Ba om millionerstatning, fikk småpenger

Veien mellom Risøyhamn og Sortland skal bli bedre. I den forbindelse er det behov for masser. Storholen i Forfjorden er egnet som masseuttak til veiarbeidene, og 2015 laget Andøy kommune en reguleringsplan for et område på 67.578 kvadratmeter.

Skjønn

I fjor sommer behandlet Vesterålen tingrett en skjønnssak. En grunneier ble tilkjent 540.000 kroner. En annen grunneier ble tilkjent drøyt 578.000 kroner, mens en tredje grunneier fikk et ubetydelig beløp.

I tillegg hadde det påløpt et par hundre tusen kroner i saksomkostninger, som grunneierne også ble tilkjent.

Imidlertid begjærte Nordland fylkeskommune overskjønn. Dette ble behandlet av Hålogaland lagmannsrett i november, og i februar kom avgjørelsen.

Grunneiernes syn på saken

Den ene grunneieren peker på at masseuttaket har vært brukt – i varierende grad – siden 1950-tallet.

En annen grunneier peker på at det er behov for massene i forbindelse med nydyrking av et område på 800 mål, som vil trenge 80.000 kubikkmeter med grus. Denne grunneieren har vært kjent med at det er foreslått et forbud mot nydyrking av myr, men peker på at det vil være mulig å få dispensasjon. Dessuten er det betydelig motstand mot forslaget, og det var uansett lovlig i 2016 da fylkeskommunen tiltrådte eiendommen.

Denne grunneieren peker også på at grusforekomstene skulle utnyttes som tilleggsnæring til gårdsdriften i samarbeid med den andre grunneieren.

Et tilbud fra en entreprenør indikerer 30 kroner per kubikkmeter som riktig pris, en annen entreprenør anslår 24 kroner. I retten ble det hevdet at prisen ikke kunne settes lavere enn 15 kroner per kubikkmeter.

Tapte

Lagmannsretten har kommet fram til at bare den ene grunneieren har krav på erstatning, og erstatningen er altså satt til drøyt 20.000 kroner. To grunneiere er til sammen tilkjent drøyt 161.000 kroner i saksomkostninger.

Advokat Oddmund Enoksen representerte grunneierne i skjønnssaken. Han sier til VOL at det i utgangspunktet er en snever adgang til å ta saken videre til Høyesterett.

– Den vurderinga er vi ikke ferdig med ennå, og har frist til 26. mars, sier Enoksen.

– Er dine klienter skuffet over lagmannsrettens avgjørelse?

– Ja, det er naturlig i forhold til avgjørelsen de fikk i tingretten, sier Enoksen.

Han peker på at ting- og lagmannsretten i slike saker er sammensatt likt, med en juridisk dommer og to legdommere.

– Jeg konstaterer at lagmannsretten har hatt en annen vurdering enn tingretten, sier Enoksen.

Lagmannsrettens avgjørelse

Retten slår fast at den ene grunneieren ikke har fremmet planer om bruk av området. Derfor er det salgsverdi som må legges til grunn.

Retten slår fast at dens oppgave har vært å fastslå påregnelig verdi av massene er dersom fylkeskommunen ikke hadde satt i gang sine planer om å oppruste veien.

Retten peker på at massene ikke kan benyttes som bærelag i dette veiprosjektet, men kan brukes som bærelag på andre veier, sannsynligvis skogsbilveier.

Retten peker på at den ene grunneieren har hatt uttak, men at det synes å være lite behov for denne typer masser.

Retten har valgt å ikke legge vekt på anslag fra to entreprenører når det gjelder pris. For den ene entreprenøren fremholdes det at daglig leder/eier ikke har besiktiget forekomsten selv. For den andre entreprenøren anføres det at besiktigelsen ble gjort av den ene grunneierens sønn.

Retten mener at grunneieren som skal drive med nydyrking kunne ha brukt massene. Partene er uenige om det vil være lov, men retten anfører at da utbygger overtok eiendommen var det ikke etablert et forbud mot nydyrking. Lagmannsretten mener imidlertid at det er urealistisk økonomisk sett å nydyrke 800 mål.

Retten har kommet til at erstatningen skal settes til 50 øre per kvadratmeter. Dette beløpet tilfaller den ene grunneieren. Den andre grunneieren får ingenting fordi vedkommende ikke har rettigheter til overflaten, bare de underliggende masseforekomstene