Klokka 15:25 fredag 22. juli 2011 eksploderte en bombe på nærmere ett tonn i regjeringskvartalet i Oslo; starten på et av de verste terrorangrepene på norsk jord. Angrepene skulle til slutt koste 77 mennesker livet - 33 av dem under 18 år. Gjerningsmannen? En etnisk norsk mann på 32 år.

22.07 2011 står tilbake som en av de verste dagene i nyere norsk historie. Det som startet som en helt vanlig fredag for de fleste forandret seg til et mareritt for hele landet. På en eller annen måte var vi alle berørte.

En drøy uke før vi skulle markere femårsdagen for 22. juli, skjedde det verst tenkelige nok en gang - denne gangen i Nice. Reaksjonene kom fort og anklagene mot IS og andre terrorgrupper haglet. Gjerningsmannen? En fransk-tunisisk mann som hadde bodd flere år i Frankrike. Det er fremdeles uklart hva motivet hans var, men ingenting tydet på at han hadde noen spesiell religiøs tilknytning, eller at han var tilknyttet en terrorgruppe. Ut i fra det lille vi vet kan det virke som om gjerningsmannen slet med psykiske problemer. Likhetstrekk ser vi også i skolemassakrene i USA, hvor enkeltmennesker avslutter livet gjennom terror.

Tidligere i år ble Brussel rammet da flere terrorister utførte to koordinerte bombeangrep i byen. Det første angrepet fant sted på flyplassen, det andre i undergrunnen. Den gang krevde terroren 38 menneskeliv. Etter dette angrepet tok den islamistiske terrorgruppen IS på seg skylden. IS tok også på seg skylden for terroren i Bataclan i Paris i november 2015.

Innvandringsdebatten får alltid et lite oppbluss etter terroraksjoner. Innvandrer-kritikerne benytter sjansen til å spre mer eller mindre troverdige historier om hva innvandring kan føre med seg. Vi så også dette 22. juli. Vi så det etter Brussel, og senest i Nice. I realiteten viser disse tre enkeltstående angrepene at terror kommer i mange former, med ulike gjerningmenn og ulike motiver.

Med økt oppmerksomhet rundt IS og flyktningestrømmen fra Syria kan det være lett å glemme det faktum at Europa er tryggere nå enn på lenge, og at mye av terroren som blir begått ikke har noe med antall innvandrere å gjøre. Grobunnen for ekstremisme og terror finner vi i utenforskap, parallellsamfunn og manglende integrering.

Angrepet i Nice skriver seg inn som det tredje terrorangrepet i Frankrike på 1,5 år. Dype splittelser i det franske samfunnet blir pekt på som en av de viktigste årsakene til at terroren stadig rammer der. Frankrike har slitt med integreringen, og det har oppstått parallelle samfunn. Til tross for dette mener mange at svaret for vår del er å ikke ta imot flere innvandrere, stenge grensene, skape et ”oss” og et ”dem”. Dette for å beskytte oss mot terror.

Kan vi egentlig beskytte oss mot terror?

Da vi ble vi rammet 22. juli 2011, før gjerningsmannen var identifisert, ble søkelyset rettet mot den muslimske verden og terrororganisasjoner. Senere ble det kjent at gjerningsmannen var en politisk motivert etnisk norsk mann; vi fikk smertelig bevist at også nordmenn begår terror. Mennesker som drar politisk uenighet til det ekstreme vil alltid eksistere: vi har Baskerne i Spania, IRA i Nord-Irland og venstreekstremister i Hellas - eksemplene er mange. Det vil med andre ord alltid foreligge en viss sjanse for slike angrep.

Historisk sett har det vært mer terror i Europa tidligere, men frykten for terror virker å være større nå enn noen gang. Det kan se ut som om den største frykten er rettet mot islamistiske terrorgrupper, dette til tross for at mye annet har tatt langt flere menneskeliv på europeisk jord. Det er større sjanse for å bli drept av mentalt ustabile personer, mennesker påvirket av rusmidler eller til og med passiv røyking. Grunnen til at terror skremmer oss mer er at terrorgruppene har spesialisert seg på gjennomføring og ønsker å skape mest mulig ødeleggelse. Det har vist seg at jo mer spektakulært angrepet er desto mer berører det oss. Ikke minst: terroristenes våpen er ikke bare bomber og granater, det er også frykt.

Jo mer medieoppmerksomhet et angrep får, desto reddere blir vi. Det er klart at terror får mye større spalteplass i dag enn for 40 år siden, med en mer internasjonalisert verden er ikke det til å unngå. Det er i dag mye lettere å tilegne seg kunnskap fra blant annet internett enn det var tidligere, dette utnytter grupper som IS. Fra 2001 til 2014 døde 420 mennesker i terrorangrep på europeisk jord. Sammenlignet med 70- og 80-tallet, er antall drepte av terror i Vest-Europa halvert.

Vi lovte å ta lærdom av 22. juli, men nå fem år senere virker det som om mange har glemt nettopp dette.

Jeg vet ikke hva svaret for å få bukt med terror er, eller om vi kan beskytte oss i større grad enn vi allerede gjør, men jeg vet at vi ikke kommer i mål ved å møte hat med hat.

Personlig vil jeg svare terror med å jobbe for et samfunn som skaper sterkere samhold mellom mennesker med forskjellig bakgrunn. Åpenhet om hvilke konflikter og uenigheter som står mellom grupper i samfunnet.Inkludering av mennesker som opplever å falle utenfor felleskapet og solidaritet med alle mennesker og alle religioner.

Etter 22. juli gav jeg et løfte: ”ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp”, det løftet skal jeg holde, for ekstremisme skal aldri få vinne.

Sandra Tønne, AUF i Nordland.