I en liten by hvor alle kjenner alle forsvinner en liten gutt på mystisk vis. Det lille samfunnet blir presset til det ytterste og må se de uforklarlige hendelsene i øynene og samtidig møte sitt verste mareritt.

Slik kan plotlinen til sommerens mest omtalte serie beskrives. Det høres kanskje ikke så voldsomt spennende ut, men for å forstå hvorfor serien er blitt så populær må en nesten gå det nærmere i sømmene.

Serien er en original Netflix-produksjon.

80-talls nostalgi

For alle oss som vokste opp med ET, Nærkontakt av tredje grad, Labyrinth, Stand By Me og Goonies er det ikke håp. Vi blir sugd inn i universet umiddelbart. Fra tittelmelodien og introen kom på skjermen var jeg tilbake på gutterommet og satt med kompisene rundt meg og så på Goonies på den leide VHS-maskina fra Allans videoutleie i Molde.

For fra aller første sekund handler Stranger Things om mer enn en plot. Det er historiefortelling i flere dimensjoner. For den tar oss med tilbake i tid på mer enn én måte.

For skaperne av serien, Matt og Ross Duffer, har på mesterlig vis skapt et univers som er helt ukjent samtidig som det føles kjent ut. Takket være enorm research og fous på detaljer, har de gjenskapt 80-tallet med alt fra fonten på logoen til serien, via telefoner, sykler, lyder, klær og interesser til hovedpersonene. Der ligger en del av genialiteten til serien.

Dyp plot

I fokuset på detaljene kan serien på mange måter sammenlignes med Mad Men, som på samme måte transporterte oss i tid. Styrken til Stranger Things er også et dypt og komplisert plot. Skaperne har skrevet et tretti siders manifest hvor de beskriver "universtet" Stranger Things er satt i.

For det skjer unaturlige ting i serien, og alt har utspring i en virkelighetsforklaring skaperne har satt før de begynte å skrive manuset til serien.

Castingen til serien er også en viktig del av suksessen. Gjennom et knippe helt eminente barneskuespillere og et par garvede mye brukte men mindre glamorøse voksne skuespillere blir en overbevist på best mulige måte.

Spielbergsk

På mange måter er serien som å se en åtte timer lang Spielberg-film fra 80-tallet. Den er spekket med referanser, tvister og cliffhangere. Sakte men sikkert dras vi inn i et univers som det er så vanskelig å legge fra seg at en gjerne sitter og ser til en er ferdig.

Personlig brukte jeg to kvelder på å se den ferdig. Så fulgte angeren på at en ikke spredte det ut over mer. For jeg ville bare ha mer.

Heldigvis kommer det mer. For sesong to starter produksjon om ikke lenge.