Eventyr starter som regel med «det var en gang …». Dette eventyret, og kjærlighetshistorien, starter med mandagsutgaven av en regionsavis, som gjennom hele fotballsesongen sørget for å gi oss resultater fra fotballen i hele landsdelen.
Jeg hadde knapt lært å lese, men fotballinteressen var vekket gjennom Ian Rush og Liverpools bravader på Tippekampen allerede noen år tidligere. Sju-åtte år gammel og med nyvunne leseferdigheter gikk jeg løs på Nordlys, landsdelsavsisen, som hver mandag i fotballsesongen brakte med seg godsaker i form av fotballtabeller og resultater fra hele landsdelen.
Det skal ærlig innrømmes, men den første perioden ble det mest skumming over tabellene. Papiravisen kom med postmannen og ble lagt i postkassen ganske sent på ettermiddagen. Det var min far som hadde førsterangen når det gjaldt å holde seg oppdatert på det som skjedde i landsdelen den gangen, men etter at han hadde fått bladd gjennom avisa, jeg fikk som regel låne den delen der fotballtabellene sto.
Vi skriver våren 1986 og som niårig andreklassing har lidenskapen for fotballtabeller som ble sådd året før, virkelig begynt å klekke. For en som er født på yttersida av Kvaløya, var det i første rekke seriene i Tromsø-regionen og Troms-fotballen som ble trålt gjennom, men den gangen ble det publisert tabeller også fra Nordland, Hålogaland og Finnmark fotballkretser.
En ble kjent med navn som Bjørnevatn, HIF Stein og Honningsvåg Turn fra Finnmark. Senere lærte en også at Turn hadde en særdeles driftig revygruppe og er i dag blant landets mest kjente lokalrevyer. Honningsvågrevyen altså.
Fra Nordland dukket Gevir og Junkeren opp som navn en ble stussende på. Hvor i alle verden kunne de lagene være fra? Men det tok litt tid før et navn fra Hålogaland, og Vesterålen, virkelig slo seg ned i bakhodet.
Etter hvert dukket de også opp i form av Ajaks og IL King. Som niåring lurte en først på om Ajaks var en feilskriving og om en leste på en hollandsk tabell som var på ville veier. Dette var tross alt på den tiden da Halvard Thoresen herjet i «Treskolandet». Men nei, fikk jeg vite, det var et bohemaktig lag som hadde tilhold et eller annet sted i den underfundige landsdelen vår.
Etter hvert fikk jeg vite at det var et Vesteråls-lag. Bohemaktig fikk jeg også vite at IL King var, skjønt på den tiden skjønte jeg vel ikke helt meningen med ordet bohem ... Jeg var nesten voksen før akkurat den geografiske biten smalt på plass, skjønt det er mange som har beskyldt meg for aldri å bli nettopp det … Voksen altså!
Tabellen som ble gått grundigst gjennom, foruten lokaltabellene, var som oftest 3. divisjon avdeling F, landsdelsserien. I 1986 ble Andenes et positivt bekjentskap, og var det frem til nedrykket i 1991. Etter det ble det litt mer perifert hvordan det gikk med Andenes, det være seg mot Morild, Landsås, Medkila eller Kabelvåg for den saks skyld, men resultatet ble registrert så lenge mandagstabellene eksisterte. Det var ikke bare tabellene som ble lest, men også de kampreferatene. Hvor lang tid brukte en på å granske tabellene, lese referater og dykke ned i lokalfotballmaterien, kan jeg ikke erindre i dag. Jeg kan derimot erindre at jeg utsatte det å gå ut for å leke med kompiser til jeg hadde fått trålt gjennom resultatene, til en viss irritasjon blant kompisene, ettersom leketida på den lokale fotballbanen ble mindre.
Jeg drev kompisene til vanvidd til tider med mine tabellreferater. «Vet du at det er et lag som heter Ajaks, og så er fra Nord-Norge?», kunne et spørsmål lyde. Svaret var som regel et «nei, det har vi ingen tro på. De er fra Nederland», før jeg hardnakket nektet og la ut om siste helgs resultater på sykkelturen opp til den lokale fotballbanen, og at de hadde slått Medkila, Luna eller et annet lag for den saks skyld den aktuelle helga. På fotballbanen lekte vi Brasil og Liverpool og herjet med verden. Mest lekte vi Brasil, og slåss om å være Socrates, Eder og Zico.
Men hjemme ble mandagsavisa funnet frem igjen. Stakkars min mor om den ble kastet for tidlig, uten at jeg hadde fått gransket tabellene en ekstra gang. Da var det ikke fritt for at desperasjonen hang løs i den trange stua. Trøsten var at det kom en ny mandagsavis om ikke mange dagene, med nye tabeller som kunne granskes og pløyes gjennom, med nye resultater og referater som kunne sette vennskap på prøve …
Etter hvert ble også kampene på den lokale fotballbanen, kjent som en av dem i Tromsø-regionen som tidligst var snøfri, et høydepunkt og var med på å styrke kjærligheten til lokalfotball. Det ble spilt flere kamper tidlig i sesongen med andre lag som leide banen for å gjøre unna den første eller andre serierunden. Undertegnede var selvsagt på plass.
Noe av sjarmen lokalfotballen hadde i barndommen med den omfattende resultatservicen hver mandag, har blitt borte. Men den har blitt erstattet av andre ting. På et eller annet vis finner jeg det ikke like sjarmerende å granske tabellene på Internett, selv om de finnes der i overflod.
I stedet har utallige timer blitt brukt på fotballbaner over hele landet. Jeg har fått følge lokalfotballen som breddedommer i 30 sesonger, og som journalist. Jeg har brukt kvelder, lørdag, søndager når jeg har hatt fri fra dommerdrakt og penn og papir til å kjøre flere mil for å få med meg en kamp. Passerer en et sted det spilles kamp, skal det mye til for at det ikke stoppes. Over alt hvor en kommer, er det mye av det samme engasjementet og lokalrivaleriet som rår. Den vennskapelige knivingen som sesong etter sesong er gjeldende, og som alltid setter en spiss på det. Alltid vennskapelig, med solid dose respekt, men når det er lokalderby gjelder det å psyke ut erkerivalen på alle mulige måter. Det være seg å holde spillere våkne om natta, eller sørge for at det er lekkasje i bortegarderoben.
På den samme arenaen kan en i kamp etter kamp se de 50-60 samme personene som står på samme plass, år etter år, med de samme kommentarene om at «han Leif tok en sesong til», og at «hvorfor spiller ikke han Tormod i dag? Har han forsovet seg igjen?», der svaret fort kan være «nei, han Tormod stakk til Syden i går». Jeg har hørt den, mange ganger …
Det er kaffe som drikkes fra slitne pappbegre, vafler etter samme oppskrift som for 40 år siden, der hver arena har sin egen lille «spesial». Og stakkars den som prøver seg med Toro-røre. Da får en høre det, om ikke fra andre som «VIP-en» med faste plasser utenfor kiosken og speakerbua.
Lokalfotballen er motsetningene mot det evige pengejaget i toppfotballen. «Lønna» til spillerne er gjerne et par sokker i året, og at de slipper å bruke vaskepulver på draktvask. Er laget heldig, har oppmannen stor nok vaskemaskin til å vaske draktene til alle spillerne. Er de heldige, har samme oppmannen slått på stortromma og blandet saft i drikkeflaskene i stedet for vann til kampen. Det er dugnad og ildsjeler, sorg og glede, håp og forferdelse, tro og tvil …
Takk for alle gamle og kommende minner, du kjære spennende, vakre, vidunderlige lokalfotball – du er ekte kjærlighet …
Åpner med to lokaloppgjør