– Jeg vil ikke akkurat kalle det et comeback, jeg har jo aldri slutta.
Det sier Pia Nic Gundersen sin første konkurranse. siden hun røk korsbåndet på Strynfestivalen for to år siden. «Vågå Freeride», som finner sted i Vågå i Gudbrandsdalen i mars, er ikke på verdenscup-nivå, men konkurranse blir det. For selv om hun sier hun er ferdig som proff frikjører, vil ski være en viktig del av livet fortsatt.
For å forstå lidenskapen til ski må vi gå tilbake til begynnelsen.Helt fra hun fikk sine første ski da hun var to år, så har ski hatt en sentral rolle i hennes liv. Først nå, i en alder av tretti, begynner hun å få ro i ræva. Hun har slått rot i Ålesund hos sin forlovede, Marius Lunde Pettersen.
– Jeg trives veldig godt i Ålesund. Det er en fantastisk fin by som gjør at jeg kan kombinere jobb, liv med Marius og det stå på ski, sier Pia og fortsetter:
– Om jeg først skulle slå meg til ro en plass, så måtte det være her. Naturen er jo mye som det jeg er vant til med de fantastiske Sunnmørsalpene som er rett utfor stuedøra. Sånn sett kunne det knapt blitt bedre.
Til daglig jobber Pia i dag som annonseselger i ukesavisa «Nytt i Uka» i jugendbyen. Ski er fortsatt en stor del av livet hennes, men ikke i så stor grad som før.
– Jeg skulle gjerne hatt mye mer tid til ski, men noe blir det, sier hun.
Les også: Gjør konkurransecomeback
Rød, blå, rød, blå
Vi spoler tida tilbake 28 år. Julaften 1987 så finner vi en to år gammel Pia Nic Gundersen som åpner en avlang julegave. Det var et par ski. Lite visste nok foreldrene om hva denne gaven skulle gjøre for å inspirere henne til et liv på to planker.
– Fra jeg fikk de første skiene så var jeg hekta. Vi var en familie som var mye ute. Jeg hadde venner som også likte å være ute.
Dermed ble det mye ski på gode, kalde vintere. Etter hvert bar det også opp i alpinbakken.
– Jeg begynte å konkurrere da jeg var ti år gammel. Fra da av dreide alt seg om hundredeler. Om rød port, blå port, rød, blå, rød, blå. Alt jeg tenkte på, hele mitt fokus gikk på å komme fortest mulig ned. Det var en kamp mot meg selv og mot hundredeler.
Dette var fokuset til Pia i ti år. Målet var landslaget og verdenscupen. Men en dag sa det bare stopp.
Les også: Sortlandssøsken i vinden
– Drittlei
Året var 2005 og Pia hadde mistet motivasjonen. Det ble ikke satset mye på jentene som var rett under landslagsnivå i Norge. Pia måtte gjøre noe for å få tilbake gnisten. Dermed betalte hun seg inn på et privatlag som skulle ha base på Geilo.
– Jeg betalte meg inn med 60.000 kroner i egenandel. Innbetalingen av egenandel ble gjort tidlig på høsten, med lovnader om at dette skulle holde for å dekke alle utgifter i forbindelse med trening og konkurranse kommende sesong. Resten skulle laget skaffe gjennom sponsorer.
Dette skjærte seg fullstendig, og ved juletider fikk Pia beskjed om at pengene dessverre ikke kom inn, og at hun og de andre på laget måtte belage seg på å dekke kommende utgifter selv.
- Mine egne 60.000 hadde da forsvunnet i sluket, og jeg stod totalt på bar bakke.
Men på samling merka Pia at noe hadde endra seg oppe i hodet. Gleden ved å stå på ski var borte.
– Jeg gikk ut av bakken midt i ei trening. Jeg husker jeg tenkte ”Dette gidder jeg ikke lenger». Og det var det, sier Pia og innrømmer at pengekaoset i det private laget nok var siste dråpen som fikk begeret til å renne over.
Treneren hennes Arne Olsen, pioner i alpin sammenheng, mangeårig sjef og primus motor for Narvik Skigymnas, fikk henne på andre tanker.
– Han sa jeg ikke kunne gi meg nå. Det var tross alt NM på «hjemmebane» i Narvik det året. Det skulle skje i mars. Dermed tok Pia helt fri fra ski i en måned. To uker før NM begynte hun å trene. Det endte med gull i Super G. Dermed kunne hun gi seg på topp.
– Jeg vil ikke si jeg ga meg på topp, men jeg ga meg med en god opplevelse, sier hun.
Fant igjen gleden
Sesongen etter fant Pia igjen frem skiene, men da et par nye typer ski.
– Jeg tok en sesong på telemark etter det. Jeg tenkte jeg kunne finne større glede i å finne på noe nytt, men med ski på beina, sier Pia.
I Narvik fant hun likesinnede. Folk som var glad i stå på ski, men som likte friheten.
– Jeg kom inn i et bra miljø i Narvik med sterke frikjørere. De ga meg klar beskjed om at om jeg skulle være med de, så måtte jeg droppe telemarkskiene og gå tilbake til alpinski.
Slik gikk det også. Pia kjøpte seg et par frikjøringsski. Og i dette miljøet, med disse menneskene og disse skia, fant Pia igjen gleden med å stå på ski. En frikjører ble født.
Veien til verdenstoppen
Etter et par år med frikjøring var lidenskapen og gleden med å stå på ski tilbake. Konkurranseinstinktet likeså. Pia deltok på et par Norgescup-renn og likte det og gjordet det resultatmessig godt.
I 2010 skulle hun få prøve seg mot verdenseliten. På denne tiden tilbrakte hun to måneder i Chamonix. Her ble hun kjent med en av Norges pionerer innen frikjøring, nemlig Fred Syversen Han mente Pia kunne hevde seg internasjonalt og skaffet henne et såkalt Wild Card til verdenscuprennet i Chamonix i samme periode. Pia ble kastet ut i det. Om livet til Pia hadde vært en amerikansk film, ville hun kjørt i Chamonix, vunnet konkurransen og giftet seg med Fred Syversen. Men siden livet til Pia ikke er en amerikansk film, gikk det motsatt vei.
– Jeg starta og tabba meg skikkelig ut. Skikkelig nybegynnerfeil. Jeg kjørte feil og sto helt fast. Jeg sleit meg gjennom, men tenkte jeg dreit meg ut og at jer dermed hadde brukt opp min ene sjanse, sier Pia.
Det skulle gå ei stund før Pia fikk sjansen til å bli med verdenseliten igjen.
Toppen av verden
Etter et par år i Norgescupen, ble Pia bedre og bedre. I 2012 ble hun med på kvalifiseringsturneen til World Cup. Det endte med at hun kvalet inn til verdenscupen i 2013. Tre år etter nedturen i Chamonix var hun inne i det gode selskap.
Med denne bragden åpnet en ny verden seg for Pia. Den sprudlende og blide jenta gjorde seg bemerket med smil, utstråling og gode resultater.
I 2013 ble hun nummer to i totalt i verdenscupen, mens hun ble nummer tre totalt året etter.
– Siste internasjonale konkurranse jeg kjørte vant jeg. Da stod jeg øverst på pallen i det som blir regnet som den gjeveste frikjøringskonkurransen i verden; Verbier Extreme, som også er finaleavslutninen for worldtouren.
I denne perioden reiste Pia verden rundt med idretten sin.
– Vi var en del i USA og Canada, flere ganger i Sveits, Italia, Frankrike og Østerrike. Det var en fin periode med mange fine opplevelser.
Den mest eksotiske opplevelsen minnes Pia var det å filme skifilm i Russland.
– Vi var helt øst i Sibir, til Kamchatka og spilte inn film. Det var som å reise tilbake i tid, til den kalde krigen. Det var fascinerende å oppleve.
Friheten
Selv om Pia gjorde det godt i sin nye idrett, så er det ikke resultatene som har festet seg mest til hukommelsen. Det var opplevelsene.
– Det å frikjøre kan ikke sammenlignes med å kjøre alpint. Jeg elsker konkurranseformen i frikjøring. Greit nok, det er dommere sin subjektive mening som avgjør resultatet ditt, og det er ikke alltid du er enig med dommeren, sier Pia og fortsetter:
– Men det med resultater kom litt i andre rekke. Det jeg elsker med frikjøringskonkurransene er at du får ei fjellside. Du får bilder av den og du bruker en dag til å se på den på bilde og ved å studere den i kikkert. Du blir intimt kjent med den fjellsida og velger deg ut ei linje. Det er en utrolig opplevelse fra du begynner å studere fjellsida, til du kommer i mål.
For de som har sett på frikjøring, kan det kanskje virke som total galskap. For Pia har det likevel aldri føltes som noe farlig å slippe seg utfor ei loddrett fjellside med et par planker på beina.
– Det ser mer ekstremt ut enn det er. Ei fjellside ser mye brattere ut fra den «rette» vinkelen enn den egentlig er. Det kan kanskje virke ekstremt for mange, men for meg var det aldri det. Det har aldri vært ekstremt, men nå har jeg kjørt ski så lenge, så det er vanskelig for meg å sette meg inn i andre sine sko og hvordan de ser på det, sier hun.
Frykten
Til tross for denne fryktløsheten så har Pia vært oppe i situasjoner hvor hun har vært redd.
Den nyligste skjedde i Sogndal i fjor. Hun og en gruppe venner var på tur. Skredfaren var moderat og alle var erfarne frikjørere.
– Vi havnet i en situasjon hvor vi var i overhengende fare i en times tid, minnes Pia.
– Vi var på tur ned ei fjellside. Vi tok alle forholdsregler og gjorde alt rett. Vi kjørte en og en, stoppet på et trygt sted og samlet oss. Mens vi da står på den trygge plassen og akkurat har samlet oss, raser alt rundt oss.
Hele sida fra under der Pia og vennene sto, raste.
– Hadde vi ikke stoppet opp hadde vi vært midt oppe i det.
Erfaring gjorde at de valgte å gå samme vei tilbake som de kom. Det ble et blodslit, men de kom seg i sikkerhet.
Andre ganger Pia har vært redd, har vært under filminnspilling.
– I film og fotooppdrag har man litt ekstra press på seg. Det er fort mange penger inne i bildet, og en har kanskje den ene sjansen, den ene timen hvor forholdene er optimale for å gjøre et opptak. Men så føler du at det ikke er forsvarlig, og må si nei.
Det gjorde Pia en gang, i Sibir.
– Det var en dag med helikopter, filmteam og mange ting på gang. Det endte med at vi kom tilbake uten noen opptak. Det var veldig kjipt der og da, men i ettertid er jeg glad for at jeg sa nei. Jeg stolte mer på mine egne vurderinger enn andre sine, sier hun.
Skaden
Etter sesongen 2014 følte Pia seg nesten uskadelig. Aldri før hadde hun skadet seg. Det førte til et overmot som skulle koste henne et år på sidelinja.
I juni 2014 var hun på skifestival på Stryn. Under en uhøytidlig konkurranse på råtten sommersnø feilberegnet hun et hopp, den tunge snøen førte til at den ene skia ikke løste ut. Resultatet var avrevet korsbånd.
– Jeg skulle klarere et klippeparti og visste innerst inne at jeg ikke kom til å klare det. Men jeg ble litt overmodig, landa på en snøkant og fikk ei vridning, forklarer Pia.
Der og da tenkte hun det ikke var så ille. Sjokket var derfor stort da legen kom med dommen.
– Da legen sa korsbåndet var revet og jeg var ute i minst et år, var jeg sjokkert, sier hun.
Trives
Selv om skaden kom på tampen av sesongen, på siste tur, så har det ikke vært bitterhet i tankene til Pia. Noe av æren for det kan ligge hos forloveden Marius Lunde Pettersen
– Jeg traff han like etter skaden, så har egentlig vært nyforelsket i skadeavbrekket, sier Pia.
Til sommeren blir det bryllup, og som kjent er det Ålesund som blir fremtida til Pia.
Men hvordan blir så den fremtida?
– I ettertid føler jeg at skadeavbrekket og den tvungne pausen kom på rett tidspunkt. Det førte til at jeg måtte fokusere på andre ting i livet. I dag kjenner jeg at jeg har bevegd meg litt videre i livet. Frikjøring er ikke noe en kan holde på med til en blir seksti heller, sier Pia, før hun retter litt på det hun sier.
– Joda, frikjøring kan jeg nok holde på med til jeg er 60, men livsstilen med å være profesjonell frikjører utelukker mange andre ting som man gjerne vil gjøre før man er 60, sier hun og ler.
Håpet er å få en jobb innefor faget hun er utdannet i, nemlig landskapsarkitektur. Det er et yrke hun ikke har fått tatt fatt på ennå.
Men hva så med fremtiden og ski? Er det helt slutt?
– Ski kommer alltid til å være en stor del av livet mitt. Vesterålen det samme. Jeg kommer til å kjøre en del frikjøringskurs her nede i vinter. Jeg håper at jeg kanskje kan gjøre det samme i Vesterålen. Det hadde vært fint å gitt noe tilbake til Sortland Alpinklubb og alle de fantastiske frivillige der, sier hun.
Så får vi se. Uansett så er jenta fra Sortland ikke ferdig med verken ski, fjell eller Vesterålen.