I helga markerer Rock Mot Rus sitt 35 årsjubileum på Andenes. Renate Ingvartsen fra Andenes er bookingsjefen som kapret alle konsertarrangørers våte drøm da hun fikk Karpe Diem til å legge førpremieren sin til Idrettshallen på Andenes og Rock Mot Rus for et år siden. Da hadde bandet solgt ut Oslo spektrum tre ganger.

Som om ikke det var nok traff hun samme året perfekt også med Cezinando. Oslo-rapperen gjorde senere rent bord i alle prisutdelinger med sin ærlige låt «Håper du har plass».

I år gjør hun det igjen når hun får Sondre Justad til å tjuvstarte sin utsolgte Norgesturne palmehelga. Hun topper det hele med å booke britiske Frank Carter til fiskeværet Andenes. Carters Europaturne stopper ellers i Brussel, Paris, Hamburg, København, Stockholm, Oslo og så Andenes da.

Her skriver Renate åpenhjertig om hvordan tidligere festivalsjef Willy Oftedal ga henne mot til å finne sin plass i rockeverden. Renate jobber med flere band på bookingsiden i Oslo, hun slår selv trommer og engasjerer seg for jenter i rocken gjennom den landsomfattende organisasjonen AKKS.

Hos Willy

For 18 år siden satt jeg som vanlig nede på kontoret hos han Willy Oftedal på Disco Duck. Jeg satt rett overfor han, på den nedslitte sofakanten. Jeg så på han mens han jobba, skrev på tastaturet, tok seg en røyk og stirret tankefullt ut i rommet. Det var så trygt og godt å være hos han Willy. Trengte ikke snakke så mye. Bare være.

Plutselig ut av intet spør han meg: Renate, hvilket band kunne du tenke deg å se på RMR i år?

– Nei, det vet jeg ikke, kanskje Kinema? Et jenteband i fra Uppsala.

Willy: Ja, men da synes jeg du skal booke dem

– At jeg skal booke? Jeg vet jo ikke hvordan man gjør det. Nei, du får spørre noen andre.

Willy: Jeg mener det! Hva kan gå galt? Du skriver bare en mail til dem, eller ringer, og så tar vi det derfra. Fortell om RMR, spør om pris og om de er tilgjengelig… Ingenting å tenke på, bare gjør det!

Ofte var det slik Willy var mot meg, og garantert ikke bare meg. Han ga meg alltid tillit. Pushet meg til å utføre oppgaver jeg ikke trodde jeg kunne, ga meg ansvar, stolte på meg, så noe i meg som jeg ikke selv så den gang.

1992

Men min RMR reise starta mye tidligere. Vi skal tilbake til 1992. Jeg var ni år gammel, egentlig for ung for RMR ettersom det var 10 års aldersgrense den gang. Min storebror satt i juryen. På plakaten denne kvelden var det GO GO Gorilla med Alex Rosèn i bresjen og The September When. Nede i salen var det rigget til med en boksering. Alex Rosèn skulle wrestle mot en Andøykar. Jeg husker jeg ble firet ned fra tribunen og ned i salen til gorillaene. Jeg var LIVREDD! Men samtidig var det det tøffeste og mest spennende jeg hadde opplevd. Jeg ville tilbake. Og det skulle jeg – år etter år...

Den første jobben jeg fikk var på kjøkkenet, 13 år gammel. Deretter gikk turen videre til catering der 100 smørbrød skulle smøres og gis til jury, lydfolka og artistene. Til slutt var det rockshopen. Der ble jeg værende i mange år. Det beste med den jobben var at man fikk med seg ALT som skjedde nede i salen. Et år satt jeg i juryen og fikk være med å kåre vinneren av RMR som det året ble «Graceland Deadheads»

I tillegg til å jobbe på festivalen, deltok jeg utallige mange ganger i rockemønstringen med ulike bandkonstellasjoner, Endorphine, Shox, Luminia og Clefairy Doll. Sistnevnte vant Andøyklassen i år 2000. Det var siste året vi hadde to klasser.

Jeg spilte trommer og har alltid vært opptatt av at jenter skulle spille i band, eller oppleve andre jenter på scenen. Synes det er viktig å ha forbilder. Gutta på Andøya backa oss alltid opp. Aldri at de synes det va teit at vi jenter spilte. De lånte oss utstyr og hjalp til der de kunne.

Være seg selv - eller noen helt andre

RMR har alltid vært en arena der man kunne være seg selv, eller aller helst – noen helt andre. Husker godt hvor mye jeg og venninnene mine gledet oss. – Hva skal vi ha på oss? Alt var lov. Ingen som kunne si noe om hva man gikk kledt i… for det var jo tross alt RMR!  Et pusterom vi alle så frem til. En egen motearena der vi møtte andre ungdommer fra hele Nord-Norge som også «kledte seg ut». Eller kom ut med den de virkelig ville være. Det var hanekam med tapetlim i, skinnbukser, vester med bandpatcher, langt hår – gryende rockestjerner med en drøm om å stå på en scene, kanskje profesjonelt en dag? Alle samlet under samme tak for ei helg der vennskap ble til på tvers av alder og sted.

I dag er jeg bookingsjef for RMR for fjerde år på rad. Det er rart å tenke på at RMR har spilt en så stor rolle i livet mitt, bevisst og ubevisst. Det er en jobb jeg elsker over alt på hele jord!

RMR gir ikke bare en meningsfull rusfri helg, men skaper selvtillit og mestringsfølelse. Noe som er den mest verdifulle bagasjen et ungt menneske kan ta med seg videre i livet. RMR er en plass der du blir sett og satt pris på. En plass der du får testet ut hva du er god på, eller kommer til å bli god på. RMR bringer musikk til et ungt publikum, som ellers ikke får gått på konserter, fordi de er for unge. I tillegg får amatørband fra hele Nord-Norge en profesjonell scene å stå på. Det er noe jeg er så ufattelig stolt over å være en del av! Gleder meg til de neste 35 årene!

Renate Ingvartsen, bookingsjef Rock Mot Rus