I dag skal alt være strømlinjeformet. På jobb, i skolen og overalt ellers har vi lagt opp til at det skal være stramt og uten avvik. Ingen slinger i valsen, og det i en tid når nettopp slinger snart er det eneste som skiller oss fra datamaskinene.For nå er vi nesten der. Det er umulig å høre forskjell på et menneske og på Google sin AI (kunstig intelligens). Datamaskinene kan snart gjøre alle vanlige ting. Det er dårlig nytt for oss arbeidstakere. For når noe er vanlig, så er det ikke mye verdt, og særlig ikke når du kan sette en datamaskin til jobben.Årets russ blir pensjonister rundt år 2069. Hva betyr dette for dem? Det er lenge til 2069, og lysår unna når vi ser hvor fort den teknologiske utviklingen allerede går. Det er lite snakk om hva det betyr for fremtiden. Og enda mindre om hva det betyr for skolen.Det er rart, for det er jo skolen som skal forberede de unge på fremtiden. Myndighetene er i stedet mest opptatt av måling. PISA, TIMSS og nasjonale prøver er standarden det skal måles etter. Hvis dagens unge møter en internasjonal spesifikasjon når det gjelder matematikk, naturfag og lesing - og gjerne kan det samme som de fleste andre, da er det meste greit.Faren er selvfølgelig at vi legger for mye vekt på det som måles, i stedet for å finne ut hva som faktisk betyr noe og hvordan vi kan måle det som vil ha verdi i en fremtid preget av kunstig intelligens.Jeg tror vi må verdsette mer kreativitet, improvisasjon, nysgjerrighet og faglig og personlig utfoldelse. Jeg tror ting i stedet må bli løsere – ikke enda strammere. Vi trenger mer rom for innovasjon, artisteri og nytenkning. Mer slark og mer rom for overraskelser.Kanskje kan man skule litt til breddeidretten. Alle er i dag enig om at treneren som topper fotballaget med de beste 10-åringene, kaster bort potensialet i alle de som blir lei og slutter lenge før talentet blomstrer. I idretten er det etterhvert en felles forståelse for at middelet i stedet må være glede, mestringsfølelse, samhold, tålmodighet og en større tro på at ikke alle er født inn i den samme «normen» for hvordan og ikke minst når talentet blir oppdaget og kommer til syne. Hverken Marit Bjørgen eller Therese Johaug var barnestjerner, men de klarte heldigvis å beholde gleden ved å gå på ski lenge nok til å slå igjennom.Jeg tror alle barn har en eller annen lidenskap eller talent som er sjeldent og verdifullt, selv i konkurranse med fremtidens Google. Nøkkelen er å beholde gleden og ikke gå lei. Men i skolen, arenaen hvor alt dette skal få blomstre, der topper vi laget.Glede bør være et legitimt mål, også for skolen.