For Nord universitet er det ei stor ære å få ønske vårt desentraliserte avgangskull inn i sykepleieryrket. Jeg håper dere vil ta godt vare på dem, og at de kommer til å trives i jobben. Flere av dem har allerede lang yrkeserfaring innen helsefag, og har tatt et yrkesvalg de kjenner godt.
I Lofoten får Vestvågøy kommune 7 nyutdannede sykepleiere, Vågan Kommune får 3. I Vesterålen får Hadsel 4, Sortland 2, Øksnes 1 og Lødingen 1.
Nye sykepleiere ønskes velkommen i helsevesenet. Helsepersonell er en stor gruppe i antall. Tall fra SSB fra 2017 viser at litt over 400 000 mennesker er sysselsatt innen helse- og omsorg. Kvinner utgjør 84, 8 % av de sysselsatte blant helse- og sosialfaglig utdannede, og de står for flertallet innenfor de fleste av disse utdanningsgruppe (1). Unntak er utdanning for leger og tannleger, med en liten overvekt av menn(ibid). Tall fra 2015 viser at på enkelte utdanningsgrupper som jordmødre og helsesøstre, var kvinneandelen på over 99 prosent (3). Fra 2013 var tallet på uteksaminerte mannlige sykepleiere på 9 % (4), og men her vel trenden økende.
Antall yrkesaktive sykepleiere i 2016 var 103 274 personer (2). Til sammenligning var det 3 247 jordmødre, 4 515 helsesøstre, 12 406 barnevernspedagoger, 16 187 vernepleiere, 12 581 fysioterapeuter, 4 691 ergoterapeuter, og 27 378 leger (med og uten spesialisering). Sykepleierne er definitivt i flertall! Men vi har ei stor gruppe med oss på laget: 89 778 hjelpepleiere/omsorgsarbeidere/helsefagarbeidere. Selv om sykepleiere er mange i antall, er vi ikke mange nok. Helsevesenet ønsker flere! Helsevesenet trenger flere!
Landets kommuner opplever stor mangel på sykepleiere. I 2035 kan det bli et behov på 28.000 nye sykepleierårsverk (5). Arbeidskraftundersøkelsen til NAV viser at sykepleiere utgjør den yrkesgruppen der det er størst mangel i Norge. I fjor var det mangel på 2.350 sykepleiere og 200 spesialsykepleiere (5).
Tre faktorer som fører til sykepleiermangelen (6):
Avgangsalderen er lav med et gjennomsnitt på 58 år.
10.000 sykepleiere jobber innenfor andre områder.
Veldig mange går i deltidsstillinger. Halvparten av medlemmene i Sykepleierforbundet går i deltidsstillinger
Tall fra SSB fra våren 2004 viser at det var 3 452 nyutdannede sykepleiere i Norge (7). Ti år etter fullført utdanning var det 20 prosent som ikke jobbet i helsetjenesten. Av disse var nærmere halvparten uten tilknytning til arbeidslivet, mens den andre halvparten jobbet i andre næringer.
Hvordan kan sykepleiermangelen løses?
Lars Vorland i HelseNord viser til en oppskrift; bedre utnyttelse av sykepleierne.
”Vi må se på måten vi bruker ulike medarbeidergrupper. Oppgaver som kan løses av andre enn sykepleiere må løses av andre, når det er mest fornuftig ressursbruk. I et lengre perspektiv benyttes teknologi som roboter og digitalisering…(…)” (8).
I Vestvågøy har vi eksempelvis Evondos – prosjektet; medisin – dispensere som deler medisin i hjemmetjenesten hjemme hos bruker, og andre hverdagsteknologiske hjelpemidler vil komme i fremtida.
Mer heltid samt redusere frafall fra tjenesten.
Det må gjøres tiltak som får flere til å jobbe heltid. Tall fra 1. februar 2017 viser at NAV så langt har lyst ut 6 101 sykepleierstillinger (9). Nesten halvparten er deltidsstillinger.
I tillegg må vi forsøke å redusere antallet som velger å forlate helsetjenesten. En viss avgang begrunnet i lav pensjonsalder må påberegnes, men at én av fem er ute av helsetjenesten etter ti år, er for mye. Dette bør bekymre politikere og arbeidsgivere. Dette er alvorlig for pasientsikkerheten. En forskningsrapport fra NOVA viser at dette har store konsekvenser for pasientene; få sykepleiere på jobb øker risikoen for blant annet infeksjoner og sår (10). Pasientene får også for lite hjelp til psykiske problemer, uttaler sykepleierforbundet gjennom Eli Gunnhild By.
Sykepleiere pendler i arbeidslivet.
Mange av dem som står utenfor helsetjenesten i en periode, kommer tilbake igjen. Det er ikke slik at man forblir ute av sykepleieryrket, selv om man i en periode ikke jobber. For eksempel vil mange som er under utdanning eller i fødselspermisjon uten å være tilknyttet et arbeidsforhold, komme tilbake i jobb i helsetjenesten. Vi må likevel utdanne flere!
Vi må styrke samarbeidet mellom helsetjenesten og utdanningsinstitusjoner.
Viktigst blir å øke utdanningskapasiteten for sykepleiere. Problemet kan ikke løses uten at det utdannes flere. Samarbeidet mellom helsetjenesten og skolene må styrkes. Slik utdanningen er organisert i dag er praksisplasser flaskehalsen. Dette må vi løse i fellesskap. Mindre av arbeidet foregår på sengeposter og mer foregår som dag - og poliklinisk behandling. Mer foregår også i hjemmetjenesten, og i omsorgsboliger. Det må resultere i mer praksis på disse områdene. Praksis må derfor innebære endringer. Sykepleierutdanningen har i dag forskriftsfestet 50 uker praksisstudier i direkte kontakt med pasienter og pårørende(12). Minstekravet er 6 uker innen medisin og 6 uker innen kirurgi. For psykiatri praksis i spesialisthelsetjenesten er minstekravet 8 uker. NSF mener dagens minstekrav er fleksible og ser muligheten for at praksis kan knyttes til andre arenaer en sengeposter innen spesialisthelsetjenesten (ibid). Vi må med andre ord utnytte praksisplassene bedre. Både spesialisthelsetjenesten og kommunale helsetjenester må ta imot flere studenter. Vi må tenke nytt, og godta endringene.
Lars Vorland i HelseNord ønsker samtidig at den generelle kunnskapen må sikres.
”Vi er ikke tjent med å få utdannet sykepleiere som er så spesialisert at de ikke kan gi vanlig sykepleie på en sengepost” (8). Så skal vi sikre at vi har flere sykepleiere til å yte hjelp når behovene øker kommunalt, må enda mer av utdanningen gis desentralisert. De som blir utdannet lokalt blir værende der de er bosatt og de styrker kvaliteten på tjenesten der de bor. Utdanningsinstitusjonene godt i gang med dette allerede, med sykepleiestudier desentralisert.
Nord universitet gjør her sitt samfunnsoppdrag: vi produserer nye sykepleier som også jobber i distriktene. Rundt 10 av 18 nye sykepleiere fra desentralisert kull nå i høst går rett inn i stillinger i distriktene; i hjemmetjenesten og i sykehjemmene lokalt. Sykehusene vil trolig også få påfyll. I tillegg kommer det også årlige tilskudd av sykepleiere som har gått studiet på heltid i Bodø, eller ved andre sykepleierutdanninger i landet.
Men jeg vil påminne om at sykepleiere er flyktige, og arbeidsmarkedet er på deres side. Sykehus står øverst på ønskelista til nyutdannede sykepleiere (11). Studien fra SSB viser at de fleste nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe på sykehus og rundt halvparten begynner å jobbe ved et sykehus, mens 40 prosent tar seg jobb i helse- og omsorgstjenesten. Spesialisthelsetjenesten er foretrukket, og blir sett på som et attraktivt sted å jobbe på grunn av større fagmiljø og bedre muligheter til videreutdanning og spesialisering for de nyutdannede. Dersom andre faktorer vektlegges, kan det se ut som kommunalt helsearbeid er mer gunstig. For eksempel ønsker de fleste nyutdannede seg 100 prosent stilling selv om det er vanlig med flere deltidsstillinger for å klare å fylle en hel stilling(11). Sammenlikner vi jobbskifter mellom spesialisthelsetjenesten og kommunaltjeneste, viser trenden at flere gikk fra spesialisthelsetjenesten til kommunalt, enn motsatt(Ibid). Unntaket er det første året da flere søkte stillinger på sykehus. Samlet sett holder kommunaltjenesten seg relativt stabilt ved hjelp av de sykepleierne som kommer fra sykehusene. Det betyr at kommunale helsetjenester klarer å erstatte frafallet i større grad enn spesialisthelsetjenesten (11). Årsaken til at mange sykepleier vil over til kommunaltjenesten, er mindre ubekvemme vakter, færre helgevakter, fleksibel arbeidstid, fast 100 prosent stilling og at arbeidsgiver kan tilpasse vakter til den enkeltes livssituasjon. Tilpassede vakter inkluderer mulighet for kun å gå dagvakter eller kun nattevakter på grunn av omsorg for barn. Det er vanligere å ha barn for ansatte i kommunal helsetjenester enn i spesialisthelsetjenesten. En jobb i kommunal helse- og omsorgstjeneste lar seg kanskje lettere kombinere og tilpasses med omsorg for barn?
Jeg vil påpeke avstanden til lokalsykehus som en viktig faktor her. Og begrensinger på antall stillinger som finnes på lokalsykehusene, samt lønn og heltidsstillinger. Kanskje har også stipendordninger under utdanninger en god effekt!
Etter 4 års studium med praksis studentene skal nå inn helsetjenestene som sykepleiere. Som praksislærer har jeg fulgt studentene i Lofoten siden høsten 2014. Det har vært en flott periode. I førsteåret med hjemmetjeneste og sykehjem, og siste årene gjennom praksis i psykisk helsearbeid og avsluttende ledelsespraksis. De har hatt sin sykehuspraksis på Nordlandssykehuset Gravdal. De har vært en kreativ og positiv gruppe, og har levert inn både logger og studieoppgaver i fleng, og med god flid. De har også fått særegne oppdrag; i januar 2017 fikk de besøk av to amerikanske sykepleierstudenter og måtte presentere en studieoppgave i plenum på engelsk. Amerikanerne fikk et lite innblikk i norsk sykepleie og psykisk helsearbeid i kommunene, som var ganske fjernt fra innlegg de selv holdt om private sykehus i Augustana, Sioux Falls.
I høst har jeg fått gleden av å besøke studentene på ulike interessante foredrag ute i praksis. Flotte, faglige fremlegg og med søkelys på forbedringer innen helsetjenestene. De har også vist seg som gode medmennesker; til pasienter, kolleger og medstudenter.
Kjære nye sykepleiere. Jeg håper dere vil trives, og at dere blir med på veien videre i helsetjenesten; som sykepleiere i kommunale tjenester, i sykehus, og evt. inn i nye utfordringer som en videreutdanning. Dere har enormt mange muligheter, så det er bare å ta for seg av sykepleiens mangfoldighet. Samtidig vil jeg rette et ønske til kommunene og til lokalsykehusene, om fortsatt god samarbeid rundt studentene. Det er praksisplasser som skal til, for at vi skal få flere studenter til kommunene, og igjen kan bidra med nye sykepleiere hjem etter endt utdanning. Heltidsstilling, tilpassede arbeidsforhold og god lønn hjelper også på!