Det er juli 2015. Terrorgruppen IS har vokst seg stor nok til å skape en reell trussel i Midtøsten.

Syria er ikke et unntak. Med tilfeldig terrorstøtte fra Assad-regimet skapes det en masseflukt i området. Det er nå seks millioner flyktninger som reiser fra livene sine for å føle seg kanskje bare en smule tryggere.

Nasjonen Syria forvandles fra et hjem til en kampsone fordelt på terrorgrupper, soldatene fra Assad og jevnlige bombinger fra Russland og vesten.

Foreldre tar med barna og reiser til Europa, det eneste stedet de føler er trygt nok. Jeg sitter hjemme, i godstolen til pappa. Nyhetssendingen er over for i dag, og jeg sitter igjen med spørsmål.

Det er oktober. Min Facebook-feed er spammet full av diverse synspunkter om innvandring og krig. Jeg ser tusener av mennesker samle seg i enighet rundt enkeltpersoner som sier at flyktningene må forbli i Syria og heller hjelpes der.

Det er en mann som har laget en video av seg selv der han forklarer at de som har kommet seg i land og er på vei fra Ungarn til Tyskland og Norge må bli igjen der. Regjeringen som styrer Norge godtar en flyktningkvote på åtte tusen. Finansministeren sier at kommunene må ta imot null, de burde hjelpes der de er.

Jeg sliter med å finne et standpunkt. Dette er et etisk problem for meg. Facebook viser en video som blir delt verden over der mennesker fra Syria brenner flagg, inkludert Norge.

De roper på et språk jeg ikke skjønner, men oversettelsesteksten forklarer meg at de vil ta mitt liv. Og min familie. Alle nordmenn skal dø, sier de. Alle vantro. Seks millioner flyktninger, og det blir stadig flere.

Hvor mange kan vi ta inn? Hvor mange bør vi ta inn? Tysklands Angela Merkel går ut og meddeler at den tyske stat vil ta imot hundre tusen flyktninger i løpet av et år. Libanon er bare ti tusen km stort totalt. Landet har per 2015 fire millioner innbyggere. De er nabolandet til Syria.

Jeg sitter og leser at de vil ta imot en million flyktninger. Da vil en femtedel av befolkningen være en flyktning. Norge tar imot åtte tusen. Og det er fordelt på tre år. «Det er best å hjelpe dem der de er». Libanon skal ha et flertall muslimer, mens kristendommen der kan ligge på 40 prosent.

Norge har tre og en halv million innbyggere som medlemmer i den Norske kirke alene. Saudi Arabia er et av verdens rikeste land, og de nekter og ta del i fordelingen på hvor flyktningene skal få dra. Nabolandet vårt, Sverige, tar imot mer enn det dobbelte av det regjeringen godtok.

Hvem har rett? Hvem kan hjelpe mest? Jeg sitter i godstolen og funderer. Hva ville jeg gjort? Jeg ville så klart hjelpe! Kan jeg hjelpe? Joda, det kan jeg. Jeg skal jo liksom bo i verdens beste land å bo i. Det må jo være noe.

En person på Facebook kritiserer sosialistene med at hvis man virkelig vil hjelpe flyktningene, skal man jo bare la dem bo hos oss i husene våre. Enda en munn å mette? Hvor skulle denne flyktningen sove? I gjesterommet?

Men hvor skal søsken og slektninger sove når de er kommet til oss på besøk? Hva vil denne flyktningen tro på? Blir han eller hun sur hvis vi ber bordbønn? Vil han kritisere korset som henger ved kjøkkenkarmen. Vil vi måtte lære arabisk? Det er et ganske vanskelig språk.

Vil vi måtte gi penger til denne personen? Vi har ikke så mye som man skulle tro. Nei, dette kan man jo ikke tvinge det norske folk på. Å gi husene sine til fremmede personer i nød. Men hvordan kan jeg ellers hjelpe?

Nei, jeg må opp av godstolen. Ut og jogge kanskje. Nede på rommet tyter det klær ut fra kommoden. Jeg hiver ubevisst et par t-skjorter bak meg før treningsklærne mine blir funnet. De er helt ny. To runder rundt nabolaget før jeg setter kursen mot sentrum. Det vil ta rundt et kvarter for meg å nå Bunnpris.

På veien hører jeg et eller annet rockeband gjennom mitt nye AKG headset. I lommen risler lommeboken min. Kan jo tross alt kjøpe meg noe å tygge på eller drikke mens jeg er så sprek som jeg er. På veien spaserer jeg noen mennesker som dytter på en barnevogn. «Våre nye landsmenn» kaller pappa og mamma dem. Mødrene har eksotiske sjal rundt dem. Jeg ser ei med Hijab. De smiler lett til meg, jeg fortsetter.

Kommunen har nylig lagt nye veier, inkludert pusset opp hovedveien inn til sentrum. Du kan fremdeles lukte asfalten. Beina mine fører meg forbi tre bilbutikker. Utenfor står det blankpolerte kjøretøy. Mercedes, Opel, BMW og Bugatti. Vi har det meste her på Sortland ja, ja til og med flyktninger. Har ikke vi gjort nok?

Jeg når hotellet på Sortland. Det passerer en stappfull buss framfor meg. Den er ganske ny. Ingen merker av slitasje på dekkene, lite til ingen sot og skit på veggene utenfor. Vi er heldig med været her og i dag. Ti minutter senere sitter jeg på kafé. Hodet mitt har begynt å fundere igjen.

Hun som sitter ved dørkanten til senteret sa hei til meg. Pappa forteller stadig at hun kaller ham «Papi». Ja, en dag kjøpte han henne til og med et par sko. Lommeboken min var litt lett, så jeg måtte unnskylde meg å si at jeg ikke kunne gi noe til den kaffekoppen hennes. Hun så litt uforstående ut, og nevnte at det var bare å gå å kjøpe henne noe å spise.

Jeg sa «Ja, kanskje det» og gikk inn. Bevisst plasserer jeg meg på den kafeen i tredje etasje der hun ikke kan seg meg. Det er ikke at jeg skammer meg, det er bare ubeleilig med å dele ut penger hele tiden nå.

Tyskland sliter innvendig. Noen steder på østkanten har folket åpnet grensene helt, og gir applaus til hordene av flyktninger som kommer sammentrukket og sliten inn i deres håpefulle nye liv. Andre steder har politi og militære strammet inn.

Det har oppstått noen opptøyer blant folkemassen, noen steder oppstår det opptøyer blant den tyske folkemassen og. Denne krisen er kanskje viktig i grunn. Den vil lære oss om fremmedfrykt.

Jeg har skrudd av Facebook for øyeblikket, et bilde av et ungt barn på fem som falt ut i sjøen på vei til Hellas dukket opp og jeg skal jo spise lunsj. Det passer da ikke.

Hundre tusen nye innbyggere som verken kan tysk, har kontakter innenlands eller har samme kultur. Denne katastrofen begynner å bli meget innviklet. Kan vi la land ikke ta ansvar når det gjelder flyktningene?

Kan vi la vær å ta ansvar? Jeg tenker tilbake på den kommentaren fra internettet: «Hvis du virkelig vil ha asylsøkere hit kan du jo bare gi dem et rom i huset ditt å bo i». Rødt Sortland hadde nylig en aksjon der de fikk fem hus til disposisjon for flyktninger som skal komme til vår kommune.

Diverse ungdomspartier driver på med konstante valgkamper for å få opp støtten til å ta inn flere flyktninger. Kulturhuset i byen skal ha en «Vi bryr oss» konsert. Bøssebærere går rundt og skaffer penger til Flyktninghjelpen. Politikere ber oss om å skrive opp at vi støtter innvandringen.

Alt dette skjer mens jeg sitter hjemme på Facebook, og tenker.

I 2013 var det slutt på gamle meg. Jeg vil ikke lenger ikke ha mine egne meninger. Jeg ville ha meninger. Jeg lånte en bibel, begynte å diskutere med mine foreldre, jeg meldte meg inn i et politisk parti.

Det største våpenet mot andre er å være uenig. Jeg hadde en «attitude» som fikk meg til å bli religiøs. Tanker om solidaritet, nestekjærlighet og tilgivelse var noen av tingene som fikk meg til å lese om Jesus lære.

Jeg har lenge slitt med å vite hva å tenke på diverse saker. Religion sier en ting, og en annen ting samtidig. Men Kristus lære er bestemt på flyktninger.

”Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv.” (3.Mos 19:33-34)

”Du skal ikke plage en innflytter eller fare hardt fram mot ham… Plager du dem , og de roper til meg, vil jeg høre deres rop.” (2. Mos 22:21-23)

"Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.” (Matt 25: 35, 40)

”Mitt hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag” (Mark 11.17)

”Her er ikke greker eller jøde, utlending, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle” (Kol 3.11)

Det er en synd og ikke tro på gud den allmektige. I de ti bud står det at du ikke skal tro på en annen enn den kristne gud. Det er for så vidt et vanlig trekk blant de fleste trossamfunn. Men Jesus var flyktning selv. Han var selv undertrykt av et diktatur.

Jesus hadde bare et mål i sitt liv, og det var at alle mennesker skulle elske sin neste. Uansett om det var mann eller kvinne, prostituert eller rik, fattig eller jøde. Bibelen er klar på at vi er alle et folk. Vi er fra forskjellige land ja.

Men alle har samme stamfar. Abraham går igjen i både Jødedommen, Kristendommen og Islam. Allah er bare gud med et navn. Jesus blir sett på ikke som guds sønn, men en profet.

Det er lett å se på hærskarene av flyktninger med ulike livssyn og navn som truende. Ulik kultur og skikker, rare klær og annerledes levemåte, dette er ting vi kan frykte. Det er ting jeg kan ta meg selv i å frykte. Jeg vet ikke hvem de er.

Vi blir bombardert hver dag med ordet «terrorist» og at alle som er troende kan være en terrorist. Vi kristne er utsatt blir vi fortalt. Men sosiale medier gir en stemme til alle synspunkter til saken. Selv om jeg har valgt å ikke bruke min stemme til nå, så har andre gjort det for meg. «Gi meg deres fattige, deres syke». Jesus ville ikke vært stolt av nordmenn flest nå høsten 2015.

Han ville kanskje heller ikke vært stolt av meg. Hva kan jeg egentlig gjøre? Jeg vet hva som er rett. Vi må jo hjelpe. Den vi skal tro på, den jeg tror på, var selv fra Midtøsten. Han var flyktning. Han ble spottet og diskutert om. Det er jo så klart ikke rett at vi sitt her i godstolene foran nyhetssendingene og diskuterer. Diskuterer. «Gi dem deres rom hvis dere så gjerne vil ha dem hit».

Jeg spiser ferdig lunsjen min på kafeen og går mot utgangen. Øynene til tiggeren utenfor møter mine og munnen hennes former seg til et halvt smil, og et halvt «vær så snill». Hendene mine finner fram lommeboken. Dette klarer jeg ikke mer. Uansett hva det norske folk bestemmer seg for, så vil jeg stå opp for rettferdighet. Hun sier takk, og jeg snur meg og går hjem.

Til slutt her vil jeg gjerne påpeke et kort minne fra i fjor. 2014. Første gang jeg gikk ned Karl Johan. Det var sommer, og ganske varmt. Pappa, mamma og meg hadde vært på jazzkafeen som er i Oslo. Vi passerer kirka.

Tankene mine er fremdeles litt uvant til religion. Det var så vanlig å ikke tro på noe. Mamma og pappa har akseptert at jeg ikke trodde. Og nå er de bare lettet over at jeg har fått en ny oppfattelse. Det jeg synes er flott er at jeg får velge min egen vei.

Karl Johan er fullpakket. Lørdager bruker å være det. Jeg legger merke til tiggerne i veikanten. De sitter på tilfeldige plasser, hele veien opp fra Narvesen til slottsparken.

En tanke slår i meg. Jeg har nettopp kjøpt tre jazzalbum. Jeg har vært på en trommebutikk. Familien min skal til København snart. Jeg har bursdag i neste uke. Det er sommeren 2014, og livet mitt er ganske fint. Tiggerne har skilt med grammatisk dårlig norsk.

Noen tyr til engelsk for å gjøre ting lettere. Noen kan ikke annet enn deres morsmål. Det er asylsøkere og romfolk. Jeg merker sjeldent forskjell. De ser ikke nydusjet ut. Jeg dusjet i dag tidlig. De har nok de samme klærne på i dag som i går. Mine ble kjøpt i forrige uke av Mormor.

De ser trøtt ut, de sov nok ikke godt i natt. Jeg fikk velge mellom to gjestesenger hos tante og onkel. Tankene mine vender til Jesus. Han gikk rundt til de nederst på samfunnets rangstige og hjalp dem i nød. Jeg vil også gjøre en forskjell, tenkte jeg.

Jeg ber pappa vente. Jeg løper inn på Narvesen og stiller meg i kø. Tohundrelappen min blir vekslet i mynter mens mannen bak kassen ser litt forvirret på meg. Jeg begynner joggingen opp Karl Johan.

Hver tigger opp langs gata får litt penger hver. Ikke mye, men akkurat nok til noe å spise. Jeg gir til alle jeg finner. Det er en del. Veien ned igjen er lettere enn den opp. Pappa står og gråter når jeg når dem igjen. Mamma smiler.

Jeg gir ikke opp senga mi eller huset mitt. Men en tohundrelapp, det klarer jeg.

Kronikk skrevet av Eilif Hallingstad Finnseth (18), student på musikklinja ved Sortland videregående skole