Mandag 22. desember hadde Høve sin siste arbeidsdag ombord på redningsskøyta RS 107 «Knut Hoem», som ligger stasjonert på Myre. Høve, som fylte 60 år lille julaften, ser frem til å bli pensjonist. Likevel er det med en viss vemodighet at han nå har lagt 37 år som skipper og redningsmann bak seg.
– Litt vemodig er det etter å ha vært i jobben så lenge. Samtidig var dette rett tidspunkt å gi seg på. Med så lang fartstid i selskapet som jeg har nå, kan jeg ta ut full tjenestepensjon, forteller han.
Eller det vil si, helt ferdig er han sannynsligvis ikke, ennå.
– Det blir nok til at jeg tar noen vikaroppdrag i ny og ne, når de trenger folk, sier Høve, som understrekerer at han først og fremst har planer om å være pensjonist, med alle fordelene de fører med seg.
Tilfeldig
Høve startet i redningsselskapet i januar 1978, i en tid da Oddvar Nordli var statsminister, ABBA fortsatt var en av verdens største popgrupper og en liter melk kostet 1 krone og 69 øre. 60-åringen forteller at inngangen til Redningsselskapet var ganske tilfeldig.
– Jeg drev fiske på regnnotbåter, men så ble det dårlige tider, særlig med loddfiske. Dessuten var ikke båtene egnet lenger. Tilfeldigvis kom jeg i kontakt med skipperen på redningsskøyta i Honningsvåg, som anbefalte meg å sende søknad til Redningsselskapet, noe jeg gjorde høsten 77.
I romjula samme år ble jeg oppringt og spurt om jeg ville ha jobb. I januar startet jeg på redningsskøyta «Halten», som den gangen lå ved Sætervika. Slik startet historien, forteller Høve.
Fant seg til rette
Høve fant seg til rette i jobben fra dag en.
– Jeg kom i lag med flotte folk. Skipperen var en god mentor og slapp meg mye til i styrhuset, og ikke minst når det gjaldt å bruke utstyret om bord. Det gjorde at jeg kom raskt inn i det. Dessuten hjalp det at jeg hadde erfaring som styrmann, sier han.
Selv om Høve raskt ble dus med både utstyr og besetning, har gjentatte ganger opplevd at det som en gang var moderne, etter hvert gikk ut på dato. Han rister på hodet over den teknologiske utviklingen.
– Det er helt enormt. Da jeg startet hadde vi for eksempel en gammel radar, og da det var sjø og båre så vi ingen ting. Løsningen var derfor å bruke radiopeiler, sier han.
Det store teknologiske gjennombruddet kom først tidlig på 90-tallet. Da var det duket for satelittnavigasjon og kartplottere.
– Utviklingen av kartplottere har vært revolusjonerende. I tillegg går båtene i dag mye raskere, rundt 25 knop, mot rundt ti knop da jeg startet, slår Høve fast.
Oslofjorden
Etter et langt liv på havet har Høve opplevd det aller meste, de fleste steder. Det finnes knapt en stasjon i hele Norge han ikke har vært utstasjonert i embets tjeneste.
På spørsmål om redningsaksjonene har forandret seg noe når det gjelder oppdrag og utførelse, er svaret nei. Men når man derimot snakker om geografiske forskjeller på type oppdrag, finnes det noen klare tendenser.
– Her må vi gjøre et skille. Du har Nord-Norge på den ene siden, og Oslo-fjorden, og sørlandet, på den andre. De er to forskjellige verdener, sier han.
Høve jobbet i Oslofjorden fem somre på nittitallet. Oppdragene han var med på da, var av en litt annet art enn det han var vant til.
– Her oppe tilkalles redningsskøyta bare når det er høyst nødvendig. Der nede roper de på hjelp bare dregen har satt seg fast i båten. Eller når de har brukt opp strømbatteriet etter å ha lagt i uthavn hele helga. Det er faktisk sånn det har blitt, sier han, litt oppgitt.
Tøft liv
Å jobbe på en redningsskøyte kan være en berg og dalbane på det emosjonelle plan. For selv om det bergingsaksjonene vanligvis ender godt, er ikke det alltid tilfellet. Da hender det at man ser døden i øynene. Ifølge Høve er det noe man aldri blir vant til.
– Når du har en slik jobb må du være forberedt på å plukke opp døde folk. Du må rett og slett tåle å se blod. Her på yttersida av Myre har vi ikke vært forskånt fra å gjøre nettopp det. Det er med på å prege deg som menneske, sier han ettertenksomt.
– Har du noen gang vært redd når du har vært ute på oppdrag?
– Nei. Merkelig nok aldri. Jeg har alltid stolt på utstyret vi har hatt med oss. Dessuten er det ikke tid til å tenke på frykt og redsel når man er midt opp i det, sier han.
Bølger høye som hus
For Høve har saktens opplevd værforhold ute på havet som kunne skremt livskiten ut av den mest erfarne sjømann.
– Jeg har for eksempel opplevd bølger utenfor Nyksund som har vært høye som hus. Og jeg husker særlig godt hvordan det var å være ombord i de gamle stålbåtene i røft vær. Når du fikk en storsjø over deg ble det helt stilt. Båten ble nesten begravd. Alt stopper opp, så kjenner du at båten begynner å riste på seg mens den er på vei opp igjen. Det var en spesiell opplevelse, men jeg ble aldri skremt, forteller han.
Gladhistorie
Den 37 år lange yrkeskarriere har bestått av atskillig mer enn bare død og fordervelse. Høve minnes også flere såkalte gladhistorier. En av dem har festet seg særlig godt til minne, nemlig søket etter den da 98 år gamle Ivar Søreng, i Gavlfjorden.
– Vi regnet med at mannen var død, noe Hovedredningssentralen hadde forberedt oss på, sier han.
Da de etter hvert fikk øye på Søreng, var han i høyeste grad levende, og satt fremst i båten sin og rodde.
– Gjett om det var jubel i styrhuset da vi oppdaget at han var i live. Da vi skulle ta kallen ombord viste det seg at han var så stiv at han ikke klarte å reise seg. Jeg måtte derfor løfte han i samme posisjon som han satt. Etter en matbit og helseundersøkelse, viste det seg at han var i fin form. Så det var litt av en gladhistorie, smiler Høve.
Lange skift
Arbeidet ombord på redningsskøyta innebærer maratonskift. Et mannskap på tre, inkludert skipper, styrman og maskinist, er på jobb fire uker i strekk.
– Vi har lange økter. Skal vi sammenligne oss med andre blålysetater er det ingen som har så lange turnuser, selv ikke ambulansebåtene, forklarer Høve, som gjerne hadde sett at turnusene var kortere.
– Fordi det hadde ført til lavere sykefravær. Sykefraværet i Redningsselskapet er høyt. Nå i desember for eksempel, ligger to-tre båter i opplag på grunn av mannskapsmangel.
Å få folk til å gå ekstra er vanskelig. Jul og nyttår er hellig for folk. Men skulle vi hatt kortere turnus hadde det blitt dyrere for rederiet. Her på båten har vi for eksempel to fra Færøyene, og det sier seg selv at det koster å frakte dem til og fra, sier han.
Familien hjemme
Mens fire ukers skift kan virke avskrekkende for mange, var det bare blåbær sammenlignet med situasjonen i «gamle dager». Turnusen da inkluderte to måneder på og en måned fri. Høve, som har to sønner og en datter, forteller at han av og til har følt seg som en fremmed når han har retunert hjem etter en periode på sjøen. «Nå kommer pappa hjem og lager rot i systemene våre igjen», uttalte en gang ett av barna da han kom hjem på permisjon.
– Det blir litt sånn, men man blir vant til det. Og ikke minst så blir sjømannsenkene veldig selvstendige. De må gjøre alt i hjemmet, fra å betale regninger til å skifte pakninger i krana, peker Høve på, og presierer at det alltid har vært litt tyngre å reise ut igjen enn det har vært å komme hjem.
Tett
Å bo tre mann sammen i en liten båt, i en hel måned, er ikke for personer med klaustrofobi og dårlige nerver.
– Vi lærer hverandre å kjenne på godt og vondt. Når man er ute på havet er det viktig å snakke samme språk. Kjemien må stemme, eller så blir det vankelig, sier han.
– Har du opplevd at kjemien ikke har stemt?
– Ja, det har jeg, og det er ikke noe hyggelig. I slike situasjoner er det bare en løsning, en må ut, og det kan ikke være skipperen.
Høve karakteriserer seg selv som en person med godt humør, en egenskap han mener er viktig i hans yrke.
Han får støtte fra ambulansearbeider Vidar Johansen, som er innom for å hilse på.
– Det er ingen sure miner fra den karen. Han er alltid i godt humør, sier han.
Pensjonist
Det gode humøret har han tenkt å ta med seg inn i pensjonisttilværelsen, som i lesende stund har vart i omtrent tre uker. Han legger ikke skjul på at han vil savne miljøet ombord på «Knut Hoem».
– Jeg kommer til å savne både miljøet og de som jobber her. Dessuten har jeg blitt kjent med mye folk på Myre. Jeg har trivdes veldig godt. Det er kort vei å reise, både ombord og på land. Men det skal også bli godt å....
– Å bli kvitt oss?, kommer det kvikt fra Johansen.
– Nja. Men det er klart at når lavtrykkene står i kø, kan man bare dra dyna over hodet.
– Hva skal du bruke tida på nå da?
– Båt har jeg jo, så det blir en del fiske. Dessuten liker jeg å gå på jakt.
– Det blir kanskje mer familietid også?
– Ja, jeg venter snart det syvende barnebarnet. Å tilbringe tid sammen med dem er en gudegave. Så det ser jeg fram til. Jeg tror faktisk at pensjonistlivet blir fint, slår Bjørn Roald Høve ettertrykkelig fast.
Portrettet var første gang på trykk i SortlandsAvisa 3. januar.