Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske satsningsområde. Her finnes helt sentrale utfordringer i norsk utenrikspolitikk, særlig knyttet til ressursforvaltning, og åpningen av Polhavet for fiske, forskning og fraktefart som følge av klimaendringene.

De er også knyttet til Norges naboskap med Russland og verdens største militære basekompleks på Kolahalvøya, hjemmehavn for russernes flåte av ubåter med strategiske atomvåpen.

Militært sett er Nord-Norge derfor landets mest utsatte landsdel. Nord-Norge ligger lengst borte fra hovedstaden og det mer folkerike Sør-Norge.

Samtidig er det utenfor Nord-Norge at de største og mest krevende utfordringene mot norske interesser og norsk sikkerhet finnes.

Russiske sjø- og luftstridskrefter benytter hav- og luftområdene utenfor Nord Norge som operasjonsområde, som ledd i forsvaret av de strategiske ubåtene, som øvingsområde og som transittrute til nære og fjerne farvann på den vestlige halvkule.

Russlands militære kapasitet i vårt nærområde er av stor betydning for russernes evne til å gjøre sin innflytelse gjeldende på den vestlige halvkule. Kapasiteten er også avgjørende for Russlands evne til forsvar og avskrekking.

Konflikter i fjerne strøk som Russland blir involvert i vil raskt kunne forflytte seg til nordområdene. For Russland vil fri utseiling til operasjonsområdene og sikre baser være av avgjørende betydning i en krisesituasjon.

Dette gjør at havområdene utenfor kysten av Nord Norge blir særlig viktig i en krise eller konflikt hvor Russland er innblandet, ikke bare for Russland, men også for Norge og Norges allierte.

Nettopp på grunn av nordområdenes strategiske viktighet, er overvåking og etterretning rettet mot Russlands militære aktivitet i områdene utenfor Nord-Norge svært viktig for Norge og Nato.

Oppgaven består for det første i å etablere et bilde av normalsituasjonen. Kunnskap om en normalsituasjon gjør det lettere å se unormale situasjoner tidlig og forhindre videre eskalering.

Overvåking og etterretning er slik sett også et viktig bidrag til lavspenning. For det andre gir den russiske øvingsaktiviteten informasjon om russiske  kapasiteter og taktiske operasjonsmønster, som kan være avgjørende i en konflikt. For det tredje vil kunnskapen og kompetansen overvåkingen gir være svært viktig for Norges evne til forsvar i en konfliktsituasjon.

Vurderingsevnen og handlingskompetansen Forsvaret tilegner seg gjennom sin overvåknings- og etterretningsvirksomhet i nord bidrar også til å styrke dets evne til å gi regjeringen faglig forankrede råd.

Dermed styrkes regjeringens evne til å reagere på en situasjon under utvikling før den har blitt til et sikkerhetspolitisk problem av militære dimensjoner, og bidrar slik sett til å øke regjeringens handlingsrom. Det forutsetter at overvåkning og etterretning i nordområdene primært utføres av det norske forsvaret og ikke av Norges allierte.

At militære enheter fra stater som befinner seg utenfor nordområdene ikke er permanent eller rutinemessig til stede i nord bidrar dessuten til at nordområdene ikke framstår som et konfrontasjonsområde mellom øst og vest.

At det er Norge og ikke Norges allierte som står for brorparten av overvåkings- og etterretningsvirksomheten utenfor kysten av Nord Norge er dermed også et bidrag til lavspenning.

En helt sentral ressurs i det norske forsvarets militære havovervåknings- og etterretningsvirksomhet er de maritime patruljeflyene på Andøya.

Maritime patruljefly er i dag og i overskuelig framtid, det eneste systemet som har evne til havovervåkning og etterretningsinnsamling rettet både mot overflatefartøyer og undervannsbåter, og som dertil har evne til å lokalisere, følge og bekjempe neddykkede undervannsbåter.

Det dronebaserte havovervåkingssystemet som forsvarssjefen anbefaler å anskaffe i stedet for de maritime patruljeflyene vil ikke ha noen slik kapasitet. Når P-3 Orion når slutten av sin operative levetid bør de derfor erstattes av nye  fullverdige maritime patruljefly.

Ettersom de fleste av allierte forsterkninger til Norge i krise og krig vil måtte ankomme sjøveien, og undervannsbåten utgjør den største trusselen mot slike troppetransporter, utgjør de maritime patruljeflyene en helt sentral komponent i forsvaret av norsk territorium.

Forsvarssjefens forslag om å fase ut de maritime patruljeflyene og legge ned flystasjonen på Andøya er derfor feil. Det vil svekke Norges evne til overvåking og etterretning i nordområdene, øke alliertes behov for overvåking og etterretning i nord på egen hånd, og slik sett bidra til å sette regjeringens lavspenningspolitikk under press.

Det vil videre bidra til å svekke regjeringens handlingsrom i en krisesituasjon under utvikling og svekke Forsvarets evne til forsvar av norsk territorium i samarbeid med landets allierte i krig.

Det er helt avgjørende at Norge viderefører en fullverdig luftbåren overvåkings- og etterretningskapasitet for nordområdene slik vi kjenner det med P-3 Orion på Andøya i dag.

En reetablering utenfor Andøya vil kreve enorme investeringer. Noe som er helt unødvendig all den tid den nødvendige infrastrukturen allerede er etablert på Andøya.

Alt tilsier derfor at de maritime patruljeflyene må videreføres på Andøya.

Jonni Helge Solsvik (H), ordfører Andøy kommune