Kronikk:

– Ei ny tid

Vi har rigget hverdagen etter sylskarp presisjon, stappet kalenderen og finslipt flyten.

Ei ny tid: – Så er det plutselig stopp, skriver Lina Vibe i denne kronikken. – Det handler om liv og død og restriksjoner nasjonen ikke har opplevd siden krigen. I kjølvannet av dette vokser det frem noe annet. Tida er tilbake. Tida er blitt et overskuddsprosjekt, påpeker hun. Illustrasjonsfoto 

Etter hvert har vi funnet vår egen rytme, den som passer vår familie best. Vi er ikke lenger styrt av hvor den enkelte skal være til ulike tidspunkter, men hva man ønsker å få gjort i dag.

Vesteraalens Avis

På kjøkkenet henger en stor plan med oversikt over både familiemedlemmer og aktiviteter gjennom uka. Vi strekker oss mellom møter, mailer, diskusjoner, utredninger og sykefravær på jobben. Jo mer man gjør dess mindre á jour blir man.

For å ivareta oss selv skal vi finne tid til jente- og gutteturer, trening, nye trender og selvpleie. I vårt sterke ønske om færre gnistringer, færre for-seint-komminger og overskudd til å tenke, tilfører vi vår hektiske hverdag nye plikter og etterstrebelser.

Så er det plutselig stopp. Flyene verken letter eller lander. Frisørene klipper ikke lengre, kaféene serverer ikke kaffe, kursene og samlingene avlyses, oppdrag og arbeidsoppgaver utsettes, kollegaer kommer seg ikke nordover, kundene uteblir og ansatte permitteres. En pandemi og en unntakstilstand rammer hele verdenen og sprer seg med reisende som bare vil oppleve, besøke familie, nyte feriedager og oppsøke forretningsmuligheter. Nå er det force majeure. Ledere sitter i krisemøter. Helsesektoren mobiliserer og fordeler ressursene for å sikre hele befolkninga best mulig ut fra dagsfersk kunnskap og valgte strategier. Konge, statsminister, regjering og Storting jobber døgnet rundt og pøser ut milliarder for å minimere skadeomfanget på samfunnet vårt. Situasjonen er alvorlig. Det handler om liv og død og restriksjoner nasjonen ikke har opplevd siden krigen.

I kjølvann av dette vokser det frem noe annet. Tida er tilbake. Tida er blitt et overskuddsfenomen.

Hjemme er familien sammen slik som vi kun har lest om i historiske romaner. Etter hvert har vi funnet vår egen rytme, den som passer vår familie best. Vi er ikke lenger styrt av hvor den enkelte skal være til ulike tidspunkter, men hva man ønsker å få gjort i dag. En rolig frokost sammen, lekser, litt øving på kornetten, mailer og telefoner, og så setter vi en deig vi skal bake ut i ettermiddag. Kaffen tas med blikket hvilende på havet mens man spekulerer på hvordan det blir for oss alle fremover. Ettermiddagen og kvelden er vår.

Teams-møtene med kollegaer og samarbeidspartnere forandres når vi sitter ved kjøkkenbord, på et barnerom eller i sofaen på våre provisoriske hjemmekontor. Vi kommer inn i hjemmene til hverandre og ser hva som henger på veggene. Vi blir mjukere i kantene når kollegaen får en treåring med lyse krøller på fanget, og det blir artig når fjortenåringen svinger innom pappa sitt kontor og serverer noen velplasserte gloser. Relasjonene blir noe annet enn kun profesjonell.

Men vi mennesker glemmer fort. Askeskyen over Island i 2010 stoppet all reiseaktivitet og turisme der og da. Men krisen ble avløst av andre nyheter, og kort tid etter var Reykjavik igjen et attraktivt reisemål. Verden vil se annerledes ut etter koronakrisen, men vi faller også fort inn i vante mønstre. Samfunnet skal stables på beina, og for de som er hardest rammet er det viktig at det skjer fort.

Kunsten blir å holde fast på dette tidsgode vi helt uforberedt fikk til friere disposisjon. Jeg håper landets samlende hjernekapasitet, frigjort nå som stresset ligger på vent, begynner jobben med disse utfordringene og løsningene. Det skal bli tungt å se tida renne ut mellom samfunnsstrukturene igjen.