VA er på tur rundt Børøya med hadselværing og lokal historiker Johan Ludvig Notø.

Han ble født i 1940 i sitt barndomshjem i Bergvik, og bor i området ennå. Men han husker da Børøya var en rolig øy, og da man måtte ut med båt for å komme seg over.

På guidet tur

Vi triller fra sentrum og over Børøybrua.

Notø stopper opp så snart vi er kommet over på øya. Han ser bortover veien mot Vesterålen kysthotell. Hotellet, rorbuene, parkeringsplassen og veien har kommet opp i løpet av de siste årene.

– Her var det bare fjell og berg så langt øye kunne se. På øya var det bare to hus: Et gammelt gårdsbruk og Hauggården, forklarer han.

Den såkalte Hauggården står fortsatt. Notø ber oss krysse fotgjengerfeltet og vi kjører bortover Måkeveien. Vi kommer raskt til et hvit hus, godt skjult av et stort gjerde og masse grønne planter. Huset, Hauggården, vender mot havet og Søndre.

I nærheten er det noe annet Notø vil vise. Han peker ned mot fjæra.

– Der nede vil du finne muren til oljetankene. Før i tiden var det bunkring av båter for fiskeriflåter her på øya. Jekta lå som regel på bukta, så kom de opp med varer.

Notø sier at på kaia så stoppet jekter som fraktet både tran og tørrfisk til Bergen.

Hals var den siste familien som eide øya og gårdsbruket før den ble solgt til dagens eiere.

– Det var et alminnelig stort gårdsbruk her. Det var beite overalt på hele øya. Gården hadde en ganske stor flokk med sauer.

– Fra her var det dyrket mark, sier Notø. Vi kommer til veien hvor Måkeveien og Svaneveien krysser hverandre.

– Dyrene hadde bra med beite, de gikk oppover på toppen.

Han forteller at her ble det etter hvert bygd en trevarefabrikk, som ble overtatt av Seljeseth som gjorde om fabrikken til SMV.

I tillegg begynte brødrene Olsen å føre opp et båtsliperi/verksted på stedet. Men begge døde før det ble realitet. Seljeseth kjøpte også opp det som ble SMV.

Jektsetterdagene

Hofdasegl har skrevet et skriv om W.D. Hals og Børøyas historie. De forteller at Bruun-familien eide Børøya tidligere. Bruun hadde blant annet tre jekter som ble halt på land om høsten. Da var det «jektsetterdager», og da var det fest i grenda. Men etter hvert gikk Børøya i skyggen av Stokmarknes.

Frederik Grønbech testamenterte hele Børøya til W.D. Hals sin datter, Petra. Grønbech var Hals sin fosterfar. Petra ble gift med fiskeriinspektør Johansen, Bodø.

Det var likevel gamle Hals som drev gårdsbruket på øya. W.D. Hals fortsatte, i likhet med Grønbech, med det gamle jektebruket på Børøya. Den siste jekta Hals eide het «Familiens håp». Den ble ødelagt en stormnatt for lenge siden.

Stort gårdsbruk

Hals drev stor handel og hadde et av Vesterålens største gårdsbruk. Han var en dyktig bonde og forretningsmann. På gården jobbet drenger, tjenere, tauser, husmenn og gjetere. Av dyr var det kyr, sauer og hester. «Gårdsbruket hadde eng i kilometers lengde, store åkre, forkorn, poteter og masse av dyr i skog og mark», skriver Hofdasegl.

Den yngre William Hals kjøpte gården av sin søstersønn, fabrikkeier Arne W. Johansen i 1901.

Han drev med okseoppdrett for slakt, hvor opptil 20 okser beitet på Børøya om sommeren.

«Børøya var av gammel tid et stort eggvær, som ga bøtter av forskjellige slags egg og dunene fulle av dun og fjær. Eggværet var fredlyst, men det hente ikke sjelden at det var eggtyver på ferde på utsiden av øya», skriver Hofdasegl.

I 1903 satte Hals plog i jorda. Hester ble ført fra Stokmarknes for her skulle det pløyes på det gamle patrisiersted.

Våningshuset på øya ble benyttet som høyhus på denne tiden. Man kunne fremdeles se malte lerret på veggene. Høyet ble ført fra Børøya til Stokmarknes i listerbåt. Også hestene ble sendt tilbake over til Stokmarknes da de hadde gjort seg ferdig med «onna» på øya.

Hadsel kommune kjøpte i 1963 opp øya, og la til rette for boligbygging og næringsutvikling. Kommunen var med å få Børøybrua bygd, og den sto klar i 1967.

Plukket poteter

Hals-familien bor fortsatt på Stokmarknes. Fredrik Hals tilhører slekta, og var flere ganger på Børøya i barndommen.

–Jeg husker da det var potetopptaking. Da dro vi skoleelever sammen til Børøya for å hjelpe til. Vi ble hentet med båt.

Han hadde ikke et nært familieforhold til eierne, og deltok på lik linje med de andre skoleelevene.

– På øya fikk vi god mat og hjalp til med potetplukking. Det var alltid stas fordi vi fikk fri fra skolen. Det var veldig trivelig.

– Hvordan er det å se hvor mye Børøya har endret seg?

– Det er vel ikke noe som skjer på dagen. Da brubyggingen kom ble nok øya mer benyttet. Før måtte man med båt over. Før var det ikke annet enn gårdsdrift, men så begynte det å endre seg. Det er helt annerledes i dag, det kan ikke sammenlignes. Før var det store potetåkre, sauer og dyrehold. Jeg var en tur på Børøya for ikke så lenge siden, da ble jeg overrasket over hvor mange som bor der nå.

Har betydd mye

Notø får samme spørsmålet.

– Jeg aksepterer jo at det ble boligområde. Så kom fabrikkene i tur og orden med arbeidsplasser og mye å gjøre.

– Der er NorEngros med masse ansatte, så kan man gå over bakken og se på Nordlaks og Skretting og byggevarer. Det er greit. Nordlaks har ekspandert fantastisk mye.

– Hva har næringsutviklingen på Børøya hatt å si fra Hadsel?

–Det har hatt mye mer å si enn jeg kan klare å fastslå. Bare se på industrien, det må samle inn masse til kommunen. Det er rart ikke Hadsel er søkkrik, men det er vel det stikk motsatte.