Etter at Melbo rykket ned etter 1–3-tapet mot Bodø/Glimt 2 den nest siste dagen i oktober i fjor, er det ingen lag fra Vesterålen på fire høyeste nivåene i norsk fotball. Akkurat det faktumet bør være kjent for de aller, aller fleste som følger med på fotballen lokalt. Det bør også være kjent at de i 4. divisjon (nivå 5) har selskap av Sortland, Morild og Andenes.

Veien tilbake til allnorsk fotball kan bli lang for klubbene fra Vesterålen. Vi sier på langt nær at det er umulig, men fjellet som skal klatres er langt høyere enn det tidligere har vært.

Ser en på de siste 40 årene, siden 1982, var lag fra Vesterålen stort sett faste gjester på nivå 3 frem til 2004. Andenes klorte seg fast og var blant Nord-Norges beste lag en periode mellom 1986 og frem til nedrykket i 1991. Deretter kom Sortland og hadde seks sesonger fra 1992 til 1997, før Sortland var tilbake i 1999 og senere overlot plassen til samarbeidsklubben FK Vesterålen, som i fire sesonger mellom 2000 og frem til oppløsningen i 2004 var på nivå 3.

Innimellom hadde også Luna og Morild sine gjesteopptredener på dette nivået. Men FK Vesterålens fall markerer også slutten på en klubb i Vesterålens visitt på nivå 3 i norsk fotball. 3–0-seieren over FK Narvik 16. oktober er så langt den siste kampen et lag fra Vesterålen har spilt på nivå 3.

Siden 2004 har det vært store omveltninger i norsk fotball, med et stadig trangere nåløye for klubber i distriktene å etablere seg. Seriesystemet har gjennomgått flere endringer. Det som en gang var et seriesystem med seks avdelinger og en egen nordnorsk avdeling på nivå 3 (2. divisjon), er i dag to avdelinger i en landsdekkende serie med 14 lag i hver.

Nivå 3 som en gang hadde seks avdelinger med 72 lag (70 frem til 1989, ettersom det kun var ti lag i den nordnorske avdelingen en periode), ble fra 1997 en divisjon med åtte avdelinger og 96 lag, fortsatt med egen nordnorsk avdeling.

Så begynte spissingen. Fra 2001 var det fire nasjonale avdelinger med totalt 56 lag, før den siste spissingen fra 2017 som ga 28 lag. Dette rammet Sortland IL, som i 2016 vant 3. divisjon avdeling 11, bare for å se at opprykket ikke ble noe av på grunn av serieomleggingen og tilspissingen av seriesystemet.

Ser en på hvilke lag som spiller på nivå 3 i dag, domineres det av bydelslag fra de største norske byene, som gjerne har godt tilsig av studenter, som for eksempel Sotra og Øygarden (Bergen), Tromsdalen (Tromsø), Kjelsås, Ullern og Frigg (Oslo), og klubber fra mellomstore byer som Arendal, Halden, Horten, Moss, Alta og Eidsvoll. I tillegg har flere av klubbene solide støttespillere i ryggen når det kommer til økonomi. Klubbene som det kan være mest naturlig å sammenligne med for Vesterålen når det gjelder geografi, er Hødd (Ulsteinvik), Brattvåg og Staal Jørpeland (Rogaland).

Samtidig har også nivået på nivå 4 blitt spisset. Fra i en årrekke å være den høyeste kretsserien, med egne kretsvise avdelinger, gikk 3. divisjon til å bli en regionsserie med 12 avdelinger i 2011, før den i dag har endt opp med å være en nasjonal serie med seks avdelinger og 84 lag. Nåløyet for å etablere seg på nivå 4 i dag, er ikke langt unna nåløyet med å etablere seg på nivå 3 i årene rundt årtusenskiftet.

Selv om økonomi ikke er ensbetydende med sportslig suksess, er det en nøkkel for på sikt å kunne ta steget opp. Et trangere nåløye har gjort at budsjettene på nivå 3 og nivå 4 har økt mye de siste ti årene. Flere av klubbene har budsjetter på over 20 millioner kroner, som ikke er langt unna det samme som klubbene i 1. divisjon (nivå 2) ligger på. På nivå 4 er det klubber med rundt ti millioner i budsjett.

Både nivå 3 og 4 har blitt profesjonalisert de siste sesongene som følge av omleggingene av seriesystemet. Klubber har fått heltidsansatte i administrasjon og trenere. Klubbene har både helprofesjonelle og semiprofesjonelle spillere. Etter omleggingen har nivå 3 blitt en enda mer ettertraktet arena for spillere som ikke har klart å etablere seg på lag på de to øverste nivåene.

Men dette koster. Mye handler om å finne noen som kan være med på finansiere gildet.

Klubbene i Vesterålen har gode, trofaste støttespillere, som år etter år er med på å spytte tusenvis av kroner inn i stasingen på ulike nivåer i de lokale klubbene. Men som et første steg for at en vesterålsklubb skal etablere seg over kretsserien, er det nødvendig at en samarbeidspartner overtales til å si: «OK, dere har ambisjoner sportslig. Vi vil være med på å finansiere moroa».

Samarbeid har vært forsøkt i Vesterålen, gjennom både FK Hadsel og FK Vesterålen. Et av de største problemene med samarbeidsklubber er at en altfor ofte har for dårlig tid og skal ta verdensherredømme før de har vunnet den lokale kretsserien. Det handler om å ha tålmodighet. Det er flere klubber som satser og bruker store ressurser for å oppnå suksess. Derfor vil det alltid være en stor fare for at en må ta et steg tilbake før en igjen kan ta to steg frem.

I Vesterålen er det naturlig å peke på oppdrettsnæringa, som allerede er inne som støttespillere i mange av de lokale klubbene, som næringsaktører med økonomiske muskler til å kunne være med på å finansiere en slik satsing. Men det er også andre ressurssterke selskaper som det kan være naturlig å se mot.

Gjennom et samarbeid mellom klubb og næringsaktør kan det være mulig å tilby tilrettelagt jobb til spillere som en del av en samarbeidsavtale, for på den måten bli attraktiv som klubb for spillere som kan bidra til sportslig vekst. Dette gjøres i flere semiprofesjonelle klubber på både nivå 3 og 4, i tillegg til andre lagidretter. Andre har opprettet fotballfritidsordninger der spillerne er ansatt som trenere.

Samtidig handler det også om hva slags krav næringa setter for å bli med på reisen, uansett om klubben heter Melbo, Andenes, Sortland, Morild, eller Luna for den saks skyld! For klubben kan ikke bare gjøre som den selv vil. For en slik reise må gjøres på premisser som styres av begge, ikke bare den ene parten.

Det fremkommer kommentarer på tribunene rundt omkring i regionen om at alt var mye bedre før. Det er mulig de har rett i det, men det er ikke sikkert de tar hensyn til alle omveltningene som fotballen har vært gjennom de siste 30 årene.

Fremtiden for fotballen i Vesterålen er ikke dyster.

Med litt hjelp bør det på sikt være fullt realistisk å få både en og to klubber fra Vesterålen til å etablere på nivå 4, i første rekke. I tillegg til at en av klubbene kan vise Vesterålen frem på nivå 3 igjen ved noen anledninger. De klarer det tross alt i Ulsteinvik, Brattvåg og på Jørpeland. Både klubben og næringslivsaktøren må bare ha baller nok til å ville satse ...

Kilder faktaopplysninger: Norwegian Football Server