I fjor var det bare fire nyfødte jenter i Norge som fikk navnet Marianne. Året før var det enda «verre» for det mange trolig betrakter som et ganske vanlig navn. Da ble det kun født tre eller færre (alt under fire vises ikke i statistikken) Marianner i landet. For å illustrere hvor nedadgående trenden har vært, kan vi skue tilbake til toppåret 1968.
Disse er minst brukt av navnene som er «i bruk» i Norge
Mens verden var opptatt av studentopprør i Paris, invasjonen av Tsjekkoslovakia, attentat mot Robert Kennedy og Martin Luther King Jr. og Ellefsæters Grenoble-vise, var det hele 676 som valgte å kalle datteren sin for Marianne. Til sammenligning ble navnet gitt til totalt 89 jenter de siste ti årene.
– Kunne ikke hatt noe annet
VA har tatt en prat med noen lokale navnesøstre for å høre hva de tenker om den dalende populariteten for fornavnet deres.
Marianne Vatne (49) ble født på Sunnmøre i nettopp 1968, men bor nå på Børøya. Hun har vært hadselværing i over halve livet, nærmere bestemt 27 år.
– Dette var egentlig ganske overraskende å høre at det er så få som får navnet. Selv synes jeg det er et flott og sterkt navn, så jeg vil oppfordre alle som får jenter til å kalle dem Marianne, ler hun.
Vatne mener hun passer som hånd i hanske med fornavnet.
– Slik jeg har blitt, tror jeg nesten ikke jeg kunne hatt noe annet navn enn det har. Jeg er «kalt opp» etter bestefar som het Marius, og føler meg som ei Marianne. Det passer personligheten min som er impulsiv, positiv og løsningsorientert. Jeg kunne i alle fall ikke hatt et av disse sarte jentenavnene. Da hadde jeg følt at jeg måtte tedd meg og kledd meg annerledes.
– Hva ville du valgt om du måtte skifte?
– Olava. Det er et solid navn som oldemora mi hadde.
«Tanteteorien»
Seniorrådgiver Jørgen Ouren i Statistisk sentralbyrå har ingen spesifikk forklaring på Mariannes nedgang, annet enn å vise til «tanteteorien».
Den har han tidligere utdypet slik til klikk.no:
– Ingen unge foreldre kaller barnet sitt opp etter den gamle tanten man må konversere høflig med i kjedelige familieselskaper. Da er det mer spennende å kalle opp etter en oldemor man kanskje aldri har møtt.
– Ikke akkurat Vidkun
Marianne Stordalen (45) fra Stokmarknes, opprinnelig fra Kongsberg, har gjennom jobben i skoleverket merket at det har stoppet opp i rekrutteringen av nye Marianner.
– Jeg er den yngste Marianne jeg vet om, og jeg har aldri hatt en elev som har navnet. Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg en baby som heter Marianne. Men da jeg var barn var vi aldri færre enn tre Marianner i klassen, forteller Stordalen som nå er rådgiver ved Hadsel videregående skole.
Hun lar seg ikke deprimere over utviklingen, men undres.
– Jeg skjønner at slike ting går i bølger. Men at det virkelig er så få de siste årene er litt rart. Vi snakker tross alt ikke om Anders eller Vidkun her. Jeg har ikke hørt om fryktelige Marianner som har gjort noe fælt. Mitt tips er at navnet har en oppsving omtrent når jeg blir oldemor.
– Hva om navnet dør helt ut?
– Det hadde vært stusslig. Da må jeg nok legge press på døtrene mine, slik at de i alle fall bruker det som mellomnavn på sine eventuelle døtre.
– Hva ville du valgt om du måtte skifte?
– Olava (dette er ingen skrivefeil, men kanskje tegn på at likt fornavn gir likere tanker enn man skulle tro?).
Har videreført navnet
På Melbu har Marianne Gulbrandsen Fjellgaard (46) allerede tatt grep for at navnet hennes ikke skal forsvinne.
– Jeg har kalt min eldste datter, som er 24 år nå, for Alice Marianne. Mye fordi min mamma heter Evy Marianne, som igjen ble oppkalt etter en gammel tante. Jeg har i alle fall gjort mitt for at navnet Marianne lever videre, ler sykepleieren.
Hun forteller at hun alltid har hatt et bra forhold til eget navn.
– Jeg aldri ønsket at jeg skulle bli kalt noe annet. Vokste opp med flere Marianner rundt meg, men har registrert at det er blitt færre i generasjonen under. Navn preges av trender, og akkurat nå er Marianne på bunn. Kanskje opplever jeg som 80-åring at Marianne topper listen?, undres hun.
Fjellgaard svarer (dessverre?) ikke Olava på spørsmål om hva hun helst ville hett dersom Marianne ikke fantes.
– Det vet jeg virkelig ikke. Man får jo et slags eierskap og identitet knyttet til navnet sitt, mener hun.