– Jeg har vært min egen største fiende, det er jeg selv som har stoppet meg selv. Låten broren min skrev til meg under Idol beskrev godt at dette er tiden for å legge det dårlige bak seg og se fremover. Dette er sjansen min, sier hun.

Den første sangen

Innelåst i en kjeller eller ikke, sangen har fulgt Anniken gjennom livet. Visstnok begynte hun å synge før hun kunne prate.

– Mamma har fortalt at da jeg var liten så pleide jeg hele tiden å dikte sanger mens jeg lekte. Hun har også sunget mye for oss i oppveksten, sier Anniken.

– Men i ungdomstiden skjedde det et eller annet, et slags brytningspunkt. Da falt interessen for litt annen og eldre musikk enn det de fleste andre hørte på. Det var brødrene mine som presenterte meg for det. Jeg og en venninne var veldig fan av Pink Floyd, forteller hun.

Men det var fremdeles et stykke igjen til hun vågde å synge selv foran et publikum.

– I begynnelsen sang jeg ikke så mye av det jeg hørte på. Men jeg husker at da vi var i bryllupet til trommisen min, Glenn Johansen, så spilte vi Rock n’ Roll av Led Zeppelin. Broren min spilte gitar, og jeg stod med en mikrofon og turde ikke helt å synge og da ropte broren min til meg ”søng for faen, søng!”. Da startet det, med bandet Little Sister og det der.

Nedturen

Anniken beskriver seg selv som en perfeksjonistisk pessimist hvor den selvkritiske sansen har vært hennes største handicap.

– Den største utfordringen med Idol har vært det å ha fått kritikk og tilbakemeldinger. Å skulle gå ut på en scene og blottlegge seg selv, for det er det man gjør når man fremfører låter. Det har vært en enorm utfordring, sier hun.

Særlig var den første runden med kritiske tilbakemeldinger hard å ta.

– Jeg husker da jeg fikk kritikk i den andre finalerunden for å ha sunget surt, da gikk jeg helt i kjelleren for det har alltid vært min største skrekk. Det kommer nok av at jeg er så selvkritisk. Det har vært hardt mange ganger, for det blir vanskelige å se det positive, å tenke at ”det her gjorde jeg faktisk bra”. Jeg henger meg alltid opp i det negative. Men så hadde jeg en veldig dyktig musikkprodusent som ga meg streng beskjed om at å gå ned i kjelleren etter noe sånt fikk jeg ikke lov til. Det var verken bra for meg selv eller ungene hjemme. Uansett må jeg takle nedturer og kritikk om jeg skal overleve som artist. . Han var skikkelig knallhard, men det var det jeg trengte å få høre. På slutten sa jeg det til han, at jeg synes at jeg er blitt bra på å takle kritikk. Da sa han ”du er ikke blitt bra, men du er blitt litt bedre”.

Skjerming

For å klare det, å slippe taket og takle kritikken bedre, forteller Anniken at hun bevisst trakk seg unna det som ble skrevet i nasjonale, lokale og sosiale medier.

– For å overleve selv har jeg distansert meg fra sosiale medier og kommentarfeltene. Det er noe med det at du kan få ti gode kommentarer, men så er det den ene negative kommentaren du henger deg opp i.

– Hvordan har du tenkt for å jobbe med dette?

– Jeg har måttet tenkt som så at av 3500 søkere til Idol, så kom jeg faktisk til fjerdeplass. Noe må jeg ha gjort rett underveis. Men samtidig klarer jeg ikke helt å se det. Jeg må distansere meg fra kritikken og tenke ”skitt au, sånn gikk det”, og rett og slett gi litt faen.

I tillegg til å trekke seg unna medier, forteller Høve at hun også har gjort sitt beste for å unngå å se egne opptredener.

– Jeg skal se de når jeg blir gammel og bor på gamlehjem. En kompis av meg som bor i Oslo presset meg til å se en den første finalerunden da jeg var på middag hos ham. Da jeg så den klarte jeg selvfølgelig å finne mange feil, så da tenkte jeg at det der skal jeg ikke gjøre igjen. I alle fall ikke på lenge.

Drahjelp

Hadde det ikke vært for venninnen Marlen hadde Anniken aldri endt opp på Idol for egen maskin.

– Hun sa at hvis ikke jeg meldte meg på selv, så kom hun til å gjøre det. Men jeg tenkte at ”haha, det tør hun ikke å gjøre”. Så var jeg på jobb en dag og ble oppringt fra TV 2 som spurte om jeg kunne stille på audition. Jeg tenkte egentlig at det ikke var noe for meg, og jeg har alltid sagt at jeg aldri skal være med på Idol.

Usikker på om hun ville delta endte Anniken opp med å sende en melding til brødrene for å spørre om råd. Da de svarte at hun burde ta sjansen bestemte hun seg for å gjøre som hun sa.

– Men jeg vurderte å avbestille billetten til Trondheim flere ganger, og på selve auditiondagen sa jeg til broren min som var med at jeg ville avlyse og dra hjem. Men det gjorde jeg altså ikke.

– Hvordan var den første auditionen?

– Jeg følte egentlig at jeg ikke hørte hjemme der, alle gikk rundt meg og sang og der satt jeg og så skikkelig malplassert ut. Jeg var så sulten og trøtt. Men selvfølgelig var det tusen nerver. Så da det til slutt var min tur var jeg så lei at jeg tenkte det bare fikk gå til helvete. Jeg var så lei etter å ha sittet der hele dagen at jeg bare sang.

Men istedenfor en tur til helvete endte det hele med en gullbillett til videre i konkurransen.

– Etter det tenkte jeg at ”ja ja, da kommer jeg i hvert fall til å gå ut ved dommerutvelgelsen som var noen uker etter første audition”. Jeg har hele tiden hatt en stemme inni meg som har sagt at jeg ikke kommer til å komme lenger. Men samtidig var det veldig artig å komme hjem med den gullbilletten. Søsknene mine og venninnen min som meldte meg var på besøk, vi drakk champagne og samboeren min hadde laget en marsipankake som han hadde pyntet med et stort hjerte som det stod Kurt Nilsen inni.

– Er du en pessimist?

– Ja, skikkelig. Jeg tar sorgene på forskudd.

Familiearven

Nå er hun tilbake i Hognfjorden, hvor hun bor sammen med samboeren Harald Jobsen og barna Ragnar (5) og Oline (2). Ifølge Anniken har det gått bra å være borte fra familien, men hun tror ikke at barna egentlig har forstått hva som foregikk.

–Da jeg gikk ut forrige lørdag hadde visst Ragnar blitt forferdelig lei seg, hylt og skreket. Jeg tror ikke han helt forstod at jeg da skulle komme hjem, han trodde det skulle skje noe annet, at jeg kom til å bli værende i Oslo. Men han har sagt at når han blir stor så skal han reise på Idol. Og jeg merker det på han i den siste tiden at han har fått en veldig interesse for musikk. Han kan ta telefonen min og øreklokkene og sette seg og høre på musikk. Da kommer han med låter som det er utrolig lenge siden jeg har hørt på sånn skikkelig. Gammel, ordentlig progressiv hardrock. Så kommer han til meg og sier ”mamma, har du hørt den her?”. For et par dager siden hadde han sittet og hørt på gammel Dio.

– Hvordan tror du at barna ville beskrevet deg?

– Jeg får daglig høre at jeg er veldig streng, i alle fall fra han eldste. Jeg er nok litt strengere enn faren.

– Er du streng som lærer også?

– Ja, det henger nok i hop.

Tilbake til hverdag

Nå har hun vært tilbake i Hognford siden onsdag 3. desember. Til helgen bærer det på nytt tilbake til Oslo, for en siste Idol-opptreden sammen med de andre deltakerne.

– Jeg tror ennå ikke at jeg helt har landet. Det var godt å se igjen alle elevene og arbeidskollegaene. Samtidig følte jeg på en måte at jeg har begynt i ny jobb, for bare på to måneder har det skjedd så mye som jeg ikke har fått med meg. Under Idol lever man ikke i virkeligheten, men i en boble. Så det har vært greit å komme tilbake til hverdagen og få en ”reality check”. Det er kanskje ikke verst for meg som har en jobb med flotte elever og gode kollegaer som står og venter på meg på Maurnes skole.

Exit Idol

Før hun røk ut måtte Anniken gjennom flere runder hvor hun var en av finalistene med færrest stemmer. Den første gangen beskriver hun som forferdelig, men at det etter hvert gikk bedre. Da hun til slutt røk ut var hun forberedt på det.

– Det var min tur, og det var greit. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å ryke, men samtidig måtte noen gjøre det. Men jeg hadde gjort det bra og fått god kritikk, så da tenkte jeg at det var greit å ryke. For hvis jeg hadde gått ut etter å ha gjort en dårlig jobb, da tror jeg at jeg ville fått det knalltøft. Da hadde jeg virkelig kommet til å gruble og klandret meg selv, i tillegg til å ha følt at jeg hadde skuffet alle de hjemme som har stemt på meg.

– Er det noe i livet du skulle ønske at du hadde gjort annerledes?

– Jeg har av og til tenkt at jeg burde ha satset på musikken litt tidligere. Men da jeg var ung hadde jeg alltid i bakhodet at jeg måtte få meg en utdannelse. Fornuften rådet litt over følelsene. Men samtidig tenker jeg det at om jeg skulle ha startet på et tidligere tidspunkt er det uansett umulig å vite hvordan det hadde gått, og da hadde jeg kanskje heller ikke sittet med de to ungene mine. Så jeg vil ikke si at jeg angrer på noe, sier Anniken.

Portrettet sto først på trykk i SortlandsAvisa 11. desember 2014.