Hadsel for 100 år siden. På Melbo hovedgård ble jula feiret i ei varm og opplyst stue, med det beste som var å oppdrive på bordet. Slik var det ikke overalt.

Selv om det ut over 1900-tallet begynte å komme flere større bygg i Vesterålen, levde den alminnelige husholdningen, som var avhengig av det naturen hadde å by på, stort sett trangt i halvannen etasjes nordlandshus, med to rom og et loft. Svingninger i fisket og dårlige somre kunne gi knagre og magre vintre. Kontrasten mellom rik og fattig var enorm.

–Jeg tror nesten ikke det er mulig for oss å forstå de sosiale forskjellene. Noen hadde knapt nok til matbiten, og noen hadde overflod, sier Åsa Elstad, historiker ved Sortland museum.

Melbus store sønn

I Hovedgården på Melbu, der væreier og industrigründer Frederiksen bodde med sin familie, var livet ganske så annerledes enn hos småfolket. For lokale hadselværinger er Christian Frederiksen et kjent navn. For eventuelle nye lesere kan det opplyses at Frederiksens virke er uløselig knyttet til Melbu og Hadsels historie.

En purung Frederiksen overtok familiebedriften på 1880-tallet, og bygde etter hvert Melbu opp til å bli et sentrum for industri og handel. Listen over hva han fikk til er nesten utømmelig; Såpefabrikk, meieri, spinneri, smørfabrikk, mekaniske verksted, slip, oljeklærfabrikk, sildoljefabrikk og havfiskeselskap, for å nevne noe. Takket være gründervirksomheten og industriarbeidsplassene som fulgte, vokste innbyggertallet på Melbu fra rundt 80 til over 900 i løpet av noen tiår.

Bugnende stabbur

Varme og opplyste rom, flere stuer med silkekledde møbler, og en stor tjenerstab var ikke hvem som helst unt. Livet i hovedgården var spesielt.

VA har fått hjelp av Museum Nord til å se tilbake, blant annet ved å få lese juleminnene til Ruth Grüner-Hegge, en av døtrene i Christian og Maren Frederiksens tallrike ungeflokk. Minnene ble trykket i Melbuposten i 1997 og 1998.

Hele 12 rom var det plass til bare i tjenerboligen, forteller Ruth i Melbuposten. Det var flere bygg tilknyttet gården, både røykeri og ishus. Hun beskriver et rikholdig stabbur, med alt fra saft og syltetøy til flatbrød og saltkjøtt, og en stor vinkjeller.

Forberedte jula i ukevis

Til hverdags var det enkel kost på gården, ifølge Ruth, som beskriver grøtmåltider til kvelds brød med margarin, marmelade, nøkkelost og det hun kaller «snøsost» til frokost. Men det var ofte selskaper, med mange måltider på bordet. Ruth forteller at barna bare fikk forsyne seg av en hovedrett og dessert, for å «lære å bli beskjedne». Valget kunne da stå mellom laks med agurksalat og ryper.

På hovedgården bar «skinkeaftenen» det første budet om at jula nærmet seg, med varme skinkeskiver på grovbrød, servert med øl, dram, kaffe og mer til.

Ruth beskriver julekvelden som et stort eventyr, som ble forberedt i ukevis. Huset skulle vaskes fra loft til kjeller, klær skulle rengjøres, og det ble bakt kaker i mengder, av ulike slag, som goro og fattigmann. Ti stykker bakte i ei uke, fra morgen til kveld, forteller Ruth i Melbuposten.

Juletrær var det ikke lett å få tak i så langt nord. Det vanligste var å sette einer på en stang. I Frederiksen-familien ble det satt opp ordentlig gran, sendt med skip fra Trondheim.

Under julefeiringa var hele gården med, så mange som 40 stykker, både tjenestepiker og fjøsgutter. Selv om det bugnet i spiskammerset og jula var ei tid for god mat, var ikke maten på julaften så overdådig som man kanskje ser for seg: Frederiksens datter forteller at også tjenestepikene skulle ha det lettvint på julaften.

Huset duftet av røkelse og gran, det var nypusset sølvtøy og skinnende damask. På kvelden det ble spilt julesamler og lest fra Evangeliet, og alle, store og små, tjenere og familie, åpnet presanger og gikk rundt juletreet.

Rundt 1920 hadde det allerede vært elektrisitet i hovedgården i mange år. Lokalkjentmann Øystein Rysst forteller at hovedgården, eller «gården», som den ble kalt, hadde strøm til lys fra kraftverket i Brekka allerede fra 1909. Oppvarminga var med torv. Ellers var det fabrikkene og en og annen gatelykt som fikk strøm – hos den jevne melbuværing gikk det i parafinlamper og talglys.

– Det var store klasseforskjeller, slår Rysst fast. Han tror likevel at arbeideren og husmennene på Melbu ikke var blant de fattigste i regionen.

Mange hadde arbeid på fabrikkene, enten heltid eller som sesongarbeidere, og de 12–14 husmannsplassene som var tilknyttet gården, hadde både mat og tak over hodet.

– De levde på væreiernes premisser, og det var nok et hardt liv. Men de var godt stilt, fordi det var muligheter til arbeid.

Jo fattigere, jo mindre tradisjoner

Andre var mer avhengige av sesongens og årenes svingninger. Juletradisjoner var det få av – spesielt mattradisjoner kom med bedre råd, forteller Åsa Elstad ved Sortland museum, som i år har vist fram ei egen juleutstilling.

– Det vi kan si, er at juletradisjonene var veldig lite faste. Jo dårligere råd, jo mindre tradisjoner. Dette at vi har bestemte retter til jul, er moderne. Før var det begrenset både hva man hadde råd til og hva man fikk tak i.

Historikeren legger til at det er mange historier om folk som hadde problemer med å skaffe mat, og at det ikke var noen forskjell på hverdag og fest. Kanskje hadde du fisk og potet, og slapp å sulte i jula.

Risengrynsgrøt var festmat

Festmat på den tida var risengrynsgrøt, og det man måtte ha av kjøtt.

– Noen hadde gris, men de fattigste hadde ikke det. Ribbe er forholdsvis nytt. Før hadde man kanskje et sauelår til jul. Det finnes flere beretninger som er skrevet ned på 70-tallet fra folk som kunne huske tilbake. Julegrøten går igjen, og godt pålegg, som kjøttrull eller lignende, forteller Elstad.

Grøten finner vi også nevnt i beretningen om Frederiksen-familiens jul. Aftensmat julaften besto av risengrynsgrøt med mandel, og deretter var det koldtbord der skinken dominerte. Festmat var det likevel mye av, i Frederiksen-huset, og Ruth forteller om hermetiserte ryper, og trondheimskjøpte grønnsaker, som sukkererter og asparges, som det ikke var mulig å dyrke nordpå.

Juledram

Juledrammen var imidlertid neppe forbeholdt bare de rikeste. Åsa Elstad forteller at dram pleide være noe man hadde i huset, av medisinske årsaker. – Så juledram hadde man nok, men mengden og arten variert. Det var neppe den fineste konjakk. Øl brygget mange, avhengig av om de hadde korn. Og noen var så fattige at det ikke hadde noe.

En vanlig festdrikk var imidlertid sjokolade, kokt på kokesjokolade. Og kaffe.

Et viktig avbrekk

– Var jula viktig for folk flest?

– Ja, det var den. Det var det avbrekket folk hadde, sier hun. Rokk og vev ble satt bort, vannbeholdere og vedkorger fylt, i jula skulle det ikke arbeides. Å se for seg jula i ei strømløs lita stue, omgitt av desembermørke, og kun lyden av vind, vær og knitrende ovn, er ikke så lett. Det var piano i hovedgården men i vanlige fattige hjem var det ikke annen lyd enn det familiene laget selv.

– Folk sang mye, og kunne versene i salmene. Den religiøse siden av jula var nok sterk, sier Elstad.

Sosialt

I tillegg var det viktig for folk med en lysfest, med det sosiale. Det var selskapeligheter i mellomjula, og folk gikk på besøkt til hverandre, forteller Elstad. Når foreningene begynte å vokse fram, var det julefester på bedehus og ungdomshus. Typiske gaver var heimstrikk, og til jul vanket det kanskje et nytt plagg. Det var mange selskapsleker og på nyttårsaften ble det gjerne spådd fiskevann.

–Spådd fiskevann?

– De spådde hvor fisket ble best. Tok en tallerken, tegnet inn fiskeværene de brukte, hadde vann på og lot det stå over natten. Der det var samlet seg mest bobler, der skulle fisket bli best

Hjalp de fattigste

Selv om hverdag og høytid på hovedgården var i en klasse for seg selv, var det ikke slik at Frederiksen-familien levde i uvitenhet om hvordan livet fortonet seg rundt seg.

Mens mannen sørget for arbeidsplasser og industriaktivitet, var kona Maren, i tillegg til å være vertinne og mor for en stor barneflokk, kjent for å ha et godt hjerte.

–Hun var barmhjertig og var jo med å stifte sanitetsforeningen på Melbu. De dårligst stilte fikk nok litt hjelp til jul, sier Øystein Rysst.