Det er mange spørsmål som kan stilles i denne sammenhengen, f.eks. hvilken hensikt det har at Bondebladet trekker fram Grue, men det lar vi ligge. Et mer interessant spørsmål er hvordan landbrukspolitikken kan endres.

Denne politikken fastlegges på to måter, enten gjennom at stortinget vedtar en stortingsmelding eller at stortinget vedtar jordbruksoppgjøret. I tillegg gjør stortinget også lovendringer som påvirker politikken.

Grue skremmer på sedvanlig måte med at gjentagende brudd i forhandlingene truer forhandlingsinstituttet. Dette er bare trusler. Brudd er jordbrukets eneste formelle reaksjonsmåte når man ikke kan godta resultatet av forhandlingene, og kan på den måten sammenlignes med streikeretten i lønnsforhandlingene.

Og forhandlingsinstituttet vil bestå så lenge stortinget ser seg tjent med det. Problemet med forhandlingsinstituttet er at det er ulikt styrkeforhold. Staten sitter med bukta og begge endene.

Det er stortinget som skal vedta landbrukspolitikken. Dette har stortinget gjort ved gjentatte anledninger. Gjeldende stortingsmelding heter «Velkommen til bords». Etter Grues utsagn er det da den det skal styres etter.

Likevel gjorde dagens regjering ei omfordeling av pengebruken i jordbruksavtalen, gjennom de to foregående forhandlingene, som vi ikke har sett maken til. Som kjent førte regjeringens tilbud i 2014 til brudd med begge faglagene og ble også endret av stortinget.

I 2015 klarte Listhaug å få med seg Bondelaget og nesten hele stortinget på omleggingen. Poenget her er at denne omleggingen ble gjennomført uten forutgående vedtak av ny landbrukspolitikk gjennom ei stortingsmelding. Meldinga kommer etterpå.

Så har Riksrevisjonen ved to anledninger påpekt ganske sterkt at resultatet av forhandlingene, altså hvordan politikken er gjennomført på vegne av stortinget, ikke er i tråd med målene stortinget har vedtatt.

Et av målene er at vi skal øke matproduksjonen på norske ressurser. Til tross for dette øker importen av mat og ikke minst forråvarer.

Dette forteller at ulike regjeringer har ført, og fører, en politikk som er i strid med stortingets vedtatte politikk. Det er dette som burde bekymre stortinget. Når dette har skjedd betyr det også at det er ønsket politikk.

Når stortinget godkjenner jordbruksoppgjøret, enten det er inngått avtale med et eller begge faglag, eller ikke, så endrer man politikken. Prinsippet om å innføre privat omsetning av melkekvoter var vel heller ikke nevnt i noen stortingsmelding før det ble innført under jordbruksforhandlingene, der til og med regjeringskrise ble brukt som pressmiddel.

Norsk Bonde- og Småbrukarlags krav om ny landbrukspolitikk er krav om å betale for bruk av jord, om å fordele pengene på en måte som sørger for at det blir produsert mat og fellesgoder på alle dyrkbare arealer og i utmarka rundt i hele landet.

Vi vil basere produksjonen på ressursene på det enkelte bruk og vi vil holde dyrebesetningene innenfor et omfang som gjør det mulig å ha en god dyrevelferd. Til dette trenger vi flere bønder. Vi mener dette er i tråd med det meste av det som er vedtatt landbrukspolitikk.

Men utviklingen går i feil retning. Kornarealet er redusert, antall bruk reduseres hver dag, avlingene stagnerer eller reduseres og importen øker. Og inntektene i jordbruket ligger fortsatt langt etter sammenlignbare grupper, og inntektsforskjellene i næringa øker enda mer.

Vi må gjennomføre ny landbrukspolitikk for å rette opp utviklingen i norsk jordbruk, ikke la det skure, under påskudd av å berge forhandlingsinstituttet. Forhandlingsinstituttet må ikke bli et mål i seg selv, men må være et redskap for endring.

Per-Anton Nesjan, ordfører i Norsk Bonde- og Småbrukarlag og nestleder i Nordland Bonde- og Småbrukarlag