Søndag avsluttes de 24. olympiske vinterlekene i Beijing med tremil for kvinner, ishockeyfinalen for menn, den utsatte lagkonkurransen i alpint, curlingfinalen for kvinner og 4-mannsbob. I 4-mannsbob er det de tyske kjørerne som skal jages, og som har dominert sporten gjennom en årrekke, uten norsk konkurranse. På bob-banen er det nemlig lenge siden de norske fargene har vært representert i et OL. Etter 1988 har Jamaica vært mer representert i bob og har bedre prestasjoner enn det Norge har. Jamaica er representert i Beijing, mens Norge ikke har hatt et bob-lag i OL siden Arnfinn Kristiansen var pilot for en toer og firer i 2002. Mens Jamaica har en 14. plass i firer fra Lillehammer som best siden 1988, kan Norge se tilbake på en 17. plass fra 1998 i firer.

Selv Romania har en stoltere olympisk bob-historie enn Norge. Ion Panturu og Nicolae Naegoe tok bronse i toer i 1968, mens Norges stolteste bob-øyeblikk er Arne Holst, Ivar Johansen, Reidar Berg og Alf Large som ble nummer fem i firer i 1948.

Desiree Bjerke var den siste skeletonkjøreren som representerte Norge i etOL. Det skjedde i 2010. Foto: Heiko Junge / NTB

Skal Norge ha som mål å være å være verdens beste vintersportsnasjon, må det trolig satses på enda flere arenaer enn i ski-øvelsene fremover. Det er et fåtall nasjoner som kan hevde seg høyt på medaljestatistikken med å være representert på bare en arena, selv om Nederland klarer det i Beijing på grunn av dominansen på skøytebanen. Av nasjonens 17 medaljer i årets OL, er 12 vunnet i hurtigløp, fire i kortbaneløp og en bronse vunnet i skeleton. I kortbaneløp og skeleton har de ingen konkurranse av norske utøvere. Norge har ikke hatt med utøver i skeleton siden Desiree Bjerke ble nummer 17 i 2010. Fire år tidligere ble nummer ni. Norge ga vekk en gullmedalje i skeleton i 2006. Sveitsiske Maya Pedersen ville kjøre for Norge, ettersom hun bodde i Norge og var gift med en nordmann, men de norske idrettsmyndighetene sa nei. Dermed kunne hun juble med det sveitsiske flagget etter å ha vunnet skeletonøvelsen i Torino, i OL-et Norge til slutt endte opp med bare to gullmedaljer. Foran samme OL sa norske idrettsmyndigheter også nei til å ta sveitsiske Tanja Frieden, med norsk mor, som endte opp med gullmedaljen i snøbrettcross.

I kortbaneløp kåres det i alt ni olympiske mestere. Heller ikke her var det noen norske med i kampen. Det har det ikke vært siden 1994, da Bjørnar Elgetun var åtte små hundredeler fra en semifinale på 500-meteren. Sammen med Øystein Carlsen (i semifinalen), Morten Staubo, Gisle Elvebakken og Tore Klevstuen endte det med en hederlig sjetteplass og olympisk poeng i stafett. Det er på gang en satsing på kortbaneløp, der målet er å kvalifisere løpere til OL i 2026.

Etter Rolf Greger Strøms fjerdeplass i singlekonkurransen i aking i 1964, har Norge hatt akere i OL ved flere anledninger, sist i 2014. Da endte det med en 17. plass til Thor Haug Nærbech som beste prestasjon av de tre norske som deltok. Foran PyeongChang i 2018 og årets leker i Beijing, har de få norske aktive akerne vært et godt stykke unna å kvalifisere seg for OL.

Bjørnar Elgetun (nummer to fra høyre) var den siste kortbaneløperen som deltok i et OL fra Norge. Foto: Johnny Syversen, NTB Scanpix / NTB Arkiv

Da Anne Line Gjersem ble nummer 24 i finalen i kvinnenes kunstløpkonkurranse i 2014, hadde det gått 50 år siden Anne Karin Dehle og Unn Berit Johansen som de forrige norske utøverne hadde konkurrert i et OL. Selv ikke foran OL på hjemmebane, på Lillehammer i 1994 der Norge ville hatt friplass i alle øvelsene, klarte Norge å stille med en utøver i kunstløp. Kunstløpøvelsene er de som internasjonalt vekker størst oppmerksomhet i forbindelse med et OL, så også i Beijing. Dopingsaken rundt det russiske stjerneskuddet Kamila Valieva har fylt nettaviser verden over og er trolig OLs mest omtalte enkeltsak, sammen med deltakelsen til amerikanske Timothy Leduc, som har stått frem som ikke-binær, den første deltakeren i OL-historien.

Ashley Cain-Gribble og Timothy Leduc er blitt blant de mest omtalte utøverne i Beijing-OL etter at Leduc stor frem som ikke-binær. Foto: BERNAT ARMANGUE AP Photo/NTB

På mange måter er det merkelig at ikke Norge gjennom etterkrigstiden ikke har klart å fylle skøytene etter Sonja Henie, Andreas Krog (sølv 1920), Martin Stixrud (bronse 1920) og ekteparet Alexia og Yngvar Bryn som også vant en sølvmedalje i parløp da kunstløp var en del av sommer-OL i 1920. Norge har aldri stilt et isdanspar i et OL siden øvelsen kom med i 1976, mens det siste paret i parløp var Bjørg Skjælaaen og Reidar Børjeson som konkurrerte i Oslo i 1952. Men kunstløp er en svært ressurskrevende idrett, som krever en tidlig spesialisering. Dette forener ikke veldig godt med den norske barneidrettsmodellen, som oppfordrer til allsidighet og sein spesialisering, i tillegg til at det ikke skal rangeres på resultater før 12-årsalderen. I tillegg handler dette også om økonomi og tilgang på trenerressurser. Skal en hevde seg må utøverne utenlands for å være i treningsgruppene til de beste trenerne, som oftest må finansieres av utøveren selv.

Norske idrettsledere har en utfordring med tanke på å heve nivået i idrettene som de norske fargene er fraværende internasjonalt i dag. Samtidig er det å være en B-nasjon og C-nasjon innen idrett ensbetydende med at utøverne ikke får tilgang på godt nok utstyr til å hevde seg. For eksempel kan et norsk bob-lag risikere å ende opp med avleggs utstyr andre nasjoner har kassert. Oftest er utøverne i disse idrettene nærmest alene. Forbundene har knappe ressurser, blant annet på grunn av at disse idrettene er lite synlig i norske medier. Det gjør at sponsorkronene sitter langt inne i forhold til langrenn og skiskyting. En kan ha så mye talent en vil, men når utstyret er utdatert i forhold til konkurrentene, stiller en norsk skeleton-kjører, aker eller bob-kjører med minussekunder allerede på start. Langrennsløpere fra Serbia, Brasil, Thailand og Japan ender neppe opp med det beste utstyret de heller ...