Lokalhistorisk
kulturprisvinner

For 42 år siden kom Mathis Mathisen til Sortland. Siden har han lært både andre og seg selv om byens historie. Møt kulturprisvinneren i dette portrettintervjuet!

- Det er litt spesielt med Sortland, egentlig. Byen består av mye tilflyttere, derfor er det mange på Sortland som ikke føler identitet for stedet og er lite engasjert i lokalhistorien, sier Mathis Mathisen. 

Mathis Mathisen
Alder: 66Bor: VestmarkaFamilie: Kona Elin, ungene Eva-Marie (33), Arne (31)  og Erik (22)Yrke: Pensjonert lærer/rådgiverKan: ”Græv i jorda”Kan ikke: DanseMisliker: Motorisert ferdsel i naturen. Vurderer å melde meg inn i Naturvernforbundet.
Sortland

Torsdag kveld fikk Mathis Mathisen kulturprisen i Sortland.

LES MER: Kulturpris til Mathis!

Tidligere år ble Mathis portrettintervjuet i SortlandsAvisa. Her kan du lese hele intervjuet:

- Det er fortida som bærer oss framover, sier entusiasten.

- Dette er uten tvil det mest spennende kulturhistoriske området på Sortland. Bare så synd at det skal bygges en stor blokk rett ved, sier Mathis.

Vi står i Minnelunden i Sortland sentrum, tusenårsstedet, som trolig går lengre tilbake enn middelalderen.

Den nordnorske våren viser seg fra sin minst flatterende side med regn og sur vind, men Mathis Mathisen (66) smiler og prater og skal festes til en digital minnebrikke åkkesom.

Holder rytmen

Møtet med Mathis Mathisen er like mye en historietime som det er et intervju.

Mannen med det hvite skjegget og de snille øynene gløder når han får snakke om det han liker best. Når han får fortelle om arkeologi, om jernaldergraver i rundkjøringa på Sortland, om Minnelunden hvor den første kirka stod, om klokka i tårnet som er nesten 600 år gammel, og om den gamle kirkestua fra 1700-tallet hvor det aller første kommunestyremøtet i Sortland ble hold på 1800-tallet. Ikke så vanskelig å tro på det når han sier at han hadde drømmejobben i å undervise i historie.

- Jeg hadde trodd overgangen til pensjonisttilværelsen skulle bli verre, men det har gått bra. Det er blitt likere dager. Jeg har ikke så mange jern i ilden nå. Men som pensjonist gjelder det å finne rytmen i dagen, og ikke gi slipp på alt man har vært borti før, sier Mathis i noe mer lunere forhold over en kopp kaffe noen dager tidligere.

Han holder rytmen. For noen år siden pensjonerte han seg, etter 40 år i samme jobb som lærer og rådgiver ved Sortland ungdomsskole.

Men fortsatt er han leder i Sortland Historielag, et verv han har hatt i så mange år at han har mistet tellingen over nøyaktig hvor mange. Han har også kjempet mot EU siden den ganget het EF. Og han holder enda koken, nå gjennom Nei til EUs lokallag på Sortland.

På leting

Historieinteressen har vært en del av han hele livet. Det er det han kaller for sin nisje.

- Jeg tror det har med identitet å gjøre. Om å lete etter seg selv, sier han i et forsøk på en forklaring om hvorfor.

- Det er fortida som bærer oss videre, sier han og folder hendene.

Om det stemmer, så har Mathis bidratt til å bære Sortland et stykke på vei ved å legge fortida på bordet. Han har gravd, lyttet, skrevet og organisert. Han har lagt et enormt arbeid i å legge Sortlands fortid mellom permer, i å jobbe for en dokumentasjon av kommunens egen lokalhistorie, før den risikerte å gå bort med tiden.

Et slikt arbeid skulle man tro var et verk av en hardbarka sortlending, med røtter lang nede i jorda i Sortland. Men det er ikke tilfelle med Mathis. Han ble født i huset i enden av Tjeldsundbrua og vokste opp i Fauskevåg utenfor Harstad.

Det var ikke før han var ferdig på lærerskolen på Nesna og historiestudier i Trondheim, at han havnet på Sortland i sin søken etter jobb for 42 år siden. Da hadde han knapt hørt om stedet.

- Mitt forhold til Sortland var fra baksida av hurtigruta, da vi lå til kai i Sortland, synet av Vesteraalens-boksen og de spesielle fjellformasjonene, sier han.

Identiteten

- Men det som er fantastisk når du er historieinteressert, er at du kan finne tilholdssted over alt. Når du kommer til et nytt sted og går løs på lokalhistorien, gir det deg tilknytning til mennesker og til forholdene rundt, sier Mathis.

På Sortland var ikke det like lett som han hadde forestilt seg.

- Da jeg kom var det nesten ikke skrevet noe om Sortlands historie. Ingenting egentlig. Ikke fantes historielaget heller. Så jeg begynte å spørre. Det var den eneste måten å få tak i opplysninger på, forteller han.

Da Sortland Historielag ble stiftet i 1985, var Mathis en sentral skikkelse.

- Fra 80-tallet og utover blomstret historielagene opp i regionen. Det tror jeg var fordi folk her ville ha noe å holde tak i, i ei veldig omskiftelig tid, sier han.

Gjennom årboka har historielaget siden da distribuert lokalhistorie til sortlendinger. Bunken med årbøker begynner å få en respektabel størrelse. Men han skulle gjerne sett at de solgte litt bedre enn det de har gjort.

Tilflytterbyen

- Det er litt spesielt med Sortland, egentlig. Byen består av mye tilflyttere, derfor er det mange på Sortland som ikke føler identitet for stedet og er lite engasjert i lokalhistorien.

I kommunene rundt er det helt annerledes, sier Mathis og mener at fokuset på å skape tilknytning til hjemkommunen må komme tidligere enn på ”tilbakestrømstadiet”.

- Ungdommene vokser opp, drar vekk og kommer ikke tilbake. Det er en tragedie. Hadde lokalhistorien vært en del av oppveksten, tror jeg situasjonen hadde vært annerledes. Om Sortland skal øke i befolkning, er lokalhistorien et viktig sted å begynne, sier han bestemt.

Han kikker på klokka. Sier han har en annen avtale klokka 14. Han skal til Lamarktunet for å diskutere oppsetting av en torvsjå, som han forteller skal bli til et mimrested for demente og andre i en vanskelig hverdag.

Formidleren

- Rikdommen med å være lærer er menneskene, sier Mathis. 40 år i samme jobb, nesten aldri en dag borte. Det sier litt om både han og jobben.

- Jeg har blitt kjent med så mange folk. På skolen, i næringsliv, unger og foreldre. Du kan gange et kull på 130 elever med 40 år. Det blir en del tusen. Særlig artig var det de gangene det kom nye elever som jeg hadde undervist foreldrene til, sier han og smiler.

I sin jobb på Sortland ungdomsskole fikk han også gjøre det han likte best, å formidle historie.

 Formidlingsevnen hans blir lagt merke til, også ut over historietimene ved Sortland ungdomsskole. Før historielaget overtok tid og fokus, var Mathis tenor i Sortland korforening.

Da de i 1985 framførte Spillemann på taket, var hans tolkning av en rabbiner så troverdig at folk snakker om det den dag i dag.

På barneskolen var han Askeladden som vant prinsessa og halve kongeriket. Sist så vi han i forestillingen om Hermetikken gjennom 100 år.

Beskjeden

- Jeg har ikke noen spesiell forkjærlighet for å stå på scenen. Men jeg er med om jeg kan brukes til noe, sier han beskjedent og innrømmer det jeg har hatt mistanke om lenge, at han er beskjeden av natur.

- Jeg kan leve godt uten å stikke meg frem, sier han og lener hodet mot håndflata.

«Pålitelig, alltid presis, snill, engasjert, holder det han lover» - skriver Mathis’ eldste datter Eva-Marie om faren i en sms.

- Jeg prøver å være en god pappa, sier Mathis og smiler. Han og kona Elin har tre voksne barn. Mens Eva-Marie og Arne har stiftet familie og slått seg ned i hovedstaden, er Erik på 22 år funksjonshemmet, og krever et litt annet mamma- og pappaforhold.

- Det er et forhold som krever mer arbeid, mer omtenksomhet og ellers større grad av fasthet fra foresatte enn hva som ellers er vanlig, sier Mathis.

EF-kampen

En septemberdag i 1972 kjørte tre unge herrer Andøya rundt. De puttet pamfletter i hver en postkasse og kom hjem sent, sent på kvelden. Den gang het det EF, og Mathis var fryktelig i mot.

- Vi har verdier i Norge. Om EU hadde fått tak i våre verdier, tror jeg ikke de ville forvaltet de til det beste for menneskene. Se hva vi har fått til med fiskeriene! Det hadde vi aldri klart å bygge opp om vi hadde gått inn i EU. Nå deler vi også ut oljekonsesjoner selv. Det handler om suvereniteten til Norge, og problematikken er den samme i dag, sier Mathis.

Mathis’ engasjement mot EU har gått i bølgedaler, men det har alltid vært der. Nå er han kanskje mer aktiv enn noen gang, i en bølgetopp, som medlem og kasserer i Nei til EUs lokallag på Sortland.

Kanskje litt fordi eldstedattera jobber i Nei til EU sentralt, som kvinnepolitisk sekretær.

- Vesterålen var et kjerneområde i EU-kampen i 1994. Nå er det lite liv i lokallagene, så vi jobber for å få opp aktiviteten i kommunene rundt, sier Mathis.

For han er sikker på at en avstemning som vi hadde 28. november 1994 før eller siden kommer igjen. Da gjelder det å ha folket på rett side.

Rotete bohylle

Det har altså blitt likere dager. Pensjonisttilværelsen har gitt mer tid ved huset og hytta han og kona har ved sjøen i Eidsfjorden, til avislesing og lesing generelt.

Bokhylla til Mathis kan langt fra karakteriseres som ryddig, i følge han selv. Han er av typen som koser seg i bokavdelingene på antikvariater. Sist gang kom han hjem med norgeshistorien i 12 bind fra 1990-tallet.

- Det er fint å ha muligheten til å gå i dybden på ting, er hans kommentar til det.

Han samler også avisutklipp, særlig på de med lokalhistorisk innhold. For han gir seg ikke. Verden går fremover, historien stopper ikke opp. Arbeid vil alltid gjenstå.

- Jeg føler vi har lyktes med å dokumentere Sortlands historie. Det er tidkrevende arbeid, og det krever tålmodighet. Men det tar aldri slutt. Det som er levende i dag, er historie i morgen, sier han.

- Hva driver deg?

- Man må jo leve, være opptatt av ting. Hver må finne sin nisje, sin aktivitet. Historie er helt klart min nisje.