GIGO er en forkortelse for Garbage In, Garbage Out, eller søppel inn, søppel ut, og det ble brukt på midten av 80-tallet, den gang personlige datamaskiner sånn smått begynte å bli allemannseie. Begrepet ble brukt av dataprogrammerere. For alt jeg vet bruker de begrepet den dag i dag. Litt rusk i koden, så har du plutselig Windows Vista.

Krigsspill

I 1983 kom en film som het «War Games». Den handlet i og for seg om så mye, men først og fremst om en datamaskin som skulle simulere mulige utfall av krig. Det førte til at den nesten startet tredje verdenskrig. Året etter kom den første Terminator-filmen. Da hadde maskinene overtatt verden. Det er lett å skjønne at folk var skeptiske til datamaskiner.

Søppel inn, søppel ut. Det kan lett overføres til oss mennesker også, hvis vi skal tillate oss en liten digresjon. De meningene og holdningene menneskene rundt oss har, bidrar til å skape oss, og våre meninger og holdninger. I alle fall i de fleste tilfellene.

Nynazister

I 2003 turnerte et band som kalte seg «Prussian Blue». De besto av tvillingsøstrene Lynx V. Gaede og Lamb L. Gaede. De hadde nynazistiske tekster, og sto offentlig fram som hvite nasjonalister. De mente blant annet, som deres mentor og mor April Gaede at Holocaust var en myte, og at hvite mennesker var bedre enn andre. Prussian Blue er for øvrig også en farge, en mørkeblå en. Når det er skrevet så har jeg også sett bilder av småbarn i Ku Klux Klan-kapper som har gitt fargede en god klem. Slik bare barn kan. Det var uansett en digresjon.

FOMO

I dag har vi fått et begrep som heter FOMO – Fear Of Missing Out. Datamaskinene har tatt over, i form av smarttelefoner, som vi konstant sjekker. Gjennomsnittstallet skal visstnok ligge på omkring 150 ganger daglig.

Vi ser det på gata. Alle som går med nesen i en telefon. Frykten for å gå glipp av noe. Du ser det i venterommene, på café, på bussene. De aller fleste sitter med smarttelefonen. Bare unntaksvis ser du noen som sitter og leser en bok eller en papiravis.

Vi har blitt så opptatt av hva som skjer på sosiale medier, om det er Snapchat, Facebook, Twitter eller noe annet, at vi har glemt å være sosiale. Vi har glemt å bry oss om andre mennesker, hvis det ikke er på et sosialt medium.

Usosiale medier

De såkalt sosiale mediene må være det mest usosiale som finnes. Jeg har selv sittet i rom der alle satt med nesen i en smarttelefon eller en iPad, selv med en hel gruppe mennesker rundt seg. Ekte mennesker, som det går an å prate med, og som kanskje faktisk trenger – virkelig trenger – noen å prate med.

Ensomhet

Omkring 40 prosent av alle nordmenn er ensomme, viser statistikken. Det er voldsomt mye. Det er fire av ti nordmenn.

Ifølge Folkehelseinstituttet sliter mellom 25 – og dette gapet er stort – 52 prosent av alle nordmenn med en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette er kjempehøye tall, og det er både ungdommer og voksne – men tallene på de unge vokser.

Vi går altså med nesen begravd i en smarttelefon, men likevel er vi ensomme? Vi bor på såkalt sosiale medier, men likevel er vi ensomme?

Hvor gikk det galt?

Jeg er langt fra noe unntak, men jeg klarer å la telefonen ligge i ro en stund, og jeg bruker den ofte til det den opprinnelig skulle brukes til – nemlig å ringe andre mennesker.

Det er kanskje på tide at vi tar tilbake litt av makta vi har gitt maskinene, og begynner å bry oss litt mer om hverandre. Snakke litt sammen, ikke chatte.

Kanskje vi rett og slett kan begynne å bry oss litt mer om hverandre, være sosiale – og ikke bare i de såkalte sosiale mediene? Det er kanskje en tanke?