Professor og overlege Torgeir Bruun Wyller ved Oslo Universitetssykehus har uttalt:

«Vi har fått en uhemmet vekst i antall personer som ikke yter noe for pasientene, men som utvikler kontrollordninger, driver internfakturering, krever inn rapporter, flytter rundt på helsepersonellet og planlegger stadig nye endringer. Kjernen i dette er en grov mistro fra lederne overfor dem som utfører den daglige pasientbehandlingen. De må bli færre, de må arbeide raskere, de må få mindre hjelp (f.eks. i form av sekretærer), og fremfor alt må de kontrolleres stadig tettere. Slik kontroll koster - både direkte i form av lønn til kontrollørene, og indirekte i form av tapt arbeidsglede og stå-på-vilje hos de kontrollerte.»

I tillegg koster denne organiseringen forringet kvalitet på behandlingstjenestene i den grad at pasienter noen ganger får en forverret helsetilstand etter møtet med tjenestene.

Dette opplever stadig flere i de psykiske helsetjenestene, ikke fordi den kliniske fagligheten er svekket, men fordi faglig ansvarlige vurderinger settes til side på administrativt ledernivå.

De politiske intensjonene som er uttrykt i ukjente mengder dokumenter som Stortingsmeldinger, NOU-er, rapporter og veiledninger skaper forventninger.

Når de samme politikerne fastsetter rammene for gjennomføring av sine politiske mål, tar de fra fagfeltet muligheten til å gjennomføre det som er beskrevet.

Organiseringen av spesialisthelsetjenestene plasserer stor handlingsfrihet på ledernivået. Dette kombineres med strenge krav til budsjettlojalitet og effektivitet i form av lave kostnader og kort behandlingstid på den enkelte pasient. Når det så i tillegg benyttes et belønningssystem for ledere som oppnår de gunstigste bedriftseffektive resultatene, legger det til rette for gjøkungene.

Gjøkungene beskriver tilbud som ikke eksisterer, setter munnkurv på dyktige medarbeidere som reiser kritikk på helsefaglig grunnlag, og kaller pasientenes protester for støy. Gjøkungene setter muligheten til egen belønning foran kvaliteten på tjenesteutførelsen.

I dette systemet dukker papegøyene opp. De dyktigste papegøyene kvalifiserer seg for å overta plassen til gjøkunger som forlater reiret sitt.

Det har gitt et nytt ord til den norske ordboka: Papegøyokrati.

Ordet er skapt på gulvplanet i Oslo Universitetssykehus, og det beskriver en organisasjon der ledere på det enkelte nivå stereotypt gjentar floskler og honnørord fra nivået over. Typisk er forsikringen som kommer år etter år om at «i år skal vi skjære ned med x antall millioner, men vi er sikker på at vi skal få det til uten at pasientene skal merke det».

Man må oppriktig undre seg over hvordan tjenesten har vært drevet opprinnelig, dersom dette er mulig over en årrekke.

Det finnes en rekke sykdommer som krever behandling som ikke lar seg presse inn i bedriftsøkonomiske rammer; der tid og menneskelige relasjoner er nødvendige forutsetninger for kvalitet og gode behandlingsresultater.

I det psykiske helsetilbudet skapes det nå mye frustrasjon, utrygghet og oppgitthet. For enkelte ender det i en håpløshet så omfattende at de gir opp og avslutter livet sitt.

Ansvaret må deles mellom de politiske rammemakerne, gjøkungene og papegøyene.