50 år med Rock i Vesterålen i bilder

Natt til søndag var det duket for en fantastisk kveld med musikk i Hurtigrutens Hus. Se bildene fra festen her.
Kultur

Didrik Didriksen (14) og Driveshaft imponerte under Rock i Vesterålen:

Royer Larsens barnebarn (14) rocket Hurtigrutens Hus

De var tidlig på scena, men ungguttene i bandet Driveshaft fikk publikum opp av stolen under Rock i Vesterålen i Hurtigrutens Hus lørdag kveld. Spesielt er det også at frontfigur Didrik Didriksen (14) er barnebarnet til musikklegenden Royer Larsen.


Vurdering av hvert bande av Svein Spjelkavik:

Nesqintetten  

Superveteranene åpner kvelden med musikk slik bestefar spilte den. Saksofon, orgel og til sammen langt over 100 års rutine. Det til tross for at Håkon Pedersen drar ned snittalder voldsomt hos Vesterålens eldste band. Han er likevel stødigheten selv bak trommene. At det lugger litt i den første låta, skal ikke ungdommen i bandet klandres for. Unsett en flott start på kvelden.


700 rocket for 50 år med rock i Vesterålen

Det var stor stemning og rock i over seks timer da 50 år med rock i Vesterålen ble feiret i Hurtigrutens Hus lørdag.

 

Åtgaum

Royer Larsen entrer scenen for første gang denne kvelden. Åtgaum er et band vi frydes over, med kvalitet og spilleglede. Flerstemt sang og låtvalg som begeistret. Dessverre skjemmet av varierende vokallyd denne kvelden. Mønstringer av dette formater er krevende for de som leverer teknikken.


Peer Nic 

Viserockeren fra Sortland får det småpratende publikum til å holde stilt. Ikke fordi han ber pent om det, men fordi han spiller låter som krever oppmerksomhet og får selv «pratsjuke» folk til å lytte. Vi sier bare: «Kom mai du skjønne milde» - Da kommer resultatet av at Peer har fått med seg flotte folk fra Pogo Pops og Big Bang i studio.  Vi kan nesten ikke vente.

Per Nic Gundersen.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson

 

Driveshaft

Kveldens yngste band blir introdusert av Kai Kiil som de som skal feire 100 år med Rock i Vesterålen om 50 år. Med Royer Larsen sitt barnebarn som frontfigur og «Hotel California» på repertoaret ble dette en sjarmøretappe. Da gutta strevde med å finne riktig pianolyd styrter selve Sverri Dal (ZOO) til og berger dagen. Dersom Drive shaft tåler turtallet over tid kan dette bandet fort bli det neste fra Vesterålen som når et større publikum. Vi håper å se gutta på scenen igjen allerede under det 36. Rock Mot Rus.

Driveshaft rocket.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson

Blue Moon

Royer Larsen er av mange beskrevet som selve gudfaren i vesterålsrocken. Hele mønstringa 50 år med Rock i Vesterålen ble til med ønske om å feire den nyslåtte 70-åringen. I Blue Moon viser Royer at han har både imponerende fartstid og musikalsk bredde. Shadows-bandet imponerer. De har alt – bortsett fra beinbevegelsene. Møte med bandet blir et av kvelds høydepunkt. Minst like bra i dag som i 1963. Kveldens første gitarstemmevits: «Her stemmes. De som er for rekker opp høyre hånd. De som er i mot rekker opp venstre». Frank Antonsens gitarspill er alene verdt inngangspengene.


Blomster til Ketil

Ketil Johnsen blir overraskes av rockeentusiast Bjørnar Ottesen og representant  i fra publkum. Ketil får blomst og hyllest for jobben han gjør for å skape en rockescene av rang i hurtighutens hus. Kai Kiil får også blomster fra Hurtigruns hus for jobben han har gjort med dette helt spesielle arrangementet.


Elias Stokkan

Elias (22) har med seg pappa på scenen. Pappa Ketil er fra Harstad, men Elias, med mamma fra Nesset kan kalle seg  ekte vesterålen. Elias har arvet mye fra pappa: Sangstemme, sjarm og den litt sjenerte latteren som går rett over i frekk scenehumor. På låt nummer to har Elias plutselig hele ZOO i ryggen. Snakk om Beautiful Day. Vi gleder oss til å se og høre mer fra Elias. Noter deg navnet.


Magnussen 

Melbu-karen Jostein Magnussen har fartstid bådet som sports-journalist i VG og musiker. Han åpner sitt sett med instrumental melodisk synthpop som sender tankene mot albumet Oxygen fra Jean Michelle Jarre. Magnussen framførte også en utgivelsesklar låt der en vokalist fra Serbia bidrar med vokal. – Her i kveld får jeg klare meg selv, sier Magnussen. Etter en noe falmende start klarer Magnussen seg – også vokalt – på denne rett-i-øre-låten. Hvordan Jostein klarer seg på scenen er det vanskelig for de rudt 50 -100 som sitter lengst til høyre i amfiet å si noe om. På grunn av at de rett og slett ikke ser ham bak sceneteppe.


Svein Willy 

Svein Willy er ingenting mindre enn en entertainer av klasse. Ringreven kan alle triksene i boka, ja, vi mistenker han faktisk for å ha skrevet boka. Han får publikum med fra første refreng. Øksnes-artisten har en rutine som gjør at han er i egen klasse. Med sin samspilte trio kunne han ha levert underholdning, like godt i New York og Berlin som på Delfinen i Bø og på scenen her i Hurtigrutens hus. Sangen om besta viser at Også Svein Willy er en del av den helt spesielle humor-tekst-kulturen som er et slags varemerke for hans hjemkommune.


Too Raa Loo 

Ja, Too Ra Loo «e’ nokka helt førr sæ sjøl».

Folkgruppa gir Royer Larsen mulighet til å entre scenen for tredje gang. Dette bandet er et av Vesterålens beste liveband, uansett genre. Geir Remens Hemmelvær burde vært Vestetålens nasjonalsang. Her må  musikerne i bandet nevnes. Utover Royers fjellstødige bass i perfekt samspill med rytmelokomotivet med Thor-Håkon Gabriel Håvardsen trommer og Viggo Berg, mandolin er Leif Egil Barth på fele og Tim Challman på fløyter rene attraksjoner som løfter bandet opp til en plass på folkhimmelen. Intet mindre.


Boogieman Fleines & Elstad 

Duoen Stian Fleines og Olav Elstad viser at mens Stokmarknes i alle år har solet seg i pop/rock-glansen, har noe rørt seg i de mørkeblå skyggene i den rivaliserende nabobygda. Bluesmonsteret Boogieman har reist seg og er blitt en kraft å regne med i Vesterålen. Kirguskisk presis gitar og rapende og kraftfull vikal og flengende munnspillriff. Duoen er rett og slett Vesterålen sitt fremste bidrag til Norge i rødt hvit og blues. Hurra for Melbu.


Little Sister 

Little Sister er Anniken Høve og bandet hennes (ja, du gjetter riktig: to av hennes medmusikere er hennes storebrødre). Når Annikken og familien drar i gang med AC/DC Thunderstruck blir det klart for alle 600 i salen: Marit Endresen er fortsatt regjerende souldronning i øygruppa vår, men vi har fått ei helt ny rockedronning. Anniken er ikke en idol-valp lenger. Hun er voksen og viser tenner. 

I Leva livet satte Little Sister fyr på Stokmarknes med sin helt egne versjon av Åge-klassikeren med lett omskrevet tekst: «Æ syns han Trump han e tulling». 

Det lover godt for framtida til rocken iVesterålen at  kraftverket little Sister var kveldens mest rocka innslag.  Little Sister går inn for landing slik de åpnet med AC/DC og Highway to Hell. Vi savnet ikke pyro når Anikken gnistrer og spraker i finalen med storebror sin låt Take the Stage og  helt til slutt i en Led Zeppelin-klassiker. 15 år på skolebenken i School of Rock har betalt seg for Anniken og bandet.

Anniken Høve og Little Sister imponerte.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson

 

Number One

«Start me Up» går over i Van Halens «Jump» før vi blir med inn i en instrumental-overture med Yes, Europe og alt som var gøy på 80-tallet første låt med vokal er «Since you’ve been Gone fra Rainbow. Dyktige musikere under hver eneste lyskaster. Og gutta tar oss med på en guidet tur tilbake til dagene med permanent, seilersko og rosa og hvite collegegensere med BALL og POCO LOCO i store bokstaver på brystet. Jeg viste ikke at jeg hadde savnet Spandau Ballet, men med mester Tim Challman på saksofon ble «Only when you leave» et av kvelddns øyeblikk for oss som var 18 år det året låta kom ut. Året var 1983 og på Dverberg møttes unge fra alle fire ungdomsklubbene i Andøy. det var her vi bestemte oss for å lage et arrangement som vi kalte pop/rock mot rus. Number One deltok aldri på RMR, men mange band fra Hadsel skulle prege Rock Mot Rus i årene som kom. Bacon Bross for eksempel med en ung Sivert Høyem på vokal.

Number One.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson

Focus

Tonene fra Black Magic women fyller salen og Focus som består av flere av medlemmene i det opprinnelige ZOO, men med Kai Kiil på vokal viser at de fortsatt kan de gamle klassikerne. Royer Larsen entrer scenen for fjerde gang denne kvelden. Santana ville vært stolt av gitarriffene som triller ut av William Hakvaag sin gitar. Det er samme mann som har gjort krigsminnemuseet Svolvær til et must-see-stopp for folk fra hele verden på Lofotbesk. Og mannen bak boka «Vi som ikke ble berømt». Og med Focus kom kveldens første creedence clearwater revival-låt. Ingen som har vært på fest på et grende-, bygde- ellet samfunshus mellom 1969 og 2009 kan ha unngått Midnight special. Mine minner om denne låta er fra Storsalen og Dverberg samfunnshus med Dverberg-bandet Mirage på scenen der min egen onkel Sverre trakterte trommene. Svein Tore Larsen fra Stave sang og spilte gitar i Mirage. Begge var i salen som publikum i Hurtigrutens hus.

Focus med Kai Kiil bak micen.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson

 

Sulivans

I 1973 ble bandet Ny utror dannet på Bleik. Da bandet kom til Oslo trodde de fine damene i publikum at bandnavnet handlet om utenomekteskapelige forhold, Dermed byttet gruppa navn til Sullivans. Bandet ble uhyre populært og reiste landet rundt i to og et halvt år. Da de la opp hadde de jobber for nye to og et halvt år som måtte kanselleres. 

Undertegnede skjemmes som en hund over å si det, men jeg har aldri sett Sullivans live før. Det på tross av at jeg og frontfigur Alf Jonas Overgård har en egen klubb sammen: «Sønner av Agot» (Vi er begge født av mødre med det flotte navnet). Alf Jonas sin tolkning av Demis Roussos sin hit fra 1973 «Forever and Ever» imponerte flere enn undertegnede.  Tormod  Hansen gjorde også en meget fin versjon av The «Last Farvell», Roger Whittaker-låta fra 1971. 


Sullivans på scena.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson

 

Zoo originalversjonen 

Mitt første møte med gamle ZOO var på kafe. far min hadde tre tanter på Andenes. Olga, Mikala og Ingrid. Sistnevnte var innehaver av Cafe Mea på Værbakken. Tante-Ingrid hadde ikke bare kafe, men også jukebox, fotballspill og Bowlingspill.
Når vi kom helt fra Dverberg på besøk fikk vi gratis brus og kake hos tante Ingrid. Men ikke nok med det vi fikk mynter slik at vi kunne spille spill og jukebox. Singelen «Ormen lange» ble flittig spilt. Det sto mellom den og «Graveyard Paradice» med 1-2-6 fra Bodø.

Når klokka nærmer seg halv to på natta entrer Royer med bassen scenen for femte gang sammen med Gamle Zoo. De første låtene ZOO spiller denne kvelden er «Route 66» og Procul Harum sin «klintango» «A whiter shade of Phale». Det er lett å forstå hvordan dette bandet ble starten på det største popeventyret i Vesterålen. For et band - for noen musikere - for noen sangere!» 

Stein Rasmussen leverer en av kveldens største vokalprestasjoner i sin tolkning av The Moody Blues-låta «Night in White Satin».

Før han starter låta smiler han: Det er 50 år siden jeg sang denne låta første gang. Hvis jeg ikke kan den nå, lærer jeg den aldri.  Einar jacobsen briljerte også i sin tolkning av «Born to be wild».

Originalversjonen av Zoo.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson

 

Banana Airlines

Historien forteller om Kais bande som ble til Banana Airlines. Et vesterålsk musikkeventyr med 100 000 solgte plater av debutalbumet «Hjelp vi flyr». Kjetil Andreasen har nå tatt over som gitarist i bandet for sin gode venn, Roy Bjørnar Stenersen. Stenersen gikk bort alt for tidlig for tre år siden. Sønn til Roy, Sebastian er med på perkusjon. Sammen med Banana kommer Royer på scenen for 6. gang og er med på en Glad calypso om våren.

Undertegnede var aldri en stor Banana-fan. Og Vadsø var nok låta jeg var mest skeptisk til. Det er selvsagt lett å ergre seg over kvinneskildringen i låta. Måten bandet bruker joik på her er det som har vært skeptisk til. Men når publikum synger med og salen koker innser jeg at jo at jeg er en sur gubbe og at dette er gjort både med glimt i øye, selvironi og til og med av meget kompetente musikere og da er det bare å gi seg over.


ZOO i dagens utgave

Kveldens høydepunkt kommer først når klokka er rundt halv tre.

Dette er låtene ZOO spiller: Jeg Robot, Veint ikkje legg på, Slogfunk, Ola Nordmanns Sexualliv, men da er det nesten slutt klokka nærmer seg tre på natta.

Da skjer kveldens vakreste gest. Ketil Stokkan inviterer Royer opp på scenen. Her blir han den ferske 70-åringen med på Evig ung. De andre musikerne strømmer til i en direkte vakker finale. Vi går hjem med et stort smil om munnen og et løftet hjerte. Royer var oppe på scenen syv ganger, med syv forskjellige band. En gang for hvert tiår i 70 år.

Ketil Stokkan rocket med Zoo.  Foto: Espen Mowinckel Pettersson