Regjeringen har omsider lagt fram et budsjett som er godkjent av støttepartiene Venstre og Krf.

I det opprinnelige budsjettforslaget var en del av finansieringsgrunnlaget for å gjennomføre skattelette for millionærene hentet fra helsebudsjettet. I det endelig budsjettet er helserammen ytterligere barbert med 604 millioner kroner.

Sentrale politikere trekker stadig fram belastningene som helsevesenet har for statsbudsjettet.

Verdien av kostnadsinnsatsen blir målt mot bedriftsbaserte produktivitetstall som beleggsprosent, effektive senger, liggetid og hvor fort pasientene passerer gjennom helsesystemet. Ingen av disse målingene forteller noe om helsefaglige behandlingsresultater, for det er ikke relevant som effektivitetsmål.

Effektivitet definert etter lett tellbare kriterier er målet – enten den har helsemessig virkning eller ikke.

Omfanget av byråkrati som kreves for å utvikle denne effektiviteten ser ut til å bli holdt utenfor regnestykket.

En undersøkelse gjort i det største regionale helseforetaket, Helse Sørøst, viste at nær 25 prosent av de 150 stillingene var tildelt direktørtitler. I sammenligning har Helse Nord beskjedent tildelt direktørtittel til «bare» 14 prosent av sine 70 medarbeidere.

I 2015 kostet de regionale helseforetakene 1,133 milliarder kroner. Det er driftsutgifter utelukkende knyttet til byråkrati, ingen pasientrettet aktivitet.

Utgiften tilsvarer 63.000 pasientbehandlinger over tre døgn til en døgnkostnad på 7000 kroner.

Men budsjettkuttene og nedleggelsene er det behandlingstilbudene som må ta.

VGs avsløringer av tvangsbruk i Norge kommer tilsynelatende overraskende på helseministeren.  Hans reaksjon er å kalle inn lederne av de regionale helseforetakene for å be dem stille strengere krav til effektivitet på behandlernivået.

Det viser at ministeren fortsatt ikke har skjønt mekanismene i den organisasjonen han skal lede.

Det er helseministerens budsjettrammer og de administrative ledernivåenes kuttbeslutninger og krav til tellbar effektivitet som stjeler tid fra møtet mellom behandler og pasient, som gir dårligere behandlingsmuligheter og resultater og en knapphet på tid som leder til stress med økt og uriktig tvangsbruk som resultat.

At helseministeren fremstiller tvangsavsløringene som en overraskelse, viser dessuten at læringseffektiviteten hos helseministeren er på lavnivå.

Om vi kaster et tilbakeblikk på noen sporadiske utspill de siste tiårene, skulle det være ganske klart.

  • Universitetsavisa nr. 15 1997: «Norsk psykiatri på tvangs toppen»  (i Europa)

  • 12. juni 2002, legeforeningen: «Norge har langt høyere andel tvangsinnlagte enn andre land i Europa. Tallene for tvangsinnleggelser har økt de seinere årene.»

  • 12. mai 2006, Mental Helse med høring i Stortingets Helse- og omsorgskomite: «Det kom overraskende på komiteen at Norge er på Europatoppen i bruk av tvang, og at bare 5 – 10 prosent av tvangsinnleggelsene skjer fordi pasienten er en fare for seg selv eller andre.»

  • 29.10.2008, NRK Sogn og Fjordane: «Noreg ligg på Europatoppen i tvangsbruk i psykiatrien.»

  • 6. februar 2010, Drammens Tidende: «Mer tvang i psykiatrien. Norge ligger på Europa-toppen i tvangsinnleggelser av psykiatriske pasienter.»

  • 28.11.2013, Helsedirektoratet: «Norge er det landet i Europa som har høyest andel tvangsinnlagte i helseinstitusjoner.»

Siden 2011 er dessuten fem av FNs menneskerettskomiteer involvert i Norges tvangspraksis og behandling av syke mennesker.

Også det burde få noen alarmbjeller til å ringe, helt inn i Helse- og omsorgsdepartementets innerste kontorer.

Leif G. Strømdal, leder i Mental Helse Nordland