Han liker at det han putter i kjeften er selvfanget, rent og ordentlig. Ikke fullstappet med kjemikalier og drit fra industrien, som han selv beskriver det. Det er sjeldent han kjøper kjøtt eller fisk i butikken, men skaffer det heller selv på jakt etter rein, elg, sel eller villsvin.
– Flere jeg kjenner kaller meg mammutmann, sier han, og ler.
Overbærende mor
At han en dag skulle enda på Sydpolen, krysse Atlanteren i seilbåt, eller krysse Grønland to ganger, visste nok ikke mamma Turid, da hun sa til 15 år gamle Lars Oven at «du får bare gjør det». Han skulle ut på tur, og etter en liten krangel måtte hun erkjenne at hun måtte slutte å bekymre seg.
– Min kjære mor er et fantastisk menneske. Hun har vært veldig overbærende med alle mine ting i livet. Hun var jo ikke happy da jeg skulle krysse Atlanteren i seilbåt, eller jubler for mine ekspedisjoner. Men hun vet jo at jeg gjør det uansett, for jeg er så jævlig sta, sier Lars Oven.
Naturhøvding
19. juni landet Lars Oven i Norge, etter 43 dager over Grønland, denne gang på det bredeste. Med 220 kilo mat og utstyr i pulkene, har han gått og kitet over den store grønlandsisen, fra øst til nordvest, sammen med venninna Cecilie Rydberg.
– For enkelte er det kanskje spesielt. Jeg synes det er helt innlysende at man kan gjøre noe sånt, sier Lars Oven.
De prøvde å bestige de tre høyeste fjelltoppene nord for polarsirkelen. De nådde toppen av det høyeste, Gunnbjørn fjeld, men fant det best å snu på grunn av risikofylt føre på de to andre. De la av gårde mot innlandsisen, og målet i Qaanaaq på Grønlands vestkyst.
Der de forflyttet seg fra fjellene i øst og opp på innlandsisen, har ingen før gått. Det finnes ikke data for området, kun vage kart. Det var svært vanskelig å danne seg et bilde av hvordan det er. Med lite hjelp fra vinden, samt tunge pulker, følte de at de jobbet seg i hjel, kun for å forflytte seg 12-13 kilometer om dagen.
– Grønland er feil sted å tro at du kan styre naturen. Naturen er høvding der, sier Lars Oven.
Riktig fokus
Fokuset lå hele tiden på å flytte den ene foten fremfor den andre. Gjør man det mange nok ganger, kommer man fram. Heldigvis løsnet det. På isen fikk de hjelp av vinden. Og humøret var hele tiden på topp.
– Man må holde fokus. Gjøre oppgavene. Kom deg på jobb.
Fokuset er spesielt viktig på ekspedisjoner som denne, med så mange faktorer som man ikke selv rår over. Som da orkanen blåste rundt teltdukene i 1,5 døgn. Da forberedte de seg i god tid, brettet opp ermene og bygde en levegg rundt så mye av teltet som mulig.
– Den leveggen bygde vi for livet. Egeninteressen av å bygge en bra levegg er bra. Det ligger én ting i potten, og det er livet ditt. Det er kun du, spaden og naturen.
Med et fort av snø rundt 180 grader av teltet, stolte turfølget på at vinden ikke kunne gjøre noe.
– Vi lå og flirte. Det blåste så mye at vi måtte rope til hverandre for å høre.
Men at de hadde flaks, vil han ikke være med på.
– I ydmykhetens navn, så er det dyktighet. Jeg kan ikke forholde meg til flaks.
Uten børste og hvitløk
Selv om de på et tidspunkt var usikre på om de kom til å klare å gå hele veien til Qaanaaq, målet 2.500 kilometer unna, gikk alt etter planen.
Mye tid i forkant gikk på å planlegge hva de skulle ha med seg av mat og utstyr. Det var en vanvittig god jobb, som de selv mener er hele suksessen. De brukte alt de hadde med, og det var ingenting de savnet.
Bortsett fra hårbørsten til Cecilie, som ble igjen på Island.
– Jeg måtte klippe håret hennes med kjøkkensaks da vi kom frem, sier Lars Oven.
– Vel, det var en ting til. Jeg gikk tom for hvitløkspulver fire dager før vi kom ned. Og så hadde jeg med litt for mye rosmarin, sier han og ler.
Målbevisst
Når Lars Oven bestemmer seg for noe, fullfører han. Helt etter planen, selvsagt. Slik var det også da han som 20-åring bestemte seg for at han skulle bli redningsmann på Sea King.
Rundt 30 personer har samme i yrke i Norge, og nåløyet for å komme inn er trangt. Målbevisste Lars Oven jobbet seg gjennom sykepleier- og ambulanseutdanning, jobbet i forsvaret, blant annet utstasjonert i Afghanistan, Midtøsten og på Balkan, samt jobbet tre år på kystvakthelikopteret.
– Siden 2008 har jeg jobbet i redningstjenesten. Jeg er så privilegert som får mulighet til å utføre denne jobben, sier han.
Det er et stort sikkerhetsfokus i Luftforsvaret. Marginene er små, og de har ikke råd til å gjøre så veldig mye feil.
– Jeg er på ingen måte en feilfri person, men når jeg er på jobb på redningshelikopteret, jobber jeg med marginer på en helt annen måte. Konsekvensene av å gjøre feil kan være fatale.
Selv er han en praktisk type, og styrer i det lengste unna arbeid på datamaskiner.
– Jeg liker å forholde meg til faktiske forhold og praktiske ting. Jeg kunne aldri hatt slipsknuten i kveleposisjon, og gå fra møte til møte med ei mappe i hånda.
Men - ydmykt nok - understreker Lars Oven at det er flere ting han ikke kan.
– Ja, for eksempel å spille gitar, eller å bøye meg for å ta på tærne uten å bøye knærne, sier han.
Tragedier
Som redningsmann møter han mange tragedier på jobb. Han forholder seg ofte til døden, som å hente ut døde kropper fra snøskred. Gjerne flere samtidig. Mennesker på hans egen alder.
– Det kunne vært meg og mine. Men jeg har evnen til å la være å bry meg for mye når det ikke går bra. Jeg tenker at de var på feil sted, og gjorde feil vurderinger. Det er tragisk, men jeg kan ikke drasse på det. Det endrer ingenting.
Det å ha jobbet med akuttmedisin, liv og død siden han var 18 år, har vært med å gjøre han til den beinharde realisten han er.
– Det er en av mine styrker. Det er kun tre sannheter i livet; fødsel, skattebetaling og døden. Det e ikkje kødd en gang! Alt annet er variabler. Det har jeg blitt innforstått med, og det er viktig å ha med seg på tur.
– Folk som ikke kjenner meg så godt, kan tro at jeg kan være kald og hard fordi jeg tør å ta realismen i min munn. Men egentlig er jeg i høyeste grad en følelsesperson og en omsorgsperson, sier Lars Oven.
Dyrekjøpt erfaring
Det er nemlig ikke uten grunn at han har valgt sitt yrke. Han møter folk som ofte går fra å være helt frisk, til å bli akutt syk eller skadd.
– Jeg må klare å se de der de er, ikke ta de for å være «enda en pasient». Det er min fordømte plikt å levere en god tjeneste til deg som skattebetaler, fordi jeg er tiltrodd tillit i denne jobben. Det er jeg ydmyk for, og det tar jeg alvorlig, fordi jeg tror jeg er flink til å være til stede for pasienten.
Lars Oven understreker at det tragiske er bare en liten del av jobben. Fremfor alt er det de positive, hyggelige og gode opplevelsene han tar med seg. De personene de berget, de gangene det gikk bra, overskygger det negative.
Samtidig henter han dyrekjøpt erfaring i andres ulykke.
– Min jobb er basert på andres «fuck ups». Det gir meg garantert den beste erfaringslæringa, men samtidig er det den mest dyrekjøpte. Jeg får lønn for å dra ut og se på erfaringslæring som andre gjør seg.
Livsnyter
Med lange økter på jobb, blir det også lengre sammenhengende perioder med fri.
– Hva gjør du da?
– Da koser jeg meg kliss i hjel, og gjør det hjertet vil.
Hjertet vil ofte på tur, med kajakk, på jakt i inn- og utland, eller snekre på huset han kjøpte i Djupfjorden for 3,5 år siden. Der snur han døgnet etter Hurtigruta – legger seg når den går nord, og står opp når den går sørover – og nyter dagene til det fulle.
– Jeg er så innforstått med at livet er ferskvare. I jobben ser jeg ofte at det kan snu. Ingen som dør i en ulykke hadde planlagt det. Det er lenge siden jeg skjønte at det like godt kan skje meg. Derfor kan man ikke spare på den gode vinen.
– Jeg kan spise en treretters alene på en helt vanlig tirsdag. Hvorfor? Fordi det var tirsdag. Mange skal spare det til en annen gang. Men det er så mange som aldri får oppleve en annen gang.
Å kaste bort dagene med å se på tv, har han ikke tid til. Selv mener han at som snart 40-åring, lever han på overtid.
– Livet er for kort for å ha det middels. Jeg er nå nærmere død enn fødsel, og har ikke tid til å gå rundt grøten. Om jeg gjør ting med kroppen min som tar fra meg et leveår her eller der, så lenge jeg har det gått så lenge jeg står i sandalene. Ikke vent med alt. Vi er allerede på overtid.
– Og du, drit i været. Været er alltid verst innenfra. Den dagen du har vært så mye ute at du har skjønt det, driter du i det. Da går du bare over dørstokken og ut.
Nye eventyr
Lars Oven stikker alltid innom mammaen sin på Kjerringneset når han kommer forbi.
Han snakker varmt om oppveksten, med nærhet til familien. Først bestemoren, så moren, som en bauta i heimen.
Han vokste opp i fjæra, uten EU-sand og EU-lekestativ. Evolusjonsteorien, survival of the fittest, sto sterkt for han.
Han fikk frie tøyler til å utfolde seg, men å hoppe på isflakene på havet, var ikke lov.
– Det gjorde vi jo selvsagt likevel. Men jeg ville ikke komme hjem blaut, for da måtte jeg fortelle at vi jo hadde hoppet på isflakene. Så jeg tente bål og tørka læstan.
Med 8-10 år i operative avdelinger i Hæren, ble han enda mer feltdyktig. Totalpakka gjør at han mestrer det å krysse Grønland, uten å se problemer eller stress.
– Jeg har kost meg i hjel i 50 dager på denne turen! Jeg registrerer ord som bragd og prestasjon, men klarer ikke å ta det til meg. Jeg gjennomførte bare som jeg planla.
Da han nå kom hjem etter ekspedisjonen på Grønland, mente mamma Turid at nå måtte han vel være ferdig.
– Men jeg sa: «Mamma, tenk på det. Jeg har hatt femti døgn på å pønske ut en ny tur», sier Lars Oven og ler rått.
Da han sto i Baffin Bay på vestkysten av Grønland, så han over mot skyene over fjellområdene helt nordøst i Alaska.
– Da tenkte jeg: «Der har jeg ikke vært». Så får det være siste ord.