"27 club” er et kallenavn på «klubben» til alle artistene som har gått bort 27 år gamle, som Amy Winehouse, Janis Joplin, Kurt Cobain, Jim Morrison, Jimi Hendrix, Brian Jones og mange, mange flere.
I en serie artikler stiller avisen spørsmål hvorfor rockebransjen er så plaget med rusmidler og tidlig død. Lauvland Pettersen er intervjuet under tittelen: Han maktet ikke rockelivet mer og "- Jeg tenker på kassene med øl og flaskene med vin og sprit som møtte oss på hvert spillested i Europa".
- Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison og Brian Jones var jo først og fremst musikalske forbilder for det de presterte som låtskrivere og musikere. Men typisk for oss unge rockere som kom fra det vi den gang definerte som kjedelige småbyer, kjente vi på denne udefinerte dragningen mot det mystiske, mørke og farlige i rocken, som var alt som Stokmarknes ikke var. At det i tillegg var en slags mystisk dødskult som bandt de musikalske forbildene sammen, gav bare bensin til bålet for det mystiske rockelivet som vi higet etter, sier Lauvland Pettersen til Aftenposten.
Les hele artikkelen her (krever pålogging)
- Romantiseringen om rockemyten og dét det i verste konsekvens kunne føre til, fikk noen skarpe skudd for baugen da jeg fikk nærkontakt med rockelivet, og fikk oppleve livet på veien selv. Selv om det var mange sykt flotte opplevelser, var det hele tiden mye kaos og uro – og etter hvert et liv som jeg fant ut ikke passet for meg, i alle fall da. Og da Frode (Jacobsen, Madrugada) ringte meg den der uforglemmelige solfyllte dagen i Bornholm og sa at Robert (Burås, gitarist i Madrugada, vår anm.) var død, da forsvant i alle fall rockeromantikken med «27 Club» og hele kostebinderiet som dugg for solen helt og holdent for ei lang tid, sier Lauvland Pettersen til avisen.
Avisen spør om han hoppet av Madrugada fordi livet ble for slitsomt. Lauvland Pettersen svarer slik:
- Det spørs hvordan du definerer slitsomt. Det handlet vel mer om intern materialtretthet. Konstellasjonen hadde drevet på i mange år, alltid et element av konfrontasjon og krangling, og det hadde vi klart å leve med så lenge vi var glade amatører og kunne gå hjem og slikke sårene etter kvelden i øvingslokalet. Men når vi skulle leve oppå hverandre i flere hundre reisedager så og si etter hverandre, så kom vel konfliktene, uenighetene i forhold til musikkstil og kanskje også livsstil klarere til syne og mer opp i dagen. Blandet med store forventninger ble det etter hvert for mye. Jeg hadde vel også behov for et mer stabilt liv, og det var tungt å være malt inn i Madrugadahjørnet hele tida. Jeg lengtet etter å være meg selv, og definere seg sjøl. Ikke være Madrugada-Jon hele tiden. Men, til tross for kranglingen og uenighetene som var da, så må jeg påpeke at de gjenlevende fremdeles er blant mine aller beste venner. Og Robert var et fantastisk, snilt menneske, som bestandig tok tak i livet med begge hendene med en rampete, men gjennomsnill gutts entusiasme. Mange jeg kjenner har mye å lære av Robert om hvordan man skal leve sine dager.