Vi ser ikke noe til nordområdesatsingen, klager de lokale fiskerne fra Sørvær i NRKs reportasje De som aldri så noen nordområdesatsing (Nrk.no 27.09.15). Og de er ikke de første til å etterlyse lokale effekter av norsk nordområdepolitikk. Som alle andre politikkfelt har også nordområdesatsingen blitt kritisert. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. Det som derimot overrasker mer, er at disse kritikerne sjelden har fått annet svar enn at de forveksler nordområdepolitikk med distriktspolitikk.
Offentlig sektors rolle
Den norske nordområdesatsingen er blitt et referansepunkt i norsk politikkutvikling. Gjennom en offentlige dokumenter har ulike regjeringer tegnet et bilde av ressursrikdom og uante muligheter for verdiskaping og vekst i nord. Utallige arktiske konferanser har fulgt opp og bedt oss alle se oftere mot nord og mot mulighetene som der ligger for vekst og industriell utvikling.
Offentlig sektor, og da spesielt kommunenes rolle, har fått mindre oppmerksomhet. Dette står i sterk kontrast til kommunenes faktiske betydning. Lokale beslutninger og lokale offentlige tjenester er utvilsomt viktige forutsetninger for at store industriprosjekter kan realiseres.
Gruveverter
Store industriprosjekter representerer en dramatisk endring for den enkelte kommune. Ikke bare vil prosjektene gripe inn i kommunens arealplanlegging og -disponering, de vil også øke etterspørselen etter offentlige velferdstjenester. Store, internasjonale selskaper kan også stille det kommunale lederskapet overfor krevende forhandlingssituasjoner og vanskelige avveininger. Denne siden av nordområdestrategien er i liten grad studert systematisk.
Jeg har intervjuet kommunale ledere og politikere i to norske og en svensk kommune som er vertskap for store gruveprosjekter, samt en representant for selskapet. Jeg har spurt om hvilke muligheter og utfordringer som etableringen gir, og hvilke styringsverktøy de har for å sørge for velstand og vekst i sitt lokalsamfunn. Nesten alle er positive til industriprosjektene. Ny optimisme, arbeidsplasser og håp om befolkningsvekst er begrunnelser som går igjen. Miljøkonsekvensene bekymrer mange, men de fleste mener at det er mulig å finne løsninger på disse problemene. Samtidig peker de også på andre utfordringer som får mindre oppmerksomhet. Her skal jeg kort nevne tre problemstillinger.
Konsekvenser for kommunene
For det første understreker de behovet for kompetanse og kapasitet i den lokale forvaltningen. Mens gruveselskapene har lang erfaring med denne type prosesser, gjør flere av kommunene det for første gang. En slik ubalanse kan bare utjevnes gjennom sterke og selvstendige fagmiljøer. Det er derfor bekymringsfullt når utskiftningen av administrativt ansatte i kommunene stedvis er stor.
For det andre er det en tendens til at utfordringer innen kommunal tjenesteproduksjon i liten grad blir tematisert. At arealplanlegging og infrastruktur kommer i fokus i den første fasen, er ikke unaturlig, men på et eller annet tidspunkt må man også utvide horisonten og se på hvilke konsekvenser industrietableringen får for velferdstjenestene. Et enkelt og konkret eksempel som flere nevner i intervjuene, er behovet for språkkompetanse, slik at arbeidstaker-familier som kommer flyttende fra andre land, blir møtt på en god måte.
For det tredje er det mange som stiller spørsmål ved hvor mye lokalsamfunnet sitter igjen med. Ringvirkninger lokalt vil nok alltid være et tema når større foretak etablerer seg i et lokalsamfunn. I kommunene hvor jeg har vært, etterlyser mange et bedre rammeverk for å sikre lokal verdiskaping og langsiktige gevinster. Dette dreier seg om problemstillinger som pendling, skatteregime og om kommunen får tilstrekkelig tilbake fra industriprosjektene til at store investeringer i tilrettelegging kan forsvares.
Griper inn i kjernen
Hva kan vi lære av disse eksemplene? Først og fremst viser de hvordan store industriprosjekter griper inn i mange av kommunens kjerneoppgaver. Derfor er også kommunens rolle nødvendig å tematisere i nordområdepolitikken. Et slikt perspektiv handler ikke om distriktspolitikk, men om hvordan folk som lever nordpå, skal få utvikle sine lokalsamfunn i den retningen de ønsker. Hittil har dette fokuset vært fraværende, noe fiskerne på kaia i Sørvær på mange måte bekrefter
Av Frode Bjørgo, PhD-stipendiat ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Nordland, Bodø