Dette betyr at alle, både militært personell, forsvarsanalytikere, politikere og sivile, forstår at Andøya er en svært viktig flystasjon operativt og militært.

I praksis innebærer dette at Andøya flystasjon er viktig for Norges forsvarsevne. Alle har altså den samme forståelsen om at Andøya er strategisk viktig.

Det er lett å forstå at Andøya flystasjon er viktig militært, fordi alle kan se at Andøya har en strategisk beliggenhet tett opp mot de store havområdene i nord. Dette sikrer hurtig reaksjonsevne, både i en spent situasjon og som overvåking territorialt i fredstid.

Av siste tids debatt er alle også kjent med at Andøya flystasjon er i full drift, med all nødvendig infrastruktur.

Derfor blir det uforståelig at regjeringen og Forsvarsdepartementet (FD) foreslår å legge den ned. Det er like uforståelig at politikerne ikke finner penger til videre drift.

Det som allikevel er hinsides all fornuft, er at regjeringen og FD ikke bare foreslår å legge den ned, men å bygge hele basen opp igjen under 10 mil unna i luftlinje.

Dette er ikke bare ufornuft, det vitner også om et grenseløst sløseri. Folk flest evner å se dette, men politikerne som diskuterer saken, er ikke opptatt av kostnadene med en nedbygging og oppbygging, men på hvor dyrt det blir å etablere et luftvern på Andøya for å beskytte basen i krig.

Argumentet for å flytte basen 10 mil sørover er at det står store, nye og tilnærmet ubrukte forsvarsbygg på Evenes, en militær base som i sin tid ble bygd som kampflybase. Basen ble etter få år lagt ned, uten at noen diskuterer hvorfor.

Alle har imidlertid nå fått med seg hvilke utfordringer som eksisterer med denne militære basen. Ifølge tidligere generalinspektør for luftforsvaret (GIL) kan man muligens løse disse utfordringene, men det vil bli dyrt. Så langt har ingen diskutert hvorvidt det er forsvarsmessig forsvarlig å gamble på dette.

Det er med andre ord knyttet stor usikkerhet til de operative forholdene. Da er det et paradoks at regjeringen beskriver denne flyttingen som en kraftsamling i nord.

Vil kraftsamlingen bli så militært slagkraftig som noen ønsker og drømmer om, eller kan kampkraften få en kraftig slagside? I så fall ville det være svært uheldig i en tid med en endret sikkerhetspolitisk situasjon.

Utallige politikere har vært på befaring på den nedlagte flybasen på Evenes. Enhver militær flystasjon vil fremstå som imponerende for de fleste av oss, også folkevalgte politikere. Hva er hensikten med å vise frem nye, flotte, og skinnende rene militære bygg og infrastruktur? De skal jo allikevel rives.

Dette er godt dokumentert og bekreftet – og skyldes arealmangel. Av medieutspill forstår vi hensikten, og vi kan lese at sjarmoffensiven har hatt ønsket effekt på noen politikere.

Et sentralt spørsmål er om man kan forvente at folkevalgte politikere skal ha kompetanse til å vurdere om forsvarsanlegget er stort nok til fremtidig funksjon– kun ved det blotte øye?

Neste sentrale spørsmål er om politikerne ved slike besøk klarer å beregne seg frem til hvilke kostnader en fremtidig riving og reetablering vil medføre? Det er verdt å merke seg at det så langt ikke er fremlagt noen konkrete planer for den planlagte gjenoppbyggingen.

Ifølge Statssekretær Øystein Bø skal dette gjøres etter vedtak. Det er også verdt å merke seg at FD har leid inn eksterne konsulentbyråer til å gi de overslag ivrige lobbyister forventer at folkevalgte politikere på egenhånd skal resonnere seg frem til. Utallige medieutspill viser at selv store konsern med kompetanse på området kan gjøre grove feil.

Ifølge Skjelland ved FFI er det høyrisiko å tenke kortsiktig, fordi manglende langsiktighet i forsvarsplanleggingen svekker evnen til å møte trusler samtidig som det opprettholder krisen i Forsvaret. Skjelland mener at langsiktighet handler om å ha en idé om hvor man skal og veien dit.

Det er lett å si seg enig i Skjellands tanker, og lett å forstå at det er krevende å planlegge og utvikle et godt forsvar. Ideen om en gjenåpning og reetablering av den nedlagte forsvarsbasen på Evenes finner man beskrivelser av åpent på nettet. Intensjonen var ikke å styrke Forsvarets operative evne men næringsinteresser i Ofotenregionen.

Fra flere hold blir det hevdet at det er et misforhold mellom budsjettrammene og Forsvarets behov, noe som tilsier at det er viktig å få mest mulig ut av dagens forsvar på kort og lang sikt.

Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvordan den planlagte omstruktureringen, fremmet gjennom omfattende lobbyvirksomhet, skal øke og styrke Forsvarets operative evne og beredskap. Forutsetningen må i så fall tilsi at ”bare vi får penger nok, skal vi nok få den nye planlagte strukturen til å fungere”.

Det virker ikke å være planlagt for en reell balanse mellom ny ønsket struktur, operativ gevinst og stram økonomi. Forsvarets utfordringer forsvinner ikke på denne måten, de vedvarer og øker.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon og gjeldende budsjettrammer stiller krav om ansvarlighet og åpenhet. Forsvaret har et stort behov for å opprettholde og videreføre Andøya flystasjon. Tilsynelatende har det vært Norges forsvarsevne som diskuteres.

I realiteten er det en statsfinansiert distriktsutbygging i Ofoten, forsvarsfinansiert på bakgrunn av et nedlagt glansbilde. Styrkingen av Ofotenregionen skjer på bekostning av Norges forsvarsevne.

Militært er det imidlertid behov for flere operative stasjoner i nord, både med hensyn til flysikkerhet, mottakskapasitet og sikkerhetsmessig. Delt løsning sikrer spredning av viktige militære kapasiteter og at ikke alle eggene legges i én kurv. Men dette gjelder i krig, ikke i fredstid. Norge må imidlertid også være rustet for ulike trusselnivåer.

Det diskuteres delt løsning Andøya – Evenes eller enbaseløsning på Evenes. Av ulike medieutspill hevdes det at man ikke har økonomi til luftvern både på Andøya og på Evenes.

Det ironiske er at å legge ned Andøya flystasjon påvirker norsk våpenindustri sine muligheter for å utvikle og teste ut nye luftvernsystemer, systemer som regjering og FD i fremtiden ønsker å ta i bruk på blant annet Evenes. Kostnaden ved å teste ut nye systemer utenlands må antas å være mye dyrere enn ekstrakostnaden med å videreføre en delt løsning med luftvern på både Andøya og Evenes.

I dag har politikerne tilstrekkelig kunnskap til å gjøre viktige valg som vil være av stor sikkerhetspolitisk betydning. Siste tids russiske aktivitet har ikke bare vært en påminnelse om, men også en konstatering av at trusselsituasjonen er endret.

Russland er blitt mer aggressive, mer uforutsigbare, de har styrket sin militære kapasitet og de er blitt mer selvhevdende. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør det betimelig å sette ting i perspektiv, men det er også tid for å diskutere alternative løsninger.

Det eksisterer et reelt alternativ som har vært utredet men som hittil har blitt neglisjert: en baseløsning på Andøya. Regjeringen og FD gikk bort fra enbaseløsning på Andøya grunnet to forhold: støy og kostnader. Alle disse argumentene er i dag ettertrykkelig tilbakevist.

Andøya er ikke mer støyutsatt enn Evenes, og Andøya er den billigste løsningen. I tillegg er Andøya vurdert som det operativt beste basevalget for maritim overvåking (MPA) og fremskutte kampfly (QRA).

Evenes kan opprettholdes med den funksjon den har i dag, hvor basen aktiveres ved større alliert treningsaktivitet. Ved økt trussel eller krig kan alle nødvendige baser aktiveres, også Evenes. Delt løsning vil da bli ivaretatt med spredning av militære kapasiteter.

I fredstid er det tilstrekkelig å opprettholde og videreføre Andøya, Bardufoss og Banak. Løsningen dupliserer ikke kostnader til luftvern og løsningen er så lite investeringskrevende at det frigjør de nødvendige og etterspurte midlene til hæren.

Politikernes fremste oppgave må nå være å få mest mulig ut av dagens forsvar, på kort og lang sikt. Fremfor å legge ned og bygge opp igjen militære baser kan man med fordel videreutvikle og kvalitetssikre det man har.

Det er dette som gir et bærekraftig forsvar i nord. I tillegg er det betydelig rimeligere, og det gambler ikke med vår sikkerhet eller Norges forsvarsevne.

Tone Salomonsen