Foto: Ann-Julie Nordgaard Nesmoen

Sortland

I forestillingen undersøkes det hvilke maktstrukturer som ligger skjult under overflaten når mennesker henvender seg til hverandre med ønsker om oppmerksomhet og sex. Forestillingen er også en kommenter til grensesetting rundt kropp og seksualitet.


Danseforestillingen "When Boys Cry" i Kulturfabrikken:

- Veldig nakent og ærlig

Lørdag ettermiddag var det fremvisning av Thomas Volls "When Boys Cry" i Kulturfabrikken i Sortland.


Pusher grensene

Voll har jobbet med forestillingen siden mai i fjor. I dette arbeidet blant annet intervjuet kvinner og menn med ulike legninger for å høre hva deres erfaringer med seksuell trakassering er, og snakket med folk som sender og som mottar «dickpicks».

– Jeg har forsøkt å finne ut hva mekanismene rundt seksuell trakassering er, og det virker som at de er ganske konsekvente. Debatten rundt seksuell trakassering har vært veldig farget av #MeToo, og der snakkes det veldig mye om gråsoner. Jeg har prøvd å finne ut om dette er svart/hvitt eller om man kan bevege seg mellom dette. Hvis man kan det er det veldig skummelt, for hvor da pusher man grensene veldig, sier Voll.

Thomas Voll og dansekollega Helene Skogen går gjennom en liten del av koreografien til «You might like me better if we sleep together».

Et av hovedelementene i forestillingen er nettopp å pushe grensene, og det ganske mye.

– Etter at premieren i Svolvær var ferdig gikk folk ut og lurte på hva de hadde vært med på. Det tok et par dager før tilbakemeldingene tikket inn, og de var veldig positive, sier øksnesværingen.

Våganavisas anmelder (bak betalingsmur) skrev følgende etter premieren i Lofoten kulturhus 24. september: «Den emosjonelle karusellen Voll tok oss med på var vond. Helt grusom faktisk. Men så utrolig viktig. Den tar opp en særdeles interessant tematikk. Publikum var kanskje ikke helt klare for det, men spørsmålet er kanskje heller om man noensinne er klar for å få dette opp i trynet!».

Med seg har Voll Tine Surel Lange (komponist), Mette Myhr (dramaturg) og Lucjan Golas (lysdesigner). Forestillingen har fått støtte fra Kulturrådet, Norsk kulturfond, Dansearena nord, Nordland fylkeskommune og Lofoten kulturhus.


Vakkert og vondt om viktig tema

Det sies ikke et eneste ord under danseforestillingen Until we meet again. Men du verden så mye koreograf og danser Thomas Voll og Eiril Hagen Wahl klarer å fortelle om psykisk helse.


– Ikke skummelt å kjenne på følelser

Selv om Voll tidligere har satt opp forestillinger som «When Boys Cry», som omhandler menn som blir utsatt for seksuelt misbruk, mener han selv at han aldri har gått så mye ut av konfortsonen som nå.

– Jeg er for det første ingen disco-danser, som denne forestillingen delvis består av. For det andre har jeg aldri spilt opp mot publikum på denne måten før. Etter premieren tenkte jeg, selv om jeg på ingen måte gjør noe mot publikum, for meg selv «hva har jeg utsatt disse menneskene for». Det er sterke inntrykk, sier han.

– Men når du beskriver forestillingen slik, hvorfor skal folk komme å se på?

– De skal komme fordi at dette er en tematikk som er høyaktuell. Både voksne og barn, kanskje spesielt den generasjonen som vokser opp nå, opplever at grensene presses og presses og presses. Forestillingen består av veldig mange lag, og med dans kan man formidle noe der ord aldri vil strekke til. Dette er for mange et vanskelig tema å snakke om, og jeg inviterer folk til å komme og snakke om det, uten å snakke om det. Det er ikke skummelt å kjenne på følelser, sier han.

– Har du i arbeidet med denne forestillingen kommet frem til noen konklusjon angående seksuell trakassering?

– Nei, og det tror jeg heller aldri at jeg kommer til å klare.