Denne teksten ble først publisert i SortlandsAvisas Sant å si-spalte onsdag 27. november 2013, men er revidert i august 2017.
Våre nye telefoner har alt. Vi bruker dem til det meste; e-post, GPS, internett - og vekkerklokke. De er til å stole på: Hver morgen ringer de til angitt tid, og aldri svikter de. Apple kan sine saker. De har ikke rom for å feile.
Mareritt på eventyrruten
Natt til 27. august 1947: Min farfar skal stå opp og ta hurtigruten fra Honningsvåg til Tromsø. Etter ei overnatting der skal han videre med morgenflyet til Oslo, et sjøfly av typen Short Sandringham, levert til Det Norske Luftfartsselskap 24. april samme år. To år etter krigens slutt er Finnmark fortsatt i knestående, gjenreisinga har så langt tatt sikte på å skaffe tak over hodet til alle de som har vendt tilbake til sine hjemsteder etter å ha vært evakuert. Den varige gjenreisinga har begynt bare noen måneder tidligere. Det er stusselig, det er trange kår, og kortbanenettet som skal sørge for bedre infrastruktur i utkant-Norge er flere tiår unna.
Flyet skal innom Harstad, Bodø og Hommelvik før det lander i Oslo. Farfar skal videre, 45 mil vest for Oslo, nærmere bestemt til Bømlo. Han bodde der mens han var evakuert, og nå skal han tilbake på besøk for første gang. Flyet fra Tromsø er fullbooket denne morgenen, uten et eneste tomt sete. Einar Gerhardsen, Norges statsminister siden krigens slutt, er i et møte i Tromsø og skal være med flyet tilbake til Oslo. Møtet varer derimot lengre enn planlagt, og han må utsette hjemreisen. Ingvar Ingebrethsen fra Stavanger står på venteliste for å komme med, og han får statsministerens billett. Han skal hjem til familien - kona og sønnen Halvor på 12 - og skal endelig få se dem etter å ha jobbet medgjenreisingsarbeidet i Vadsø i ni måneder.
Flyet forlater Tromsø med 28 passasjerer og en besetning på sju. Ombord er det folk fra bl.a. Harstad, Bodø, Tromsø, Vesterålen og Finnmark.Det kommer over Lødingen, det er tett tåke og vanskelige værforhold. Sannsynligvis blander flygerne to navigasjonspunkter; Strandsholmen og Hjertholmen. Den siste ligger i forbindelse med Lødingen, og er merket som brukes for å endre kursen på vei ut mot Vestfjorden. Disse to holmene forveksles - sannsynligvis - og kursen endres. Et øyenvitne ser flyet komme i lav høyde over Tjeldsundet, maskinen begynner plutselig å svinge, samtidigsom den stiger og forsvinner inn i tåka som omgir den ca 400 meter høye Kvammetind, en del av Lødingsfjellet.
Man hører den forferdelige lyden av sjøflyet Kvitbjørn som smeller inn i fjellveggen. Alle 35 om bord omkommer momentant. En avis skriver neste dag: "Etter det en har brakt på det rene, har ulykka skjedd klokka 9.05 idet flere armbåndsur som er funnet på de forkullede lik, er stanset på dette tidspunkt." Det var den til da verste flykatastrofen i landets historie, men ble knapt omtalt i media. "Hvem Hva Hvor" 1948 viet ulykka ei enkel setning under årsrevyen.
Nord for Kåringskrysset står et minnemerke over ulykken; en del av flyets motor satt på steinsokkel, avduket 28. august 2009. Men farfars navn er ikke å finne på minnetavla som står ved siden av flymotoren. Det skulle stått der, det skulle stått «Harald Jørgen Hansen, Honningsvåg». Han skulle endt sitt liv denne tåkete morgenen, i 290 meters høyde, mot en fjellvegg i Lødingen. Han skulle ikke blitt far til tre, bestefar til seks, oldefar til ni. Til sammen 18 mennesker som i dag går på denne jorda, puster, og spiser sitt daglige brød; ingen av disse skulle egentlig ha fått oppleve dette fantastiske påfunnet kalt "livet". Farfars fremtidige etterkommere, som i årenes løp teoretisk sett skal telle hundrevis, sikkert tusenvis; ingen av oss skulle egentlig ha sett dagens vidunderlige lys.
Natt til 27. august 1947: Min farfar skal stå opp og ta hurtigruten fra Honningsvåg til Tromsø. Etter ei overnatting der skal han videre med morgenflyet til Oslo. Klokka 03 går båten, jeg tipper han hadde stilt vekkerklokka på 01, han likte å ha god tid. Og det er her jeg vil benytte anledningen til å rette en takk. På vegne av meg selv, farfars 17 andre etterkommere, og de fremtidige horder av folk som skal føre hans slekt videre. Det er rystende og hinsides fornuft, det utfordrer fantasien og får begreper til å smuldre. Og det er samtidig så forbannet enkelt. Sammen hever vi våre stemmer i takknemlighet, og vi sender den 70 år tilbake i tid, til farfars vekkerklokke. Med sin mekanikk, sitt urverk, sine tannhjul, visere og skiver. Vi sier, en gang for alle, og vi sier det så høyt at ekkoet når helt til Lødingen og den tåkekledde fjellveggen:
Takk for at du sviktet da det gjaldt.
Takk for at du ikke ringte.