Den avdøde hurtigruteentusiasten Tore Benjaminsen fikk aldri feire realiseringen av vernebygget han kjempet for i mer enn to tiår.

Tore Benjaminsen var et kjent fjes i hadselsamfunnet. Han ble ofte kontaktet av avisen, og det spesielt etter tusenårsskiftet. Da handlet det selvsagt om Benjaminsens hjertebarn, nemlig Hurtigrutemuseet, samt prosjekt vernebygg over landsatte «Finnmarken». Hadde Tore Benjaminsen kunnet, ville han vært en selvsagt gjest på et seminar på Hurtigrutens hus førstkommende torsdag. Sammen med styreleder i stiftelsen Norsk hurtigrutemuseum, Sten Magne Engen, utgjorde Benjaminsen halvparten av en duo som kjempet utallige slag for museumsprosjektet.

Lever ikke lenger

Dessverre døde Tore Benjaminsen i slutten av september i fjor høst. Han ville blitt 81 år den første januar. Sammen med sin makker Engen sloss Benjaminsen for at Hurtigrutemuseet skulle få det han mente var sin selvsagte plass i norsk historie.

– Tore har jo vært der for museet hele tiden. Han var i utgangspunktet en politiker, med et helt ekte engasjement, sier Engen, som altså leder stiftelsen som eier museumsgjenstandene, deriblant  «Finnmarken», som måler hele 81 meter i lengde.

Fra politikk til frivillighet

Da Tore Benjaminsen for alvor begynte å engasjere seg for Hurtigrutemuseet, var han varaordfører i Hadsel. Selve museet ble offisielt åpnet av samferdselsminister Kjell Opseth (Ap) den 2. juli 1993 – på 100-årsdagen for den første hurtigruteseilingen. Museet disponerte den gangen lokalene i Vesteraalens Dampskibsselskabs gamle direktørbolig. I 1999 flyttet museet til nye lokaler i Hurtigrutens hus ved kaia. Ved siden av lokalene hadde man gjort klart til en helt spesiell museumsgjenstand, ofte omtalt som verdens største.  «Finnmarken» ble ikke solgt på det åpne markedet, slik andre utrangerte hurtigruteskip gjerne blir. I stedet besluttet OVDS å la skipet inngå i et Hurtigrutens hus på Stokmarknes, som en del av Hurtigrutemuseet. Skipet ble seilt til Stokmarknes, hvor det lå i opplag i påvente av finansiering til å kunne settes på land. Det tok et par-tre års tid. Landets største medier var på plass for å filme ilandsettingen. «Finnmarken» kom pent på plass, i tide til åpningen av det nye Hurtigrutemuseet 2. juli 1999.

Fikk hedersplassen

Det kostet rundt 15 millioner kroner å trekke det 2000 tonn tunge fartøyet på land, inkludert forberedelser og fastmontering.

– Nå står M/S «Finnmarken» på den hedersplass skipet fortjener. Skipet blir selve kronjuvelen i museet, sa en lykkelig hurtigruteentusiast og daværende styreleder i Stiftelsen Hurtigruteskipet Gamle Finnmarken, Tore Benjaminsen i forbindelse med åpningen. Det var da gått nesten fem år siden OVDS ga det utrangerte skipet i gave til Hurtigrutemuset på Stokmarknes. Fire ulike departement hadde bidratt med rundt seks millioner kroner til ilandsetting og bevaring av «Finnmarken». Videre hadde SND bidratt med åtte millioner til oppføringen av Hurtigrutens hus.

Sluttregningen på bygningen var den gangen beregnet å havne på 70 millioner kroner, og det var investor Bård Wedding som i all hovedsak betalte gildet.

– Det skulle da bare mangle om ikke hurtigrutens fantastisk spennende historie skulle samles under tak, sa entusiasten og prosjektleder Tore Benjaminsen i forkant av ilandsettingen.

– Ingen andre foretak kan ha betydd mer for Nord-Norges handelsmessige utvikling, mente han.

Og det mantraet gjentok Tore Benjaminsen så snart han fikk anledning. For han måtte ut i mange kamper for museet, og for «Finnmarken».

– Det er et nasjonalt ansvar å ta vare på hurtigrutehistorien. Vi har ikke gjort dette for vår egen del. Vi gjorde det som en gest til samfunnet for å ta vare på denne viktige biten av norsk samferdselshistorie, sa Benjaminsen i 2007, om hvorfor de  allerede i 1994 begynte å planlegge ilandsettingen av den gamle båten.

– Dersom Hurtigrutemuseet råtner på rot i Norge, er det bedre at entusiaster i Tyskland tar over. Det sa Benjaminsen i stiftelsen mens han hadde ledervervet der i 2007. Det var et utspill som fikk nasjonal oppmerksomhet.

Det er alvor, alvor, alvor

Overfor VA understreket han alvoret i situasjonen. Helt siden museet åpnet i 1993 var det  basert på dugnad, tidsbegrensende tilskudd og gaver. Nå begynner ildsjelene å gå tomme, sa Benjaminsen i 2007.

Det skulle gå enda syv år før Hurtigrutemuseet i 2014 fikk et offisielt preg. Undertegningen av en kontrakt mellom museet og Museum Nord førte til at man havnet under trygge vinger. Nå var det flere enn før som trodde at museet kunne bli nasjonalt. Tore Benjaminsen måtte imidlertid gjenta sine formaninger i mange år.

– Nå er vi i 2012 og båten ble hentet i 1994. Vi har hele tiden trodd det skulle bli ei løsning, og får vi ikke staten med nå, vet jeg ikke hvordan det skal bli. Men vi har et håp. Jeg skjønner ikke hvordan man kan unndra seg ansvar lenger, sa Benjaminsen. Han minnet om at flere statsråder og politikere har sagt det samme: Dette bør staten være med på.

– Det er ikke et lokalt anliggende å ta vare på hurtigrutehistorien. Hvorfor tok man vare på Gokstadskipet? Om 200 år vil «Finnmarken» være et unikt minne om skipsfart i ei fjern, men viktig fortid, sa Benjaminsen ved flere anledninger.

Ikke helt etter boka

Fra statlig hold har man tidvis ikke sett poenget med noe nasjonalt hurtigrutemuseum. En sentralt plassert byråkrat skal til og med ha stilt spørsmål ved hva som ville skje hvis «...alle og enhver skulle begynne å hale på land ferger og sjarker etter eget forgodtbefinnende, og vente at staten skulle betale?»

Og det kan ha vært et poeng. Statssekretær Lubna Fjell i Kulturdepartementet sa følgende i 2009:

– Da det ble gitt 7,8 millioner kroner i tilskudd til ilandsetting av «Finnmarken» i 1998, var det under forutsetning av at et vernebygg over skipet skulle finansieres lokalt og regionalt, og det ble presisert at det ikke ville bli gitt statlig støtte til drift og utstillinger i tilknytning til anlegget. Disse forutsetningene ligger fast. Dette var lokale myndigheter innforstått med da tilskuddet ble gitt, sa hun.

Vi spoler kalenderen fram til dags dato. Det er i begynnelsen av januar 2018. Vi befinner oss hjemme hos Unni Benjaminsen, enken etter Tore. Den godt voksne damen vet å ikke ta verken sorger eller gleder på forskudd.

– Vet du, tilbakeslagene har vært så mange at det knapt er noen god idé å feire noe som helst før det skjer. Hvert eneste fremskritt i sakene rundt «Finnmarken» og vernebygg er fulgt av tilbakeslag, smiler hun.

Benjaminsen selv er i ettertid langt på vei enig i uttalelsen fra byråkraten i departementet.

– Nei, de fikk nok ingen lovnader. Men de ga seg ikke av den grunn. Og av og til er det jo riktig å ikke gi seg, smiler hun.

Benjaminsen innrømmer at det er vemodig å vite at ektemannen ikke får ta del i det som nå skjer rundt «Finnmarken». Også hun har så smått begynt å tro at det virkelig skjer noe nå.

Fikk ikke skålt for «Finnmarken»

– Min mann Tore har sammen med Sten Magne Engen aldri noensinne åpnet en flaske Champagne for å feire. Det har aldri vært grunn til det, sier hun.

Samtidig:

– De har jo aldri gitt seg, disse karene. På tross av tilbakeslagene. De har krummet nakkene, og fortsatt kampen. De fleste normale folk ville jo gitt seg for lenge siden, sier hun.

For fire år siden ble Hurtigrutemuseet en del av Museum Nord. Det var for Unni et signal om at man nå var et stort steg nærmere full anerkjennelse. Fortsatt var det mange skjær i sjøen. Men samtidig begynte brikker å falle på plass.

I 2013 besluttet fylkesrådet i Nordland å dekke inntil en tredel av investeringen til vernebygg. Fylkesrådet kom med en forutsetning om at kommunen og staten skulle stå for en tredel hver.

Etter en konkurranse utlyst av Museum Nord, vant i 2015 Link arkitektur og Multiconsult konkurranse om en masterplan for museet. Problemet var bare at pengene ikke ville rekke til både å dekke bygging og godt nok innhold i museet. Med et Museum Nord på bakbeina tårnet på ny skyene seg opp over Hurtigrutemuseet. God dialog mellom ulike parter sørget for gjennombrudd senhøsten 2017.

Et møte i Kulturdepartementet ble avgjørende. Varaordfører Kurt Jenssen (Sp) og museumsdirektør Geir Arne Johansen i Museum Nord møtte, sammen med Kjell-Børge Freiberg (Frp), Jonny Finstad og Margunn Ebbesen (begge fra Høyre). På hjemmebane kunne hadselordfører Siv Dagny Aasvik (Ap) slippe jubelen løs.

– Anbudet lyses ut i januar og kontrakten skrives rundt påske. Byggestart er i august, og byggetida er beregnet til å være om lag ett år, sa hun.

Nøkkelen til enighet var Museum Nords behov for økt driftsstøtte. Nok en gang sørger en tredelt støtte fra stat, fylkeskommune og Hadsel kommune for at man kommer i mål.

Ikke så imponert

Unni Benjaminsen sier til VA at verken ektemannen eller Sten Magne Engen har vært særlig imponert av politikere på besøk, selv ikke av damen som skulle bli folkekjær statsminister, og overta landsmoderstatusen,  nemlig Erna Solberg.

– Erfaringene var vel at de glemte løftene straks etter valget, politikerne, sier Unni Benjaminsen.

Kanskje var det ektemannens gjentatte oppfordringer som endelig festet seg hos mange nok.

– Hvis Norge som nasjon ikke ser verdien i å ta vare på skipet, er det kanskje andre land som gjør det. I Tyskland er det veldig stor interesse for hurtigruta. I stedet for at skipet skal gå til spiker, vil vi forsøke å selge skipet der, truet Tore Benjaminsen i 2008.

– Hurtigruten er en institusjon, selv om den er noe helt annet i dag enn den var da jeg vokste opp, sier Unni Benjaminsen.

På 50-tallet hadde den anløp på Unnis heimsted Melbu, og det var en daglig begivenhet for folk å gå på kaia og få med seg dette.

– Det var et fantastisk konsept, og betydde veldig mye for min generasjon, og for dem som er enda eldre. Min svigermor på Sandnes gikk aldri og la seg før Hurtigruten var til kai på Stokmarknes. Og slik har jeg det nå, smiler Unni. Et lite glimt av håp er tent også i henne.

– Jeg ser jo hvor utrolig mange flere som reiser med den nå på denne tiden av året enn det var før. Det virker som den igjen er i ferd med å få et sterkt fotfeste, sier hun.

Sten Magne Engen har hatt et fall på glatta, og er noe preget av det i det VA ringer for å høre mer om innsatsen til Tore Benjaminsen gjennom årene.

Alle som kjenner til Engen og hans innsats sammen med Benjaminsen gjennom årene, vet at kaptein Engen snart er på beina igjen for å kjempe videre for museet, vernebygg og «Finnmarken».

– Håper på flere lokale investorer

– Det er i grunnen mange utenfra som har vist stor interesse for prosjektet. Fra regionen vår skulle jeg ønsket at engasjementet hadde vært større fra enda noen flere investorer og sponsorer. Du vet, andre steder er man stolte av sin Bjørnstjerne Bjørnson og sin Ole Bull. Vi har vår Richard With. Vi må kjempe videre  for at enda flere folk skal se verdien av det han gjorde for kysten, sier Sten Magne Engen, som sammen med Tore Benjaminsen er blant dem som også skal ha navnet sitt i historiebøkene for Hadsel og Vesterålen.