Torsdag var det slutt for SortlandsAvisa, som nesten rakk å fylle ti år.

Det føles rart for oss som var med på å starte den, men virker samtidig riktig. Mer om det litt senere.

Når historien om SortlandsAvisa skal fortelles, er det mange historier. Jeg kunne skrevet mange ord om hva den har betydd for Kenneth, meg selv og de andre som har jobbet i, støttet og lest avisa. Det ville blitt mange, lange og kanskje ikke så interessante ord.

Men de kan egentlig alle oppsummeres i det avisgründer Kenneth Eide Pedersen selv skrev ved 5-årsjubileet i januar 2013:

– SortlandsAvisa er for meg historien om min kjærlighet til den byen vi bor i. Et brennende ønske om å bo i en kommune som ser positivt på fremtiden, som setter sg høye mål om hvilke kvaliteter vi skal ha. En by med vekst og utvikling.

Og det mener jeg avisa gjennom ti år klarte å bidra litt til. Gjennom å være det vi mente byen trengte. Selvsagt gjorde vi mange feil, skrev selvsagt også noen dårlige saker - og ikke minst var det mange vi aldri rakk å lage.

Men særlig det siste er viktig, fordi vi tidlig bestemte oss tidlig for at en liten lokalavis ikke kunne få til alt. Vi måtte være god på noen få ting. Og det vi ville få til, kan oppsummeres i fire punkter:

1. HEIA SORTLAND: Kenneth beskrev det godt selv, om hvordan alle nabokommunene hadde sine lokalaviser. De ropte heia, heia, men det var ingen som ropte «Heia Sortland!». Dessverre - ettersom Heia Vesterålen! selvsagt må innebære å heie på regionsenteret. Slik var det imidlertid ikke i denne regionen.

Så det ville vi gjøre på en måte som bare en lokalavis kan. Gjennom å vise og beskrive Sortlands side av viktige saker. Og ikke minst heie på utviklingen i kommunen og regionsenteret. Det engasjementet som vi nå ser for innhold og utseende i (den blå) byen håper jeg lokalavisa bidro til å skape.

2. HEIA DE SOM LYKKES: En del av det å heie på Sortland handlet også om å fortelle de virkelige gode suksesshistoriene. For eksempel om næringslivet. Men det var framstod nærmest som et tabu å snakke om de som tjente gode penger. Og i denne regionen var det i hvert fall ingen kultur for å skrive om noen som lyktes i Sortland.

Det prøvde vi å gjøre noe med. Vi intervjuet dem som hadde fått til noe. Vi snakket med bedriftene som tjente penger. Og ville de ikke snakke med oss, skrev vi selvsagt om det likevel. Da skjønte de gjerne at det var bedre å ta telefonen neste år.

Slik tror jeg det ble lettere: Både å si at man ville få til noe - og fortelle om det når det ble noe av.

3. HEI TIL KRITISKE SPØRSMÅL: Det samme næringslivet var selvsagt viktige annonsører. Men en avis lever aldri av å blidgjøre annonsørene sine. Det er i hvert fall ikke derfor den blir lest.

En avis lever av å skrive om det som engasjerer leserne - og det innebærer også å stille kritiske spørsmål og sette et kritisk søkelys på personer, bedrifter, politikere og andre. Ja; det er pressens plikt å gjøre det, som det står i Vær varsom-plakaten.

Derfor gjorde vi det fra dag én. Journalistikk handler ikke bare om å fortelle det folk vil si, men stille spørsmålene de helst ikke vil svare på.

Allerede i andre avis 17. januar fortalte vi hvordan Vesterålskraft tapte en anbudskonkurranse, for så å nekte alle andre å utføre arbeid i nettet. Senere satte vi dagsorden i både politikk, næringsliv, byutvikling og frivillighet. Og ikke minst de tette koblingene mellom forskjellige samfunnsaktører.

Slik journalistikk gjør ikke nødvendigvis annonsørene fornøyde. Vi har selvsagt tapt annonsekroner på grunn av journalistikken vår. Noen ganger gjort så «plumpt» at avtalte kampanjer ble avbestilt samme dag som kritisk journalistikk var publisert.

Men i det store bildet er sannheten likevel en annen: Uten denne journalistikken hadde vi ikke hatt tillit, fått lesere og abonnenter. Og da ville det ikke vært noen avis.

4. OG HEIA SORTLENDINGENE: Sist, men ikke minst, ville vi fortelle om sortlendingene. Som 14-åringen Ingrid, hun som på side 2-3 i den aller første avisen i januar 2008 snakket om trening og drømmer for langrennskarrieren. Om basketspilleren Stian, som i det første UNG-intervjuet snakket om at han ville bli kokk. Og vi lot ungdommene selv gjøre disse intervjuene. Det tror jeg var viktig både for våre dyktige frilansere, dem som ble intervjuet og ikke minst våre mange unge lesere.

På portrettplass prøvde vi å fortelle de litt lengre historiene. Gjerne fine menneskesmøter om et langt liv, som da Louise Forselv fylte 100 år og hadde flere igjen. Eller den 203 centimeter lange Håkon Tonulltre Natvig, illustrert med en fantisk fotokollasj fra Ove Aalo. En fotograf som ga oss muligheten til å fortelle historier med en visuell kvalitet langt over lokalaviser på vår størrelse.

Slike fortellinger forandret ikke verden eller Sortland. Men det førte kanskje sortlendingene enda nærmere hverandre.

DEN MEST ÅPENBARE forandringen SortlandsAvisa kom med var selvsagt at kommunen nå fikk to papiraviser. Konkurranse er som oftest bra, og i dette tilfellet ga det et større mangfold, flere historier og andre innfallsvinkler. Det er alltid bra for et lite lokalsamfunn.

Allerede i 2008 var det noen som lurte på hvorfor i alle dager vi skulle starte en papiravis. Jeg mener fortsatt at det var riktig å gjøre.

Og at SortlandsAvisa også har betydd mye for mediebildet og konkurransen i byen og regionen. Det førte for eksempel til at regionavisen måtte begynne å dekke Sortland hardere. Noe som igjen ga mulighet for Andøyposten, Vesteraalens Avis og Øksneseavisa å styrke seg i sine kommuner.

Den var også viktig for det kommersielle samarbeidet mellom de små avisene: SortlandsAvisa sørget for en «fot« i regionsenteret, slik at lokalavisene sammen kunne bli en reell konkurrent og et alternativ for de store annonsørene. Til langt bedre priser enn før.

SÅ ER DET SELVSAGT umulig å vite hvordan Sortland ville sett ut uten SortlandsAvisa.

Det er like vanskelig å spå hvordan det kunne gått om avisa ble videreført. Men dette vet vi: Folk flest konsumerer stadig mer nyheter på nett, de store pengene i annonsemarket går mot digitale kanaler - og vi ser endelig en solid betalingsvilje også for digital journalistikk. Bare for få år siden ville et VOL+ vært en ren utopi.

Det er derfor jeg også forstår hvor riktig det er å legge ned SortlandsAvisa. Fordi det gir flere ressurser, mer innhold og forhåpentlig enda bedre journalistikk på VOL.

Hjertet sier kanskje noe annet, men mediebedrifter kan ikke legge strategier etter følelser. Vi trenger ikke se lenger enn enn til regionens største papiravis for å se hvilke konsekvenser fornektelser og nostalgi gir for bunnlinja.

Og i det bildet kan full gass for VOL akkurat nå bli det nådestøtet som skal til for å endre mediebildet i Vesterålen for alltid.

Så ja, SortlandsAvisa var viktig da den kom. Og den blir minst like viktig når den nå går.