Utbyggere har lenge klaget over at det går for tregt å få tillatelse til å bygge ut, det være seg vei, parkeringsplass eller boliger. Det vil Sanner gjøre noe med. I seg selv er det ikke noe galt i det, problemet er at han vil gjøre det på bekostning av andre stemmer i samfunnet.

Som din og min, som bienes og blomstenes, som gammelskogens og fiskenes.

Med Sanners ønskepolitikk er det bare utbyggerne som blir hørt – og bit for bit vil natur fjernes enda raskere, uten noen kontroll på konsekvensene.

Det er to punkter vi skal være særlig oppmerksomme på i forslagene til endringene i plan- og bygningsloven:

Det ene er endringer i når det kan gis dispensasjoner. Mens Sanner vil at man skal gi dispensasjon når «andre viktige samfunnshensyn gjelder» (uten at det er definert hva dette er), har man til i dag presisert i loven at det skal legges særlig vekt på dispensasjonens konsekvenser for helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet, og at nasjonale og regionale myndigheter må involveres.

Endringene vil gjøre det mye lettere å gi dispensasjoner fra vedtatte reguleringsplaner – som kanskje nettopp hindret skogen nær deg i å bli en parkeringsplass.

Reguleringsplanene som gjelder i dag tar hensyn til naturmangfoldet, til hvordan du og dine naboer ønsker at kommunen og nærmiljøet skal se ut.

Mange av oss som er opptatt av natur, frykter at de foreslåtte endringene åpner for at dispensasjoner blir så vanlige at planene i praksis ikke gjelder lenger, og naturen mister sin rettsbeskyttelse.

Det andre er endringer som skal gjøre planprosesser enklere, altså veien fra planleggingen av en utbygging til gravemaskinene setter i gang. Tilsynelatende et kjærkomment forslag – ingen er vel glade i trege planprosesser? Men hvilket ledd i prosessen skal ut?

Det demokratiske, mener Sanner. Når en plan skal endres vil det ikke lenger være rom for at du og jeg kan være med i de prinsipielle diskusjonene og avveiningene mellom ulike interesser og hensyn. Det skal ikke lenger legges til rette for bred medvirkning.

Nå kan utbyggeren anlegge en parkeringsplass på en blomstereng, der humlene lever, før du engang visste at det var en tanke hos noen.

Formålet med plan- og bygningsloven er blant annet å sikre åpenhet og medvirkning for alle. Disse to forslagene fra Sanner undergraver lovens formål. I tillegg vil de føre til redusert naturmangfold i Norge. Naturmangfold som sikrer oss ren luft, rent vann, pollinerende instekter, beskyttelse mot ekstremvær, for å nevne noe.

Når 87 prosent av de utrydningstruede artene i Norge er truet fordi levestedet deres blir borte, er ikke frislipp på naturinngrep gjennom plan- og bygningsloven svaret en miljøbevisst regjering skal komme med.

Nei, skal planprosesser gå raskere, må man se til helt andre løsninger. Vi har to.

For det første: Skaff kunnskap om hvilke naturverdier som finnes i kommunene og fest dem til et kart. Da vet man tidlig i planleggingen av nye byggeprosjekter hvor det vil skade verdifull natur og ikke. Dette haster å få på plass.

For det andre: Sørg for at det finnes miljøkompetente folk i alle kommuner slik at disse raskt kan tolke det som finnes av kunnskap om naturen og konsekvensene av å fjerne den.

Disse forslagene er det stor enighet om politisk. Hvorfor ikke begynne her, Sanner?

Vi oppfordrer alle til å melde inn til Sanner og hans departement innen høringsfristen 15. november at vi ikke ønsker disse endringene i plan- og bygningsloven.

Sammen kan vi sikre at ikke bare våre stemmer blir hørt, men også de av oss som forsvarer de uten stemme – naturen.

Anne Breistein, assisterende generalsekretær i Sabima (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold)