Det er personalmøte på sykehjemmet på Ekren denne spesielle mandagen. Det er ikke hver dag en av kommunens innbyggere blir 103 år. Det er heller ikke hver dag hundreogtreåringer er så skarpe i tanker, tale og husk som det Karl Nilsen er.

Mange å klemme

Hver av pleierne som kommer for å være med på møtet må stoppe og klemme på Karl. Det blir noen ord, og mange brede smil.

– Flotte folk som jobber her, sier jubilanten fornøyd.

Han har ingen gode forslag til hvordan han har klart å bli så gammel, og heller ingen spesielle tips å gi.

– Jeg har i alle fall et godt humør, og det har jeg alltid hatt, sier han. Det er nok en medvirkende årsak.

Helikopterfeiring: Familien sørget for helikoptertur på hundreårsdagen i 2015.

Brevvenn og kone

Karl ble født på Lonkan på Hadsel Innland. Her vokste han opp som nummer fire i en søskenflokk på ni. Kona Marit skulle etter hvert bli veldig viktig for Karl. Forholdet startet med et bilde. Marits søster flyttet nordover til Kaljord fra Trøndelag for å jobbe.

– Hun spurte om jeg ikke syntes det var en flott dame på dette bildet som hun hadde med seg. Og det syntes jeg jo. Så ble det brevskriving med søster Marit, og slik ble vi kjent, smiler Karl Nilsen.

Han sier til VAs unge utsendte at det er vanskelig å skulle sammenlikne de gamle dager med moderne tider.

Lite penger

– En av forskjellene er at det var smått med penger. Det hendte at jobb ble betalt med annet enn kroner og ører, nemlig med bytting, av varer sier han. Husbygging og jobb med motorer er noe av det Karl Nilsen har likt best å holde på med.Han husker godt at han satte opp hus for politimesteren i Svolvær.

Lange heimturer

– Jeg reiste hjem til Melbu med egen sjark i helgene. En gang hadde jeg en hel femtilapp i lommeboka, mens kona mi hadde en femkroning. Jeg syntes det var for galt at hun skulle ha så lite mellom hendene, så da byttet vi. Hun fikk femtilappen, mens jeg tok femkroningen, humrer han.

Da Karl Nilsen fylte hundre år for tre år siden hadde hans familie ordnet det slik at han fikk være med i helikopter over Hadselfjorden, og heim til Lonkan.

Krystallklar hukommelse

Fra lufta kunne Karl peike og fortelle om sin oppvekst, blant annet om saueleiting blant kvasse tinder i området.

– Var ikke det gøy? Piloten ordnet det slik at vi kunne snakke og høre hverandre godt gjennom motorlyden, minnes han. Den gangen fikk VA være med og dokumenterte ferden.

I dag er det litt fredeligere. Det er ingen motordur som skal overdøves.

Nilsen bodde hjemme på Melbu helt til han var godt over 102 år gammel.

Han er tydelig irritert over årsaken til at han havnet på sykehjemmet. Et fall i november gjorde at han ikke lenger kunne klare seg alene hjemme.

– Heldigvis er det trivelige folk som jobber her, gjentar han .

– Hadde du trodd at du skulle bli 103 år gammel?

– Nei, aldri i verden. Jeg hadde noe trøbbel med hjertet, men da jeg var 87 år fikk jeg byttet ut to årer, forklarer han.

Ungt hjerte

Legene ved Feiringklinikken sa at her var det en kar som hadde et ungdommelig hjerte. Med litt hjelp kunne han ennå leve lenge.

– Det viste seg å stemme veldig godt. Nå er det øynene som er den største plagen. Jeg har grå stær på begge to. Kanskje går det an å gjøre noe med det, kanskje går det ikke. Det vet jeg ikke ennå, konstaterer Nilsen.

Husker godt krigsutbruddet

Det er vanskelig for noen som er så pass mye yngre enn Karl Nilsen å skjønne hvor mye han egentlig har opplevd. Noe av det han forteller gjør spesielt inntrykk.

– Vi hadde radio ved krigsutbruddet. Da jeg la meg ene kvelden hørte vi at «han» var gått inn i Polen. Neste morgen hadde tyskerne inntatt Norge, hørte vi da vi stod opp. Det var det ingen av oss som hadde forutsett, sier Nilsen.

Han minnes tydelig senkingen av hurtigruteskipet «Mira» ved Brettesnes for 77 år siden.

– Jeg vet akkurat hvor hun ligger, sier han alvorlig.

Sammen med det øvrige mannskapet på tolv stykker lå Karl Nilsen til kai i Svolvær under Lofotraidet i 1941. Da klippet engelskmennene telefonlinja til Svolvær. Det var en oppmuntring for mange i en tung krigstid. Ifølge krigsminnemuseet stakk flere hundre fra regionen til England sammen med de engelske styrkene etter raidet.

– Da gikk tyskerne rundt med bensinkanner, og satte fyr på husene til de som hadde stukket av. Det så jeg, sier Karl Nilsen. Han har lyse minner også.

– For eksempel jordmora i Lauksund, som vi pakket inn og la i bunnen av båten for at hun ikke skulle fryse mens vi fraktet henne på nødvendig oppdrag på Hennes. Jo, det har vært en jobb å gjøre hele tiden. Livet mitt, det har vært bra, det må jeg si, sier Karl Nilsen.