Aller først: Alle som har stelt med revy vet hvor krevende det kan være. En kan ikke stille på scenen uforberedt. En kan heller ikke levere møl, og ta 150 kroner i inngangspenger. Og så vil man jo vise at man kan noe, og gi publikum underholdning.

Jeg var litt skeptisk, det må være lov å innrømme. For hvordan i all verden skulle disse ungdommene klare å levere? De går på skolen dag ut og dag inn. For alle sammen er det Den viktigste tida i livet. De har karakterpress, leksepress, eksamenspress, og garantert mye annet press også.

Min skepsis ble ikke mindre da jeg fikk programmet i hendene, og konstaterte at revygjengen stilte med ikke mindre enn 31(!) numre. Det medførte selvsagt behov for pause, og en akt nummer to. Som om en pause ville hjelpe særlig mye om det som levert fra scenen var labert.

Det var imidlertid ingen grunn til bekymring. Revyen var knapt i gang før høydepunktene meldte seg. Rektor Inge Holm, med sin høyre hånd Åse Jacobsen var lette å kjenne igjen, selv for oss som ikke går på skolen. Helsesøster Jill Strand var herlig intim med den stakkar eleven som hadde våget seg inn for å lette hjertet.

Skolen er som mange vesterålinger vet i en stor byggeprosess, og den opplevelsen ble selvsagt formidlet til det fulltallige publikummet. Trolig var det over 250 personer til stede i Neshallen under forestillingen. Videre fikk vi formidlet historier om parkeringsbøter, herlige lærerparodier, og innblikk i hva ungdommene driver med og bekymrer seg for.

Jeg avslører ikke mye mer av revyen, men kan ikke understreke sterkt nok hvor intelligent den er bygget opp, og hvor imponert jeg er av gjennomføringen. Jeg skal ikke trekke frem enkeltpersoner, med ett unntak: Eline Rydland imponerte voldsomt med spesielt fremførelsen av sangen «Fraværsgrensa». Det var også gøy å se hvor smart elevene har løst utfordringer som hvordan få alle oss som ikke kjenner lærerne så godt til å skjønne deres væremåte og særtrekk under parodieringen. Fikst! Det var også gøy å se hvor proft sceneskiftene var, og hvor lure man har vært for eksempel i scenografien på  sketsjen «Dagen derpå».

Så var det disse tårene da. Det var selvsagt en bøtte med lattertårer gjennom hele forestillingen. Men på slutten var det en klump i halsen også. Jeg ble rett og slett rørt. For en herlig, hardtarbeidende, frisk gjeng denne russen er. Fremtiden er ikke noe å være redd for, folkens!

Og helt til slutt. Bak skuespillerne befant bandet Driveshaft seg. Guttungene på 14-15 år var en veltrimmet dieselmotor på scenen, og drev forestillingen frem som om de ikke skulle ha gjort annet. Dypt imponerende, det også.