Det er nå vel fire måneder siden kommunevalget. I Sortland valgte de fire rødgrønne partiene å danne et tog som skulle ta kommunen videre. Arbeiderpartiet 8 representanter, Rødt 3, Senterpartiet 2 og lille Sosialistisk Venstreparti med 1 representant skulle sammen gjøre det bedre enn Høyre og Fremskrittspartiet hadde gjort i forrige periode.

Alle hadde vel forventet at Arbeiderpartiet skulle innta plassen som lokomotivfører på dette toget. Men hva opplever man? Som tidligere politiker ser jeg at lokomotivføreren i Sortlandstoget fortsatt heter Ellingsen, ikke Grete, som i forrige periode, men Christoffer.

Lederen for Rødt er en dyktig politiker som nå har inntatt svært mange sentrale posisjoner i Sortland. Han jobber hardt og styrer toget i en helt annen retning enn forrige Ellingsen. Det merkes imidlertid at lokomotivføreren er litt mer utydelig og vinglete enn han var da han kun ledet en tandemsykkel i forrige periode.

Alle tog har en konduktør. Denne rollen har ensomme Oddmund Enoksen i SV inntatt. Han roper og blåser i fløyta si mer enn noen andre. Han skyter litt spurv (les private fysioterapeuter) med kanoner hvis disse ikke er enige i de prioriteringene han gjør fra perrongen sin. Aldri har vi sett en politiker gå slik i strupen på enkeltpersoner og bedrifter. Det kan det bli færre passasjerer av.

De fleste tog har også ei sovevogn. Her ligger den valgte ordføreren og sover sin Tornerosesøvn (les Tove Mette søvn). Hun har ingen vyer for vår kjære kommune, det viktigste var kanskje å bli ordfører. Når Høyre roper utafor kupevinduet samler hun av og til mannskapet sitt og forsvarer seg. Hva som er endestasjonen for toget vet hun ikke, det vet kanskje togføreren og konduktøren.

Noen savner kanskje den siste vogna, den det skulle stått Senterpartiet på. Dessverre har den ennå ikke vist seg. Den har ikke sporet av for den har ennå ikke vært på sporet. Kanskje står den gjenglemt på en stasjon, men det ser ikke de andre partiene. En annen mulighet er at varaordføreren holder ordføreren med selskap i sovevogna.

Da toget startet visste ingen av besetningen hvor de skulle. Nå,  etter fire måneder vet de ikke hvor de er. De vet heller ikke hvor de skal. Om knappe fire år vet de vel heller ikke hvor de har vært.

Jeg ønsker dem som er våken, god tur.