Ja, kanskje har kjærligheten til ungdomsslagerne bare økt med årene. Den yngste er 68, mens veteranen har fylt 72. Fellesnevneren til pensjonistene i Blue Moon er kjærigheten til - og beundringen til det som ble deres store ungdomshelter - gruppa The Shadows og det de skapte av musikkhistorie.

Med tre gitarer og en trommis la de grunnlaget for det som etter hvert kom av ærerik popmusikk på 60-tallet - også gjennom det vellykkede samarbeidet med Cliff Richard.

– Uten Shadows, ingen Beatles, fastslår sologitarist Frank Antonsen, uten betenkning.

Royer Larsen (bass) og Torbjørn «Tobben» Pedersen (rytmegitar) er hadselværinger, mens Frank Antonsen (sologitar) og Jan Olsen (trommer) er bosatt i Sortland.

Musikk har de alle holdt på med hele livet. Royer var med å starte Zoo og vi kjenner han også fra Banana Airlines, Too Ra Loo og Åtgaum. Men før den tid var han og Tobben medlemmer av The Strangers på 60-tallet.

Les også: Zammen igjen

Akustisk

Frank Antonsen er også en fremragende utøver på klassisk gitar og har undervist mange talenter. Med Blue Moon tar han også frem denne gitaren og byr blant annet på Django Reinhart i en akustisk avdeling.

Jan har spilt trommer i det som har vært at band i Sortland. Han trives også svært godt når det er jazz som utøves.

– Da kan man improvisere mer. Med shadowsmusikken skal det være så nært opp til originalen som mulig, sier han.

The Shadows slo igjennom med melodien «Apache», i 1960 som ble etterfulgt av flere slagere av samme kaliber. Med sine tre gitarer og slagverk skapte de en unik «sound» som mange forsøkte å kopiere. Og aldri har det i Norge vært startet så mange band som tidlig på 60-tallet. Det var instrumentalmusikken som var fellesnevneren.

Ikke før Beatles slo igjennom i 1963 og revolusjonerte popverden, startet nedgangen for Shadows.

For oss som har opplevd de fire «live» vil gitarmusikken deres aldri falme.

Les også: Zoo på Brygga

Fullt hus

Vi møtte Blue Moon på Kulturfabrikken en fredag formiddag, der de serverte en time med lekker instrumentalmusikk. Kun to av låtene hadde ikke Shadows’ signatur.

At hver en stol var besatt viste med all ønskelighet at publikum visste hva de ville få servert. Og det var pensjonistene som rådet grunnen. Her var det få ungdommer å se, kanskje ikke så rart dersom de aldri har hørt om Blue Moon og deres konserter.

– Ikke verst å få applaus når vi tar lydsjekken, kom det fra scenen etter at de aller første tonene av «Spring is nearly here» var servert. Låten passet jo ypperlig på den solrike aprildagen.

Mange ville teste danseformen og både ballader og raske svinglåter fikk det til å kribla i mange bein. Blue Moon ble startet i 1999 og gutta har ingen planer om å gi seg med det første.

– Spiller dere mye ute på lokalene i området?

– Av og til, der vi får lov til å spille. Men vi tar ingen spillejobber i andre etasje, vi må kunne fraktes rett inn, forteller Frank.

Uten vokalist

En gang i uka treffes de fire hjemme hos Royer for å øve.

– Dere har ingen vokale innslag?

– Nei, i noen år hadde vi med Einar Jacobsen fra Bodø. Men det ble for vanskelig å få øvd, så vi satset fullt ut på instrumentalmusikken. Det er fortsatt stor interesse for den. Det rører mitt hjerte når en dame kommer og spør om vi kan spille «Atlantis», en av Shadows største slagere. Så får vi utrolig mange tilbakemeldinger, noe som gleder oss veldig. Så lenge vi har det artig blir vi å holde på. For når vi gleder andre med det vi liker å spille, er vi kjempefornøyde, sier Frank.

Startet Zoo

Bassist Royer Larsen definerer shadowsmusikken på denne måten:

– Det var soundtracket til en hel generasjon. Det var en musikk som festet seg med det samme og er nok forklaringen på at så mange husker og elsker den i dag.

– Men du som har vært og fortsatt er innom så ulike stilarter - går det an å definere sounden?

– Den er så ryddig, velarrangert og har de sterke melodilinjene. Romklangen og ekkoet som de benytter er undervurdert, svarer Royer.

Zoo ble etablert i 1963-64, og fikk virkelig gjennomslag med sin musikk. Også her trakterte han bassen med stødig hånd.

– For meg starta det med Cliff og Shadows. Shadows har ligget i bunnen hele tia. Ja, vi kose oss med Blue Moon-prosjektet.

Royer er opptatt av å ta vare på forsterkere og ekkomaskiner. Helt fra den første Vingtor han kjøpte og ikke minst VOX-forsterkerne som en hver gitarist av et visst format måtte bruke.

At utstyret hele tiden har blitt forbedret høres også gjennom sounden som trylles frem på scenen.

Å fremføre shadowslåter krever sin mann.

– Mange trommeslagere har prøvd seg opp gjenom årene, men takket tidlig nei da det ble for komplisert, sier Royer.