Betydelige midler er investert for at alle de som ferdes i bygningen skal få inspirasjon i sin hverdag, og ikke minst for at elevenes forståelse av kunst skal kunne blomstre. Så da er vel alt vel og bra, da?

En anelse amok

Det er flere faktorer ved denne kunstinvesteringen som føles rett. Det er for eksempel beundringsverdig at kommunen ser verdien av å bruke såpass store midler på kunst i skolen. At ungene på Melbu nye skole blir tatt på alvor, ser vi tydelig ved at de nå er omgitt av en samling arbeider som er både moderne, variert og med avansert innhold.

Når det er sagt er det dessverre sider av utstillingen som virker langt mindre gjennomtenkt. Enkelte av verkene kommer ikke til sin rett på grunn av dårlig plassering. Noen bilder er for like, mens andre igjen kan sies å være overflødige. Har muligens utsmykkingskomiteen gått en anelse amok med sin fete lommebok?

«Wow-faktor»

47 verker av 12 kunstnere. Det er mye kunst, det! Jeg synes det er for mye. Før i tiden ga man som regel én kunstner i oppgave å utsmykke en bygning, og da gjerne i form av et monumentalt bestillingsverk. Slike løsninger har vist seg å være problematiske den dagen bygget har utspilt sin rolle, og skal erstattes. Hva gjør vi med kunsten da? Ulempen med å gå bort fra det er at man ikke får noen «Wow-faktor».

Jeg mener at man ved å ha en litt slankere utsmykking kunne ha supplert med et slags identitetsbyggende hovedverk som det var umulig å ikke legge merke til. I stedet har skolen nå en rekke bilder som til dels overlapper hverandre.

I gubbehøyde

Nye Melbu skole er ikke et kunstgalleri, og det skal den selvsagt heller ikke være. Dette er tross alt en skole med de funksjonelle krav det fører med seg, noe som gir smale korridorer med svakt lys og enkelte steder liten plass for beskuelse av kunst.

Det er lett å forstå at enkelte verker henger høyt på veggen på en skole full av små nysgjerrige fingre. Undertegnede kjente selv en trang etter å riste litt på Ingrid Larsens sanselige kråkebollekapsler, som henger på etasjeskillet i aulaen, bare for å høre om det var noe inni.

Men når Camilla Bjørks tredimensjonale globus «World Wide» ikke er visuelt tilgjengelig fra alle sider, er det grunn til å stille spørsmål til plasseringen. Det samme gjelder for flere av de små bildene, som henger godt oppe i gubbehøyde. Utsmykkingskomiteen har også valgt å henge to nesten like bilder fra Ragnhild Adelheid Holtens ellers varierte produksjon i et korridorhjørne. Begge bildene har en sterk horisontallinje som når bildene henger ved siden av hverandre ikke kommer på linje. I og med at bildene ellers er såpass like, gir dette en sterk følelse av ubalanse.

Lokal forankring

Fotografi, grafisk design, oljemaleri, tegning, tekstil, glass og metall. Teknikkene som er representert er mange. Uttrykkene likeså. Det er fine stemninger, lys og farger i bildene som er gjenkjennelige fra naturen rundt oss. Midlene som er brukt på dette kunstinnkjøpet har utelukkende gått til kunstnere med lokal forankring, og det er lagt til rette for at kunsten skal brukes i undervisningssammenheng, så jeg ser for meg at det vil bli mulig for elevene å få inspirerende møter med kunstnerne. Dette gjør samlingen praktisk og gir den en fellesnevner som har noe med tilhørighet å gjøre, noe som kan være veldig nyttig på en såpass internasjonal skole.

Kan inspirere

Kunst er en kommunikasjonsform som utfyller og brer seg utover det verbale vokabular vi som enkeltmennesker stiller med. På Melbu skal det nå ligge godt an til at barnas ulike refleksjoner rundt kunst kan blomstre. Det er en gave til elever og ansatte ved skolen at Hadsel kommune har brukt så mye penger for å berike hverdagen deres med denne interessante samlingen. Det er ingen tvil om at den kan inspirere både små og store i årene som kommer. Kanskje vekkes spirer i små kunstnere på Melbu, og kanskje begynte det en fremtidig kurator på skolen denne uken?

Kanskje vekkes spirer i små kunstnere på Melbu, og kanskje begynte det en fremtidig kurator på skolen denne uken?